Om å være tjukk og om å være tynn

Jeg leste en artikkel i danske Alt for damerne, som min favorittblogger Emily Salomon nylig delte. Jeg kan varmt anbefale bloggen, og jeg kan også varmt anbefale artikkelen, som jeg i det korte oppsummerer med Hella Joofs: “Vi får mere ros for vekttap av andre kvinner, enn vi får for en Ph.d”. Salomon spør: “Hvorfor er det, at kvinder straks roser et vægttab, mens der i andre sammenhænge er langt mellem hyldester, komplimenter og godt gammeldags søstersind?” og her er link til artikkelen.

Jeg etterlyser ikke hyllester og komplimenter som sådan, men jeg kjenner meg godt igjen i det å rose vektnedgang, og det å selv føle mestring når man får skryt for at man har klart å gå ned noen etterlengtede kilo. I den sammenheng vil jeg dele noe fra Kenya, som skjedde på slutten av 90-tallet.

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen, jobbet jeg i Kenya fra 1997 til 2004, avbrutt av noen kortere opphold i Europa. Safarigjestene til Kenya fløy til JKIA (Nairobi), og derfra bar det ut på tur. I mange år tilbragte man siste natten før man enten reiste hjem, eller reiste til Mombasa for sol og bad, på The Stanley. (Som nå ser ut til å hete Sarova Stanley). Veldig fint hotell, hursomhelst. Èn av de som jobbet i resepsjonen, var en ung dame som jeg ikke klarer å huske navnet på, kanskje var det Sheila, eller Njeri, jeg husker ikke om hun brukte kikuyu (etnisk gruppe-tilhørighet)-navnet, eller et engelsk. Vi sier hun het Njeri.

Njeri var ikke tykk og ikke tynn. Hun hadde smilehull, var skinnenede flott, hadde rumpe, pene øyne, og det som mang en afrikansk mann ville kalt “childbearing hips”. (Jada, har hørt den). Hun var livlig, flink i jobben, veldig…..veldig pålogget. Veldig tilstede.

Vi reiseledere jobbet jo noen uker med safaris, og noen uker i Mombasa. Det vil si at de som jobbet på hoteller og lodger rundt omkring, kunne vi treffe ofte i en periode, og så kunne det gå litt lengre tid. Jeg husker så godt at jeg traff Njeri etter at jeg ikke hadde sett henne på lenge. Hun var mye tynnere. Hun hadde jo som sagt ikke vært TJUKK, men hun var altså mye tynnere. Og hva sa jeg. “Wow, you look so nice!”. Skikkelig latterlig vestlig måte å komplimentere på. Det verste var, da jeg tenkte på det senere, var at hun hadde ikke den samme gløden, det samme lyset i øynene, den samme gnisten.

Neste gang jeg kom fra Mombasa var hun ikke på jobb. Jeg dro ut med en gruppe, to dager Shaba, en i Nakuru, så to i Masai Mara, og så avgårde mot Nairobi, stoppe på Karen Blixen-musèet, og så inn til storbyen. Innsjekk på Stanley. Ingen Njeri. Gjestene til Mombasa neste dag. Fortsatt ingen Njeri. Jeg spurte en av de andre som jobbet der. Hun så trist ut. “No, Njeri did not make it. You know she was so sick”. Var hun? Syk? Hva da syk? “She struggeled. But no …. She passed away last week”.

Hun ble ansiktet til AIDS for meg. Den første jeg møtte, som var AIDS-syk. Som jeg visste om, vel og merke. Selv jeg ikke skjønte en puck. Selv om om dumme, overfladiske meg til og med var så jævli kokt i hodet ay jeg sa hun var FIN (fordi hun var TYNN!!!!) når jeg burde spurt hvordan hun hadde det. Djises. Hva skjedde med å bruke hodet? Hva skjedde med “Før jeg ble reiseleder var jeg redd for å legge på meg fem kilo. Nå er jeg redd for at noen skal dø i bussen min”.
(Sitat Hege).

Kanskje det er dit man skal spole tilbake. Jeg overså det viktige, og så bare det som er fullstendig uten betydning. Unnskyld, Njeri.

Fra Giske til 8. mars. Ytterpunkter, altså.

Da er VM på ski over for denne gang, og selv om enkelte mener Norge er for dominerende, får vi jo del av fantastiske idrettsprestasjoner:

Så er det kamp- og festdagen 8. mars. Interessant observasjon, dette:

Åja, akkurat, MENN mener det. Selv om kvinnekampen etter min mening absolutt skal gjenspeile og fremme solidaritet med medsøstre verden over, så kan man, som Susanne Kaluza, spørre seg hvilket jævla år dette egentlig er. Retten til å bestemme over egen kropp er en del av menneskerettighetene. For kvinner over store deler av verden utgjør manglende tilgang til kontroll med reproduktiv helse, en stor trussel. Her på berget er det ingen tvil om hvordan konservative krefter, med blant andre Ropstad i førersetet, jobber mot kvinners rettigheter.

Og mens vi snakker kvinnekamp, så må jeg bare (dessverre) nevne denne mannen, som visstnok er AP`s ordførerkandidat i Tromsø, Gunnar Wilhelmsen, og hans “Gutteklubben Kuken”.

Altså, man tror jo det er en spøk. Tredje ordfører fra en klubb, som ikke består av hverken fjortenåringer, russ, eller mannlige rekrutter på en overdose testosteron. Hadde noen i det hele tatt sett konturene av at nåværende ordfører Kristin Røymo, hadde tilsvarende klubbtilhørighet? “Første Tromsø-ordfører fra kvinneklubben Fitta” ???. Ser ikke den komme. Men for all del, tidligere ordfører, også medlem i “Kuken”, beroliger jo med at det de snakker minst om i denne klubben, er politikk.

For å si det mildt: i k k e i m p o n e r t.

Da kan jeg bære over med Christer Johnsgård. Føles helt sikkert som fødsel, Christer. Så søtt!

Til alle som kjemper og til alle som har kjempet: Takk. Og gratulerer med dagen!!!

“Fritt vilt”? Really?

Trond Giske har igjen “utvist dårlig dømmekraft”. Unnskyld meg men hvor jævla dum kan man være. Hvis du har så lyst til å drive med politikk, Trond Giske, så burde du kanskje nedprioritere selfies og dansing.

Hva med å la 2019 bli året du lærer deg å si nei. Det er èn bokstav mer enn i ja, så kanskje det er litt tyngre å si, men prøv! Du kan klare det. Flere av kvinnene du har trakassert, har prøvd å si det. “Jeg skulle sikkert ha sagt nei, men det synes jeg var uhøflig”, sier Giske. Så bra at du tidligere har utvist en så utrolig høflig adferd da, sånn at det har avstedkommet metoo-varsler, som inntil nå likevel ikke var til hinder for din fulle deltakelse i partiet. But not any more. Nå er Jonas Gahr Støre lei. Det synes visst Nordlys-journalist Skjalg Fjellheim er synd. Han skriver at det virker som om sikringen har gått i norsk presse, og man utrolig nok har formeninger om hvorvidt Giske burde holde seg hjemme, eller om han kan gå ut og danse kl 02 om natten, og ha kroppskontakt med andre mennesker”.

Mener du dette i fullt alvor, Skjalg Fjellheim, at det er helt uproblematisk at Trond Giske ikke har et mere bevisst forhold til å danse. På byen. Klokken 0200. Med en ung dame. Og med alkohol innabords. Jeg vet ikke, Skjalg Fjellheim, men jeg tenker at vi kan forvente mer. Jeg registrerer at også Sara Berge Økland i Bergens Tidende mener at VG plasserer en mann “som er i ferd med å reise seg fra rennesteinen, i gapestokk, uten å ha belegg for det”. (Hva med “En mann som er i ferd med å riste av seg de der irriterende metoo-varslene, men som ikke klarer å utvise en adferd som tilsier at han er kapabel til å gå videre og opptre profesjonelt). Og så mener hun Giske bør fortsette med å takke ja til å danse. Hva med å takke ja til en rådgiver?

For å si det sånn, den eneste som antagelig er en liten smule lettet idag, er Ørjan Burøe. Dansegulvet er ditt.


I godt driv

Ja, det er bare å fortsette den gode flyten. Lørdag, fortsatt kaldt, fortsatt ikke helt i toppenform, men det betyr jo ingenting. Siden jeg ikke kunne trene bosu idag kunne jeg drømme om nye bosu-sko, nice disse her?

Noe for morsdagen? ;)

Igår var det fredags-mys med besøk av besteforeldre. Handlet noe til den eldste og noe til den yngste generasjonen:

Og hva den midterste angår, (ja takk begge deler), eller også et glimt fra forrige fredag, eler før det igjen?

Og før vi sier takk for meg og ha en god lørdag videre, et lite oppgulp hva nyheter angår…..

Og da er det bare å si keep it tight & fortsatt god helg fine mennesker!

Senja!

Ettersom han jeg er gift med kommer fra denne Norges nest største øy, bestemte vi oss for å ta med kids, besteforeldre, og en tante, på en liten Tour de Senja for et par år siden. Jeg har lenge skullet dele bildene fra en fantastisk langhelg, der vi fikk besøkt både Tranøy, Husøy, Senjahopen, Kråkeslottet på Bøvær, og fikk sett Okshornan (“Djevelens tanngard”). Nå er hvertfall tiden inne for litt Senjareklame. Nyt!

Magiske Senja, gode minner!

Gratulerer med samefolkets dag

De forrige ukene bar med seg mye snø:

Men nå har nedbøren avtatt og det er blitt kaldt kaldt. I Tromsøbyen har det vært filmfestival (som jeg hvert år tenker om at NESTE år, skal jeg se noen filmer). (Hvem vet, 2020 blir kanskje året? Prioriteringer gjorde iallfall at TIFF utgikk også i år).

Og det har vært en is-skulptur”festival”:

Og om jeg ser nogenlunde normal ut på dette bildet, så gjør jeg ikke det idag. Er hjemme med feber, vondt i kroppen, har ligget så lenge på sofa og i seng at jeg har helt vondt i ryggen, og må tvinge meg opp i sittende, pluss strekke på meg.

Rod Steward på en dårlig dag. Man kan altså se for shitty ut, hvis noen lurte.

Da avslutter vi med to god-saker, Moxnes the man!

Og Lihkku beivviin!

Når man savner Hareide

22 dager inn i 2019 har vi altså den største og blåeste regjeringen man kan tenke seg. Og rosinen i pølsa synes å være en maktkåt Kjell Ingolf Ropstad, blottet for både ryggrad og integritet. Aldri har man kjent større avstand til KrF. Denne mannen skal være vår barne- og familieminister? En trist dag.

God natt : (

Welcome, 2019!

“Godt nyttår, og takk for det gamle!”. Det sa alltid de voksne når vi var oppe på veien klokka tolv på nyttårsaften da vi var unger. Når man er vokst opp med nyttår i Tromsø, som geografisk er så lite at det som skytes opp blir veldig mye, så er det ikke så mye som kan måle seg. (Unless, selvfølgelig, vi snakker Dubai eller Hong Kong, men jeg er ikke i målgruppa som reiser til et sted for å se raketter). Ikke nok med fjellfyrverkeri, i gata vår er det et par-tre virkelige entusiaster hva fyrverkeri angår. Så 2019 ble, som tidligere år, ønsket velkommen med fest og farge.

Etter mange fridager, mye god mat, og samvær med familie og fine venner, er det godt at hverdagen ruller på. Vi er så heldige som kan tenke sånn. Vi er ferdige med fri, mat, og overload av gaver, og vi er glade for hverdagen. Vi har ikke kollaps av telt i flyktningeleire i Libanon. Vi er langt unna Lesvos (gå inn på Marthe Valles Facebookside og les oppdateringer). Og for å nærme seg i avstand; vi ligger ikke begravd i et snøskred i Blåbærfjellet. Så takk, for at vi kan være glade for hverdagen.

Håper 2019 starter fint, og at det blir et år det er fint å være deg! :) <3
Litt bilder fra de siste par uker:

Jul på brannstasjonen
#metoo: nå også i dunjakke
Hadde også valgt Portugal fremfor Gran Canaria. Kanskje ikke til den prisen man tenker at dette ender på dog …..
Bursdag i huset <3
Bosutimene ruller og går, hverdag som ferier
Nyttårsaften med de beste!

Da er vi igang. Ha en god start! <3

Kvelden før kvelden

Da er det lillejulaften, og dagen har vært brukt til vår tradisjonelle cafe-tur. Vi har også fått vært ute med noen julegaver, laget marsipan (litt sent men julemusikk og god stemning, så det gjør ikke så mye). I kveld har vi hatt tapas, noe som også begynner å bli en tradisjon. Med litt glimt fra dagen, og fra da jeg og snap-filteret lå med farge på brynene hos Memona the lady, ønsker jeg dere en god jul :)

@Smørtorget
Marsipan in the making
Også i år ….
Klart for tapas

God jul! Måtte den bli fin <3

Desember

Da er det èn uke igjen til lillejulaften, og jeg vil dele noen bilder fra førjulstiden. Med rosa bakgrunn ønsker jeg dere fine dager med senkede skuldre (jeg prøver selv på det samme med varierende resultat). 

Første adventshelgen startet med et brak; årets stygg julegenser-fest. 
Et juleeventyr. Fantastiske HT og fantastiske forestillingen. 
Og beste julegaven fra fineste guddatter <3
På julekonsert denne søndagen: med beste Lise!

Keep it tight! Vi høres enda nærmere jul <3

hverdagsbetraktninger