Category Archives: Mennesker

Tilbakeblikk: Ti år i friomsorgen

Hei! Da er det rett før mai går over i juni, og med det går jeg ut i    permisjon fra jobben min i friomsorgen, der jeg de siste snart ti (fuck, lenge) årene har jobbet med elektronisk kontroll. Det innebærer kartlegging, oppfølging og gjennomføring av straffedømte som soner hjemme med såkalt fotlenke. Forberedende saksbehandling, oppstart av soning, kriminalitetsforebyggende samtaler, kontroller, og kontakt med andre instanser, er noe av det vi sysler med. Det å   operere i et stort fylke innebærer også en del tid på veiene, og selv om ikke GPS`en tar absolutt alt, og man noen ganger kjører feil, eller ikke finner frem på første forsøk, kjennes det som man er rimelig godt bevandret i fylkesgeografien. Vel, her er noen få bilder som skal fange mange gode minner: 

Magiske Senja:

 

 

 

 

 



Mange fergeturer har det blitt :)

Men det er ikke alltid alt går etter planen: 

 

Og det er ikke alle som er like glade i å fylle drivstoff, eh he….. : 

 

Det har vært mye god mat på tur, med Bios i Nordreisa og Senjastua på Silsand som to favoritter

Og det viktigste av alt, that human factor. De fine kollegaene, den fantastiske (eller fantastisk dårlige) humoren, de gode samtalene, og det å vite at man har hverandres rygg  <3

 

Kakekontor eller fem om dagen-kontor…?

Kvelden toppet med pizza og rødvin med disse damene. Herlige inni og smashing utenpå!

 

…og da er det bare å avslutte med visdomsord fra et SAS-hotell: 

Takk for fine år! <3

Sparkiade

For et år siden sa våre gode venner og naboer at vi måtte “hive oss med” på sparkiaden, og vi (som i Mannen og jeg) svarte at det måtte vi vel, uten at vi helt visste hvordan. I tillegg var Poppy fem-seks uker gammel, så sparking at all var en aktivitet som hverken ble bedrevet på kveldstid eller med alkohol i blodet.

I år tok et annet fint nabopar tak i oss og inviterte, og dermed innså jeg litt av konseptet. En til da ukjent begivenhet, men da fungerer det altså sånn at de som er vertshus velger hvem de inviterer til forrett. (NB, dette er ikke en oppskrift på sparkiade, dette er hvordan jeg tror det fungerer).

“Felles vorspiel, treretters matstafett til fremmede verter og felles avslutning er oppskriften på en vellykket sparkiade” (Nordlys 19.2.2013). Vorspiel var altså ikke et tema (og hvordan skal man få tid til det når forretten starter kl 1900 og det er leggerutiner en masse akkurat i den tiden). Anyway, vi gjør oss klar for vår første sparkiade, og tema er BALL. IMG_0567

 

IMG_0601
Eller skal jeg ta det rosa håret?

Angående tema: Ball = finstas. Men sparkiade er jo også litt “kle ut”. (Sa våre venner som i 2014 ville ha oss med, og som i år ikke kunne være med selv). Så Mannens outfit blir dress og hvitskjorte, og en bling-sløyfe fra billig-butikk i halsen. For å sprite opp: rosa hår.
Jeg: “hvilken av ballkjolene mine skal jeg ta…..?” Hmm, et problem jeg ikke har (du har rett, jeg har ingen ballkjoler), så jeg ender med en helt ordinær svart H&M-sak, kjøpt på Finn og godt brukt (-og godt brukende). Fiffer til med to meter svart tyll rundt skuldrene, og en boa som viste hva man får når man betaler 20 kroner for den. (Nok et bidrag til å forsøple verden, unnskyld, og unnskyld til de tre husene vi var i som alle har svarte boa-“fjær” hist og her….. Ellers, litt store smykker, en lekekrone, gullsko, ptja, vi var vel en god blanding av fin og utkledd.

IMG_0585Vi fikk litt bange anelser vedr påkledning, på forretten hos våre gode naboer som fikk oss med på dette. Samtlige var korrekt antrukket i kategori ball, og FINT ball. Lange kjoler, glitter-spray i håret, ingen tendenser til utkledning. Mannen så forferdet på de andre, takket ja da han som “Rosa på ball” ble tilbudt noe å drikke, men så snart en annen nabo, en artist som tar sin plass både fysisk og i overført betydning, dro igang med sine faktisk rett så treffende poeng og (to my surprise), morsomme vitser, var det rosa håret glemt og vi var igang.

IMG_0590

Vi fikk trekke lapper med kode på, og fikk adressen til dit vi skulle på hovedrett. (Og by the way, forretten, lakse-ruller, avocado/ruccola-salat, asparges med bacon, fantastisk godt!). Avsted på sparken, på et ekstremt dårlig sparkeføre (enten is, eller så godt strødd at sparken måtte bæres), med retning hovedrett.
IMG_0606

Entrada hovedrett: her holder vi på å drite oss ut begge to. Vi hilser på vertene, og i stua sitter det et ungt par. De har på seg vanlige klær (nei, det har de ikke, de har på seg fotball-klær og har tolket temaet i en retning Mannen kanskje ville gjort hvis ikke die Führerin tok avgjørelser i så måte), -og jeg tenker “den ene er vertenes sønn/datter, og den andre er datterens/sønnens kjæreste”. Mannen tenker nøyaktig det samme (bekreftet han en time og tjue minutter senere, pluss jeg så det på han). DET er det altså ikke, de er også deltagere på Sparkiaden, og de er som antatt rundt 20-ish. Og det må sies å være en positiv overraskelse. Jeg hadde mine litt forutinntatte idèer om hvem som var målgruppe på en slik happening, og jeg var ganske sikker på at det var aldersgruppen ca 35-55. Jeg tok feil. Derimot kan jeg ikke si å ha sett så mange innvandrere eller ikke-etnisk norske, hverken somaliere, svensker eller polakker. (Og foreleseren min på “Kunnskapsproduksjon og metode” foreslo Sparkiaden som mini-feltarbeid. Jeg vurderte det, men kom til at det muligens ble både den første og siste hvis jeg skulle begynne å intervjue deltagere, arrangere fokusgruppe-samtaler og så videre….Men hvis vi skal være vertshus, skal jeg invitere henne til å forske litt, eventuelt en av studentene hennes).
IMG_0589

Hovedrett: Ovnsbakt laks, ris, rømme- og urtedressing, salat. Godt!

IMG_0596

Så er det tid for ny lapp, og vi får navn og adresse til dessert-vertshuset. Et ungt par, som har satt fram et bord med “obligatorisk velkomstdrink” mellom gangen og stua. (Ja, du gjettet rett, tequila). Desserten var til min store glede som den is-junkie jeg er; bananasplitt. En stoooooor porsjon, bananer, gode gamle TRESS-isen, masse krem, og sjokoladesaus på toppen. “Åååååå guuuud for noen store porsjoner, jeg er sååååååå mett” hørte jeg et par av de andre (JA damene, hva er det med dere?!?!?) si, men no need to worry, denne dama spiste alt (seriøst, jeg kan spise to liter is på relativt kort tid, så dette var piece of cake). Det var god stemning og hyggelige mennesker alle stedene, og på desserten traff vi noen vi connected veldig bra med, og mannen i det paret sa, når vi snakket om konseptet Sparkiaden, “Ja, det er jo litt corny med ukjente folk i ca fem sekunder, men så møter man noen med rosa hår og så ordner det seg!”.IMG_0583Arti kveld! Skål for sparkiaden:)

50

Såh! var dette årets happening i familien vår, hva bursdagsfeiring angår, overstått. Mannen. 50. Han var ikke komfortabel med hverken alderen eller at han faktisk hadde bestemt seg for å feire (noe jeg vekselvis ble beskylt/kredittert for å ha pushet han til), men med fasiten i hånd er han veldig glad for at han gjorde det. Og det må sies, med det superteamet som har vært i sving med å bake, pynte, passe unger, servere, styre de som serverte, og ikke minst en super toastmaster, -rett og slett lage bursdag, så lå alt til rette for en fin fest.

IMG_6031
“Etter-bilde”. Brunt, blått, beige og orange var gjengangerne på fargevalg. Høstlig mao.

Jeg anser meg på ingen måte som miss party planner numero uno, men oppsummert fikk vi (les jeg) det bra til. Det var ca 60 gjester og vi bestilte tapas. Det eneste som ble laget i tillegg til bestilingen var salat (tomat, fetaost, grønt, løk) og spekeskinkeruller, takket være  snille nabo Linda. Og tapas, som dere vet, er noe for enhver smak, og det var supergod mat. Kyllingspyd, scampi, laksewraps, bacondadler, pestomajones, tapaspølse, foccaccia, saltbakt potet, aioli……og mye mer. Det var mer enn nok mat, og det virket som gjestene likte det de spiste….

Kråkene har ikke spist alt på rognebærtreet hos mine foreldre, så jeg har hentet inn litt til pynt.
Kråkene har ikke spist alt på rognebærtreet hos mine foreldre, så jeg har hentet inn litt til pynt.

Hva drikke angår så fikk vi god hjelp på Vinmonopolet. Endte opp med 40 flasker rødvin, 5 hvit, 1 kartong hvit og 7-8 kartonger rød. De fleste flaskene gikk med, og 1-2 kartonger. Litt hvinvin igjen. Det ble kjøpt inn 120 øl, selv om en av Mannens kompiser mente det var ALT for lite. Det var det ikke….. Til kaffen hadde vi cognac og likør, jeg kan tenke meg det gikk et par tre flasker cognac, og kanskje to flasker Baileys/annen likør. Til kaffen hadde vi også kaker, og de fleste som har blitt spurt om hvilket antall vi behøvde, sa et sted mellom fire og seks. Her fikk magefølelsen styre (ikke den magefølelsen som er glad i kaker, men den som er redd det skal bli for lite), og vi endte med åtte pluss fruktsalat med krem. (Og de åtte heldige var: Pavlova (en sikker vinner), oreokake, bløtkake, verdens beste, sjokoladekake, suksessterte, marsinpankake (med bilde av Mannen, ingen spiste det og fireåringen satte tennene i kinnet hans (“billed”lig talt) dagen etter, men måtte skuffet medgi at han så bedre ut enn han smakte. Ja hva hadde han trodd, han ble tross alt 50 ;) -og kransekake. Og det ble ca tilsammen to hele kaker igjen. Si så, det var oppskriften på En Rund Dag. Føler jeg ligger godt foran skjemaet med tanke på trening, til min far fyller 70 til neste år, og jeg har sagt meg villig til å være festkomitè.

IMG_5987

Det var som sagt med blandende følelser han gikk denne dagen i møte, Mannen, til tross for utallige forsikringer fra sine nærmeste om at han ser ut som han er myyyye yngre. Her er et par av kortene han fikk:

IMG_6022
Fra eldste datter. Og den nest eldste hadde sagt noe lignende sist de øvelseskjørte, “Pappa, du ser ut som du er 40″ hvorpå han snapper tilbake ” JA, MEN NÅ BLIR JEG FAKTISK 50!!!!”
Fra niese, som er ca halvparten hans alder.
Fra niese, som er ca halvparten hans alder.

Han fikk jo ellers masse flotte kort, og fine gaver, blant annet en del bidrag til en klokke han ønsker seg:

IMG_6023

Og når det gjelder kort, så observerte hans beste kompis noe interessant. Han var på jakt etter et kort, og la merke til at frem til du er 40, så er det kort med champagneflasker, pensko, raketter, kort sagt fest & farve….. Når du bikker 50 derimot, så er det stort sett blomster på kortene….

IMG_6025

Blomstermotivene fortsetter, til du er 60, 70, 75,  80, og så videre. Det er blomstermotiv når du pensjoneres, og det er blomstermotiv når du dør. Så hvis det har noen overføringsverdi på 50-årskortet, ser det ut som vi går en rolig tid i møte….

IMG_6028Med svart, classy kjole, så mye sminke man får tid til mellom de siste forberedelsene, krøller i håret og lånte sko (Judith, min redningskvinne. I tillegg til å styre kjøkkenet denne kvelden (med fullstendig kontroll, lavmælt dirigering av serveringsjentene, diskret unnaskyfling av de som ville hjelpe men ikke var bedt om det, og alt med en cool-ness som en annen kunne være misunnelig på). I tillegg til at jeg gjerne skulle ha klonet henne så hun kunne passet ungene men det fikk jeg min fine lille Charlotte, guddatter, til, hun er ikke liten lengere men det forstår jeg visst ikke) -iallefall, så kjente jeg meg ganske fin denne dagen (kvelden), -og håret holdt seg fint neste dag. Da sier jeg til Ranger, 4 år; “Ser du at jeg har fine krøller i håret, jeg  pyntet meg til pappa sin voksenfest?” (unngikk konsekvent å omtale bursdagen som en bursdag, så det skulle bli mindre attraktivt å ønske seg dit istedetfor home sweet home med barnevakten), -hvorpå han svarer “Ja, sånn som han Karius!”. Jah, det var akkurat sånn jeg følte meg…..

Ja, for de som har fulgt med helt hit, så kommer rosinen i pølsa, nei, ikke et nakenbilde av Mannen, men et videoklipp av Anne Nymo Trulsen som opptrådte med kakonfin sang, tre uker før termin. DET er det bare å bøye seg i hatten for. Mine talenter innen videoredigering er vel på linje med hvordan 80-tallets lærere håndterte en overheadprosjektor, men takket være god film-hjelp fra Sturla, -her har dere en fantastisk fin kjærlighets-medley, skru opp volumet, nyt den og høstkvelden:)

Eh he he, veeeeel, sånn gikk det ikke, men nå har jeg ventet så lenge med innlegget at jeg poster det uten Anne, så får linken komme når teknikken og hodet mott jobber sammen (if ever). Dere hjelpere, hallo, kan vi ordne dette…..? (Og jeg har prøvd plug ins og kopiering og til og med registrert meg på vimeo for å legge link til publisert video der, men nei. Stay tuned, så skal vi se:) (Og ja, det er en stund siden dagen nå, for å si det sånn så har det ikke vært rognebær tilgjengelig på noen uker:)

 

Flyredd

Det er helt utrolig. Jeg har blitt flyredd. Helt out of the blue. (Eller ikke. Kanskje heller helt out of etter jeg fikk barn). Og jeg er IKKE typen til å skulle bli flyredd. Jeg har til ganske nylig vært svært så komfortabel med å fly, fra å virkelig ha elsket det, -da somrene ble tilbragt hos farmor og farfar lengst sørvest i Rogaland, og man ikke fløy via Oslo, men via Bodø, Trondheim, Ålesund og Bergen (ja det tok hundre år og en krig), så digget jeg den høye farten, aksellerasjonen før løftet, turbulens var bare morsomt, og de få gangene jagerflypilotene som ikke var gode nok til å bli jagerflypiloter men endte i passasjertrafikk, fløy, og flyet nesten stupte ned i landingen, storkoste jeg meg.

Det var da.

I mellomtiden har jeg også jobbet der. Ombord i fly. Både i SAS Commuter og i SAS Airline. Nord-norge i vinterstormer, noe roligere på Europaflygninger. Og her jeg sitter og lurer på hva som fikk meg til frivillig å gjøre det. Jeg VET hva som gjør at et fly kan fly, jeg synes ikke det er merkelig og unaturlig, jeg kjenner også statistikken og er fullt klar over at sjangsen for å stryke med i trafikken (den på veiene), av sykdom, eller av et slangebitt, er laaaangt større enn at det tilstøter meg noe i et fly. Men, logikken har koblet ut. Frykten (for å bli revet bort fra mine barn) gjør seg gjeldende når jeg setter meg inn i et fly, -også sammen med barna, men enda mer når det bare er meg. (Sist gang jeg reiste i forbindelse med jobben, spurte den høflige mannen foran meg om det var greit at han tok ned setetryggen. «Ja, selvfølgelig» sa jeg, og hadde lyst å tillegge: «men vær rask å slå den opp igjen hvis vi skulle måtte nødlande». Jeg holdt det siste for meg selv så han ikke trodde jeg var et mental case).

(Jeg har èn gang opplevd å bli sett på som en halvgal weirdo på/etter en flytur. Hadde vært på New Zealand, og reisen derfra og hjem besto av så mange flygninger og bytter og land som hadde forskjellig tidssone så jeg endte opp med litt blondt å ikke forstå om jeg gikk inn på en fire- eller sjutimers flygning. Etter en del bytter, og lite søvn, gikk jeg ombord på et British Airways-fly fra Singapore til London. Jeg satt ved vinduet, og sovnet tre nanosekund etter avgang. Sov, sov, og sov. Og drømte. Jeg drømte at jeg var i Kenya, og at moren min var på besøk, og at løver var i ferd med å angripe henne. Ja, hun er irriterende, men ikke på nivået at hun kan bli løvemat. Jeg skulle prøve å redde henne men det viste seg vanskelig, og jeg har da, i halvsøvne, kommet med et lite skrik. Et slags hyl. Eller hva vet jeg, noe som gjorde at en flyvertinne lurte på om alt gikk bra (eh, tja), og mannen ved siden av meg SÅ på meg, og trakk seg litt nærmere motsatt sidemann. Da jeg senere satt på en buss mellom Heathrow-terminaler, og det eneste setet som var ledig var ved siden av meg (altså luktet jeg, eller det var bare passasjerer fra mitt fly der), og min medpassasjer kom inn, valgte han iallefall å bli stående fremfor igjen å ta sjangsen på at fem cm distanse fra meg var trygt…….)

Vel, jeg flyr, men det er heldigvis ikke jobben min lengere, -jeg elsket det den gangen, og visst er det en nødvendighet å ha steder innen mer enn gang- og bussavstand, men jeg vet altså om noen transportmidler som har en langt mer betryggende effekt på meg enn fly :)

Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.
Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.

Ærlige voksne

Forrige innlegg handlet om ærlige barn. Nå kommer litt om ærlige voksne. I Kenya opplevde jeg at man veldig ofte ble kommentert. Og da hva ytre faktorer angår. «You look like a pig!» fikk en finsk reiseleder høre. (Fordi….? Den “hvite” huden vår går kanskje mere mot rosa enn vi tror…. men hun var ikke på noen måte større enn en kenyansk dame i sin mest populære size).

Selv har jeg blitt møtt med flere «morsomme» kommentarer. Etter en lang dag med transport fra Nakuru til Masai Mara, kommer vi frem til teltlodgen, og en av masaiene kommenterer at jeg har fletter i håret. Ikke tre hundre og åtte små fletter, «the african way», men to fletter som fordi jeg ikke heter Pippi, henger rett ned. «Oh, Hege! You look like a goat!!!!». A goat? What the fuck? Takk for den.

Selfie2006
Selfie 2006. Utsikt fra Panafric, til Nairobis jacarandatrær. Meg, en geit??

Eller da jeg har vært hjemme på ferie, jobbet i Mombasa noen uker, og lenge borte fra safariturene, så står jeg, på samme lodgen i Mara, og snakker med en av vaktene. Jeg har snakket med han mange ganger før, på dette tidspunktet har jeg jobbet i Kenya i to-tre år. Ganske langt ut i samtalen sier han plutselig «Oh, but you are HEGE!!??!!» -Eh….yes??? svarer jeg (Og i hodet mitt: Ja, og det har jeg jo vært ganske lenge her, hvor vanskelig er det å koble et ansikt opp mot et navn…). Og så kommer det: «But you are VERY FAT now.» Herlig, hva? Jadda, bare få det ut. Det beste er jo at når man har vært hjemme, så skal man gjerne ha gått opp i vekt, for hjemme er alltid bedre enn borte, -jeg hadde kanskje bare fått det servert på en mer diskret måte før. («Yeeeees, I see you have been home…..and you had such a good time. Your parents took well care of you, eh?»)

01_10_72_prev

I likhet med forrige innlegg avslutter jeg med å gjengi en historie, opplevd og fortalt av min tidligere kollega Jeanette. Jeg hadde for meg at det var i Kambodja, men det var feil. Hun skrev “Du får gärna skriva om händelsen i Hong Kong, där det var många x framför varje storlek i alla klädesplagg även de som i ärlighetens namn inte var särskilt stora”. Iallefall, Jeanette er ute og går med en venninne, og langs veien er det små boder som selger alt mulig. De stopper og ser litt, går videre, stopper igjen, og ser på noen klær utenfor en av bodene, som de bruker litt tid på. Etter noe vurdering om man skulle investert i en ny kjole, eller en bluse kanskje, ender det likevel med at de går. Damen som jobber i denne boden ville sååååååå gjerne at de skulle ha kjøpt noe, så hun roper følgende etter de: “NO, WAIT, COME BACK! MANY FAT PEOPLE BUY CLOTHES HERE!!!”

Ha en fin søndagskveld:)

 

 

 

Ærlige barn

«Mamma, hvorfor er den damen der så tjukk? Har hun baby i magen?». Dette er typen spørsmål jeg innser at vil komme, i en eller annen form, og antagelig med utestemme. In public. Jeg har til nå bare vært med på et par tilfeller. Og her er det snakk om «avvik» fra det vi kaller normalt som ikke er selvpåført, hvilket jo underletter litt. Innbiller jeg meg? Da vi møtte en hjerneskadet gutt i svømmehallen, var det vanskelig for snart fireåringen å holde blikket andre steder enn på han, og vel hjemme igjen gjenga han sin versjon av møtet til pappaen. «Det var en gutt som hadde SÅ MASSE SNØRR (joda, mye hosting og påfølgende snørring), og som ropte HELE tiden (stemte ikke), og han trengte IKKE å gå på do før han skulle bade (stemte). Og han var der med, hmmm, (han tenker seg om), mammaen sin, og ….. storesøsteren sin» (hvilket muligens stemmer, eller som jeg tror, «storesøsteren» var en assistent, -men det kan jo storesøstre også være….). Mens han observerte, i den grad at han glemte av frukt og rosiner (obligatorisk etter svømming-goodies), sa jeg at det var ikke sikkert den gutten syntes det var greit at vi så sånn på han. Det hjalp bare få sekunder.

november 2012 093

Før jul var vi på cafè, godingen, da tre år, og jeg. Latte til meg, godterikakao til han. (Godterikakao=kakao med mini-marshmellows. Needless to say, populært). Inn kommer en flott dame, som jeg vet har stått frem i media med brystkreft, og setter seg med venninnen, bord ved siden av oss. Han ser stadig bort mot damen. Hun har nesten ikke hår. Hun kommenterer noe om sugerøret hans (man får sugerør i godterikakao). Etter at han for fjortende gang har sett på de (henne), sier jeg «ser du sånn på de, ja det var to flotte damer». Jeg ser umiddelbart forvirringen hans, bare til han skjønner at han må belære mammaen sin, som åpenbart har tungt for det, og sier «nei mamma, det er en dame og en mann!». Og snaisne bryskreftdamen, jeg ser at han definerer according to typiske kjønnsrolle-indikatorer, og med manglende hår må det være en mann, jeg skjønner at han ser håret som ikke er der før han ser den fine sminken, at han ser manglende hår før han hører den feminine stemmen, at han ser hodet hennes før han hører en latter som bare kan være en kvinnes. Jeg prøvde meg med nok et forsøk på at det er to damer, og den ene har vært syk og mistet håret, og la til at man også KAN klippe det av, ja, så mye av det, men det ble avfeid som ignorant mamma-vrøvl.

bilde-3

Jeg må avslutte med å gjengi en historie som frisøren min fortalte (ironisk nok frisøren, ref hår/ikke hår). Den handler ikke om barns ærlighet, men om voksnes ubetenksomme «vær varsom»-forhåndsregler. Goes like this: En mamma og hennes ca femårige sønn skulle hente multebær hos et par. Location Finnmark. Paret som selger multene er svært overvektige, som i svært svært overvektige. Mammaen tenker det vil være lurt å forberede sønnen på at de er «store», så det gjør hun, og legger til noe om at det er ikke noe merkelig med det. De kommer frem, og de setter seg ned og får en kopp kaffe, og mammaen betaler multebærene. Alt går fint, ingen lange blikk på store kropper eller kommentarer som ikke passer seg. Helt til de skal dra. Da spør sønnen; «Mamma, når skal de reise seg opp så vi kan se hvor tjukke de er?»

multebaerlandet_001_-_kopi

 

NB! Det bemerkes at jeg har vært i kontakt med nevnte dame, ref. cafedelen og fått tillatelse til å skrive om ovenstående.

27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH