Category Archives: Afrika

Tilbakeblikk

Oktober 1997, Kenya. Første safari. (Safari = reise. Safari njema = god reise). Shaba, Buffalo Springs, knusktørre områder, dyr som er så tilpasset lite væske at de klarer seg uten å drikke (gerenuk. Nok væske i bladene og skuddene den spiser) (og tisser dermed heller ikke væske men saltkrystaller). Utsikten over Ewaso Nyiro, -elven som gjør at det faktisk finnes liv her. Når jeg ser bildet og tenker tilbake, kan jeg høre summingen, kjenne luktene, varmen, fra så utrolig mange game drives her:

EwasoNyiro

 

Så er det Masai Mara, ikke like urørt som områdene i nord (urørt er kanskje å ta hardt i men de nordlige parkene vil aldri komme opp i samme besøkstall som Mara. På godt og ondt).

Mara, som har alt, som aldri skuffer, som viser deg noe nytt hver eneste gang. Nå er jeg ikke så opptatt av jakt, hverken at mennesker jakter på dyr eller at dyr jakter på dyr, men på min aller første safari, fikk minibussen jeg satt i se en løve som jaktet, og la ned, en gnu. Sjåføren hadde muligens tatt oppgaven litt for alvorlig (oppgaven som i å lære meg hvordan spotte dyr, hva dyrene heter, hvordan du skiller en Tawny Eagle fra en Agur Buzzard, -og hvem skulle trodd at man etterhvert skulle bli hektet på fugler? Så jeg etter kun kort tid avanserte fra den enklere Collins field guide Birds of Eastern Africa, til Zimmermans murstein “Birds of Kenya and Northern Tanzania”, og fikk en av de som jobbet med ballongsafari til å legge trekk på den (ja, stoffet til ballongduken) så den skulle holde seg på et ukjent antal game drives over fem år. (Det fikk selvsagt ikke ballong-gutta`boyzen lov til men det gjorde de likevel), -vel, tilbake til den grande oppgaven det var å lære meg alt dette, gode gamle Jessie Kariuki gjorde sitt beste. Mellom birdwatching og latinske navn på planter og trær (afrikansk tulipantre = spathodea kampanulata, så det nettopp på Madeira og navnet sitter som spikret), så brukte han altså litt lengere tid på å komme tilbake til lunch en dag, så mine fem medpassasjerer (svensker) og jeg (studenten), fikk med oss denne jakten. (Hadde dette vært senere og jeg selv hadde vært reiseleder hadde jeg antagelig drept han. Skjønner ikke at Tanja og Grete fortsatt snakket til han den turen. Fint nok at vår buss fikk se dette men hva med de andre…. Vel, en bekymring jeg ikke hadde på dette tidspunktet, her lurer jeg mere på hvor vondt det var for gnuen, og om jeg kunne zoome litt mer på kameraet:

Lionkill

 

Avslutningsvis har jeg et bilde av en giraff, og jeg kom på en historie om mine to kollegaer Lisa og Annette, som kom til Kenya et par år etter meg. Lisa er svensk, Annette norsk, og de er ute på stud sammen. De ser to giraffer, som strekker litt på nakken og ser mot minibussen. (Illustrasjonsfotoet er litt misvisende, jeg vet at det bare er èn):

Giraff, Mara, 2

 

Annette sier “Svært så nysgjerrige de giraffene var!”. Lisa svarer ikke, men tenker umiddelbart at hun selv nok ikke er den fødte safariguide. Da de senere gjenforteller det, har Lisa fått klarhet i hva nysgjerrig betyr, og sier at hun sto bare der og tenkte, -vi har vært på safari i ca 12 minutter, HUR FAN KAN HON SE AT DOM ËR NYKÄRA?????

Flyredd 2

Som nevnt i innlegget «Flyredd» er jeg altså ikke overbegeistret for å fly nå om dagen. Det forundrer meg likevel at denne skepsisen er kommet nå, og ikke mens jeg bodde i Øst-afrika. Der gikk også de fleste flyturer etter boka, -reiselederne fløy en del mellom Mombasa og Nairobi, ettersom vi bodde i Mombasa, men safariturene startet ut fra Nairobi. Eller Arusha. (Og på slutten av 90-tallet kom skandinavere seg på TEMA-safari i Tanzania ved å fly til Nairobi, deretter busse til Arusha. Den tiden var det også en trend hos arbeidsgiver at man ikke fikk en såkalt «stud»-tur på Tanzaniasafari. «Dyrene er jo de samme» sa produsentene, mens de optimerte flyseter og forhandlet kontraktshotell, i italienske skinnsko, langt unna ornitologer og svenske tanters bemerkelsesverdig gode kunnskaper om flora og fauna). (Så hvor morsomt tror dere det var å legge ut på sin første Tanzaniasafari, helst vil man ikke snakke om at man aldri har vært i landet før, for setningen «men jeg har jobbet lenge i Kenya» veier aldri opp. Og ble man presset opp i et hjørne, og med flakkende blikk forsøkte å antyde at man såvisst hadde jobbet masse i Tanzania, kan du ta deg f på at en eller annen velmenende jævel ute på lodgene skrålte ut «OH, YOU ARE THE NEW TOUR LEADER! WHERE IS TANJA?» (Bakdelen med at man aldri er det første mennesket noe sted).

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Fra disse flyturene kan jeg bare huske ett tilfelle der noen skrekkslagne gjester snudde seg mot meg (vi fløy med gjestene etter safariens slutt, de fleste skulle til sol og bad langs kysten), grunnen til panikken viste seg å være en go-around, der de av en eller annen grunn måtte avbryte landingen og «prøve på nytt». Et ikke ukjent fenomen for de som har flydd på steder med mye vær. Vel, infoen som antagelig (forhåpentlig) skulle fra cockpit til tårnet, kom istedet ut i kabinen, og lød «I think we`re not gonna make it»…..

MINOLTA DIGITAL CAMERA

En gang var jeg på Zanzibar og så på noen nye hoteller (høres ut som en forferdelig jobb, hva?), jeg hadde kommet dit med en Boeing 737, og på returen sto det et lite propellfly og ventet, ca 20 seter. Reisen dit hadde tatt en time. Idet vi gikk ombord, spurte jeg piloten, han sto eplekjekt utenfor flyet med skikkelige pilotbriller, hendene i siden, og et nonchalant smil, -om hvor lang tid det tok til Mombasa?. -«How long do you want it to take, sweetie?» #blunk blunk, smil smil#…..eh, vel, skeptisk ex-flyvertinne som bare nikket til takk og fant setet sitt. Men ikke et spor av redsel. En annen gang satt vi i et av de mindre flyene, min kollega Jørgen og jeg, det var kanskje 12 seter. Flyet begynner å bevege seg, og mens det taxer snur piloten seg og roper ut spørsmålet; «IS THE BACKDOOR CLOSED?». På dette tidspunktet var Jørgen «ny i Afrika» så jeg valgte å beholde mitt motsigelsesfulle kroppsspråk, trakk på skuldrene i et forsøk på å signalisere at dette var vanlig. Jørgen så skrekkslagen ut. Jeg var ubercool og hadde bestemt meg for å late som det også var innen normalen dersom en av passasjerene ble bedt om å fylle drivstoff.

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Det siste eksempelet er ikke selvopplevd, det er også fra Zanzibar. Begynnelsen av 2000-tallet. Det var Tanja og Lotta som hadde jobbet der, og da det begynte å dra seg til politisk, -(dette var i forbindelse med Tanzanias valg i 2000), besluttet man å evakuere. (Be Tanja eller Lotta fortelle på mail?) (Det gjorde jeg men de ba meg gjenfortelle). (Tanja skulle forresten vært gjesteblogger her og fortalt om da en miira-tyggende regjeringssoldat med automatvåpen stoppet henne utenfor Stone Town). Agenten til vår turoperatør har fått tak i masse småfly, som skal frakte gjestene og bagasjen over til kenyansk side. Flyene fylles opp, og det lempes bagasje inn til det renner over. Lotta sitter med gjester rundt seg på alle kanter og som den veloppdragne reiseleder hun er, undertrykker hun sin egen redsel da flyet såvidt klarer å løfte. Uten trykk-kabin er det begrenset hvor høyt disse flyene kommer. Akkurat dette flyet kommer åpenbart et stykke over marsjhøyde. Damen i setet ved siden av Lotta sitter og glipper med øynene, gjesper, og klager over hun alltid blir så trøtt når hun flyr. Lotta nikker bare og smiler, registrerer at damen er helt blå på leppene, men unnlater å nevne det, ser for seg en og annen avisoverskrift, mens hun fokuserer på at Mombasa er i sikte. Lotta skulle nok også vært her som gjesteblogger, og skrevet om den gangen en passasjer døde i bussen på vei fra Arusha til Nairobi. Da det ble oppdaget, -på grensen, ettersom han ikke gikk ut til passkontroll, begynte de selvsagt å krangle om det var Tanzania eller Kenya som skulle ta ansvaret derfra…… (østafrikansk variant av «broen/bron»?)

For flere gamle updates on Africa, keep it tight :)

Ærlige voksne

Forrige innlegg handlet om ærlige barn. Nå kommer litt om ærlige voksne. I Kenya opplevde jeg at man veldig ofte ble kommentert. Og da hva ytre faktorer angår. «You look like a pig!» fikk en finsk reiseleder høre. (Fordi….? Den “hvite” huden vår går kanskje mere mot rosa enn vi tror…. men hun var ikke på noen måte større enn en kenyansk dame i sin mest populære size).

Selv har jeg blitt møtt med flere «morsomme» kommentarer. Etter en lang dag med transport fra Nakuru til Masai Mara, kommer vi frem til teltlodgen, og en av masaiene kommenterer at jeg har fletter i håret. Ikke tre hundre og åtte små fletter, «the african way», men to fletter som fordi jeg ikke heter Pippi, henger rett ned. «Oh, Hege! You look like a goat!!!!». A goat? What the fuck? Takk for den.

Selfie2006
Selfie 2006. Utsikt fra Panafric, til Nairobis jacarandatrær. Meg, en geit??

Eller da jeg har vært hjemme på ferie, jobbet i Mombasa noen uker, og lenge borte fra safariturene, så står jeg, på samme lodgen i Mara, og snakker med en av vaktene. Jeg har snakket med han mange ganger før, på dette tidspunktet har jeg jobbet i Kenya i to-tre år. Ganske langt ut i samtalen sier han plutselig «Oh, but you are HEGE!!??!!» -Eh….yes??? svarer jeg (Og i hodet mitt: Ja, og det har jeg jo vært ganske lenge her, hvor vanskelig er det å koble et ansikt opp mot et navn…). Og så kommer det: «But you are VERY FAT now.» Herlig, hva? Jadda, bare få det ut. Det beste er jo at når man har vært hjemme, så skal man gjerne ha gått opp i vekt, for hjemme er alltid bedre enn borte, -jeg hadde kanskje bare fått det servert på en mer diskret måte før. («Yeeeees, I see you have been home…..and you had such a good time. Your parents took well care of you, eh?»)

01_10_72_prev

I likhet med forrige innlegg avslutter jeg med å gjengi en historie, opplevd og fortalt av min tidligere kollega Jeanette. Jeg hadde for meg at det var i Kambodja, men det var feil. Hun skrev “Du får gärna skriva om händelsen i Hong Kong, där det var många x framför varje storlek i alla klädesplagg även de som i ärlighetens namn inte var särskilt stora”. Iallefall, Jeanette er ute og går med en venninne, og langs veien er det små boder som selger alt mulig. De stopper og ser litt, går videre, stopper igjen, og ser på noen klær utenfor en av bodene, som de bruker litt tid på. Etter noe vurdering om man skulle investert i en ny kjole, eller en bluse kanskje, ender det likevel med at de går. Damen som jobber i denne boden ville sååååååå gjerne at de skulle ha kjøpt noe, så hun roper følgende etter de: “NO, WAIT, COME BACK! MANY FAT PEOPLE BUY CLOTHES HERE!!!”

Ha en fin søndagskveld:)

 

 

 

27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH