Category Archives: Barn

Dyreparken

I begynnelsen av juni var fireåringen og jeg på tur, bare vi to, og Dyreparken var målet. Interessant det der, at når man sier “Skal vi pakke?”, så er det helt ulike tanker om hva som skal skje, utfra om du er 4 år eller 40- og noe år. Jeg tenker klær, sko og toalettsaker, han tenker leker:

IMG_1543

Vi kompromisset, så dyrene ble med. Vi skulle jo tross alt til Dyreparken. De ble tildelt sine områder på hotellrommet:

IMG_1576

 

Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?
Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?

Men før vi kom så langt, så gledet vi oss til litt mer sol og varme enn vi hadde vært bortskjemte med, og det fikk vi:

IMG_1548

 

IMG_1575

 

Dyreparken var bra! Jeg likte spesielt det konseptet at når man betalte seg inn, så betalte man seg inn. Godt å slippe at det ene og det andre kostet ekstra, det var vel mer eller mindre sånn at det eneste man betalte for inne i parken var mat og eventuelle souvenirer. Badelandet var fantastisk. Kaptein Sabeltann var skummel og fascinerende. Fin liten båttur med Sorte Dame. Kardemommeby og trikken var en hit. Husene, tårent til Tobias, torget, så koselig. Kutoppen var flott, Hakkebakkeskogen enda bedre. Dyrene var jeg noe ambivalent til, men vi så det meste, også tigerunger, og det Ranger gledet seg mest til, apene. Den ene dagen spiste vi lunch på Ekorn-Jensens økologiske cafè, check it out:

Såååååå godt!
Såååååå godt!

 

IMG_1640

 

Mens vi hadde fine dager i Kristiansand, var pappa og Poppy hjemme. Det hadde vært en bra tur som familie også, men hun er så liten at jeg tror ikke utbyttet helt ville vært det store. Vi traff flere familier der barn nummer to var på vei, og de åpenbart skulle gjøre noe hyggelig med den største før familieforøkelsen. Når den største bare var to, to og et halvt år, så var det begrenset hvor stas de syntes det var. (Sa hvertfall de foreldrene vi snakket med). Så pappa og lillesøster blir med om noen år :-)

Det er også liten tvil om at det er luksus å ha sånne dager med et av barna sine, fullt fokus, lettvint å reise, fine opplevelser. Heldige oss,  heldige meg.

Takk beste gull!
Takk beste gull!

Barnehagestart

Da kan jeg melde om barnehagestart for Poppy. Begynner rolig, med to dager i uken. Men begynner derimot når hun akkurat har bikket ett år, i motsetning til Ranger som var nesten to da det braket løs. I den sammenheng registrerer jeg følgende:

-Det var ikke med samme iver jeg merket klær i går kveld, som ved førstemanns start. Når jeg tenker på det, må jeg ha trodd det var premie for best merking, og at jeg skulle bli den seirende forelder. Eller kanskje var jeg redd for at personalet behandlet mitt barn dårligere hvis en sokk manglet navn, eller et ytterplagg ikke var merket både i kragen, nedenfor kragen, og på navnelappen.

IMG_0204

-Jeg hadde heller ikke med dobbelt sett av absolutt alt. Bortkastede penger/det finnes låneklær hvis ullsokkene er våte….mntja, var iallefall ikke helt i rute der idag.

IMG_0205

-Å dra fra barnehagen…..det gikk helt fint! Da fireåringen begynte, og time to say good bye var kommet, måtte jeg først gå på kjøkkenet for meg selv og samle meg så jeg ikke skulle stortute. Så, med en tidligere flyvertinnes motsigelsesfulle kroppsspråk og mimikk, gjorde jeg miner til slett og hyggelig spill, sa ha det, og dro. Vi hadde ankommet med sykkel + sykkelvogn, og mitt ellers langsomme tempo fikk ingen boost av tårene som rant, helt til jeg kom på at jeg måtte raska på, i tilfelle de ringte, for jeg burde være kommet hjem så jeg kunne ta bilen -raskeste vei- tilbake. Stort var derfor sjokket da det viste seg at jeg ikke hadde tapte anrop, og at de heller ikke ringte.

De første dagene klarte jeg overhodet ikke å finne roen, jeg stirret på telefonen, og lyttet intenst etter lyden av sirener. (Hvilke som helst sirener. Det kunne jo brutt ut brann, (brannbil), han kunne skadet seg (ambulanse), eller det kunne ha kommet en overgriper til barnehagen (som de ansatte selvsagt hadde lagt i bakken). (politi). For å si det sånn, denne gangen, etter departure barnehage, dro jeg først på Europris og kjøpte trappegrind (så vi slipper ambulanse til hjemmet vårt), og deretter RETTpå cafe for fersk avis og kaffe. Herrlich!!!
IMG_0206

Jeg tror heller ikke jeg vil la meg sjokkere av det overraskende tempoet barnehagebarn kobler bil opp mot barn. Ser de etter form på bilen, farge, registreringsnummer, eller hva er det? Da jeg jobbet i fengsel, var jeg ikke overrasket over at de innsatte med lynets hastighet kunne si hvem som kjørte hvilken bil, hvem som var sammen med hvem (kom med en bil, dro med en annen, verste realityshow), og antagelig også komme med tilleggsopplysninger om dekktype, skader etc. De er tross alt voksne, og lengden på en vakt tilsier gjerne at bilen står parkert der en stund. Men i barnehage, korte levere- og bringeintervaller, ikke hver gang de er ute når man kommer, men du kan ta deg f på at de, med rennende snørr og med sine små lungers fulle kraft, roper «MAGNUS DU E HENTA!!!!» eller, henvent til alle andre, og kanskje den det er myntet på hører; «HO NORA E HENTA!!!!!»,nei hun hører ikke, det må gjentas; «HO NORA E HENTA, HO NORA E HENTA!!!»

Vel, vi er igang. Med ønske om et godt barnehageår!

“Men hva vil du da?”

Dere vet hvordan det noen ganger bare er så irriterende at partneren ikke forstår hva man mener, -selv om man ikke sier det rett ut, men tenker at han kjenner meg så godt at….. Eller det burde han jo iallefall forstå…… (og jeg tar utgangspunkt i at den som vil forstås er kvinnen og den som ikke helt vet hvordan man best gjør det, er mannen). (For eksempel, det er fredag kveld og Mannen skal på butikken, jeg sier «kjøp meg noe godt?» og han spør hva da. Hva da, hva da, det vet jeg jo ikke helt, ikke is, og ikke smågodt, hmmm, men hva? Jeg har en vag idè om hva jeg vil ha, og hvilken mengde det er snakk om, men jeg tenker at han på en eller annen måte skjønner det, og finner akkurat det jeg ikke visste at jeg hadde lyst på.

Når han da kommer hjem med en 200 grams melkesjokolade, er det feil. Den er for stor. Jeg ville ha noe…..ja for eksempel IKKE en pose bamsemums, og ikke gele-godter, men, ja, en sjokolade i vanlig størrelse. En Smil? Melkerull? New energy? Sånn at jeg kan spise hele og fortsatt føle det som om jeg bare har spist litt godter. Jeg kunne jo også, når jeg tenker meg om, ha SAGT det, men jeg tenkte at han sikkert forsto at det ikke var idag jeg ville trykke i meg en 200 grams sjokolade (for det kan jeg, uten problem).

Vel.
Nå har jeg sett et eksempel på at dette fenomenet, å anta at andre forstår, starter i svært tidlig alder. Mens badet vårt nylig ble pusset opp, bodde vi en måned hos mine foreldre. (En måned minus en uke på Gran Canaria, ref forrige innlegg). (Og en måned minus en uke er akkurat nok tid til at man ikke slår hverandre ihjel, men likevel setter enormt stor pris på sitt eget hjem). Etter såpass lang tid var fireåringen og den ene nabojenta smått sjenerte, da hun kom og ville besøke han etter vår ankomst hjem. Vi hadde middagsgjester akkurat da, og skulle til å spise is til dessert. Med andre ord et godt tidspunkt for besøk.

Ranger og Knertis ved siden av hverandre på benken, is i IKEA-skålene, saft i plastkoppene. Livet er godt. Så sier Ranger: «Vi har is». Knertis svarer «Det har vi også». Ranger: «Men dere har ikke saft!» Knertis «Joho, det har vi!». Ranger tenker litt, så setter han inn nådestøtet; «Men dere har ikke nytt bad!!». Kombinasjonen av fakta og triumf parkerte henne litt, så da han tre sekunder etterpå spurte om han skulle vise henne hvordan man skylte ned (liten knapp tiss, stor knapp bæsj, ganske fascinerende i en viss alder), takket hun nei. Så var han på tilbudssiden, og lurte på om de skulle leke? «Nei!». Knertis litt snurt. Forståelig. Han spør om de skal kle seg ut, Knertis avviser. -»Vil du bli med på rommet mitt og leke da?» Knertis drar litt på det; «Neeeei», og Ranger, som antagelig føler han har prøvd de vennlige innfallsvinklene han kan, sier litt oppgitt «MEN HVA VIL DU DA???».

Og med tempoet hjernene våre utvikler seg i, tyder alt på at han kommer til å stille det spørsmålet noen ganger…… :)

Bangkok baby, Bangkok

Det var min planlagte overskrift. Det gikk ikke helt etter planen. Planen var: fly til Bangkok, bo på Peninsula (highly recommended by Anna (annaogbrian.blogspot.dk), og siden jeg vet hvor ofte facebook-oppdateringen hennes er fra et annet land enn det hun bor i, var jeg ganske sikker på at vi ikke ville bli skuffet).  Ja jeg vet at hun også er vilt begeistret for Anantara men gikk for hennes forrige anbefaling:) Videre hadde jeg noen ganske konkrete idèer om hva dagene i Bangkok skulle inneholde siden to av fire reisende er barn, og så for meg å dele litt opplevelser her på minushonning.no.

Etter Bangkok skulle turen gått til Hua Hin-området (nei, er ingen Thailand-ekspert, ja, vet at Langkawi og Koh Lipe/Koh Lanta er rost opp i skyene, men det må bli en annen gang, nå må det hvertfall det).

Meeeeen, lille 4-åringen fikk vondt i ørene. Vi hadde vært i kirka en søndag og fått fireårsboka og drukket kirkekaffe. Vi kan godt bli litt mer kirkevante så det var en fin formiddag. Transportmiddel sykkel (han) og bena (jeg). Han hadde veldig lav terskel for irritasjon når noe ikke gikk som han ønsket. Og han ble veeeeeeldig kald når vi stoppet opp for å gjøre noe med irritasjonsnivået. Deretter: feber, og ørebetennelse. Etter det igjen, nedsatt hørsel, og konstatert vann i mellomøret, på begge sider. Vi burde kanskje ha skjønt at han ikke var helt i sin egen verden, men faktisk ikke hørte, spesielt med tanke på at volumet på Kardemommeby eller Albert Åberg i lydbok-form på kveldstid totalt overdøvet nyhetene.

Uansett, fastlegen frarådet å fly, vi flyr ikke, og har tre uker i arktiske strøk, ikke tropiske, å se frem mot. Hmmmm, hvis man drar til det bassenget som holder høyest temperatur i byen, smører oss med solkrem, og spiser is etter bading, kan vi da late som det er strandliv i østen?

Eventyr

“Mamma, kan du fortelle et eventyr?”
Det kan jeg, selv om jeg erfaringsmessig kan glemme å velge hvem det skal handle om selv. Det tar Ranger seg av. “Ehm, det skal være om en frosk, ei krokodille, ei ugle og et neshorm”. I kveld var det om to hunder og to katter, -“ei babykatt og det var lillesøster, ei mammakatt og det var du, en unge-hund og det var meg, og en pappa-hund og det var pappa”. Jeg prøver å få han til å fortelle eventyr til meg men det vil han ikke, men han kan godt dirigere hele settingen til mitt eventyr. I kveld intet unntak.

Jeg, etter de innledende opplysninger om bosted (ofte et telt eller en hule), og hva vi likte å gjøre (her kommer det gjerne noe med is, godteri, lekeplasser); “Og så syklet vi en tur med sykkelvogna. Jeg syklet, -“Nei, pappa syklet!” sier Ranger. Nei, sier jeg, jeg var kjempesterk og jeg syklet, og dere tre satt i sykkelvogna. “Men pappa var enda sterkere!” Ja, sier jeg, pappa var kjempesterk men han hadde skadet foten -“Nei du hadde skadet foten!” Nei, det er jeg som forteller, PAPPA hadde skadet foten, og jeg, verdens sterkeste mamma katt, syklet med deg, pappa og søster i vogna. Vi syklet veldig fort, og sa WIIIIIII nedover bakkene. “Også tippet vi” sa Ranger (og så stopper eventyret straks tenkte jeg, det var da fanden til dirigering). “Ja”, sa jeg, “og så tippet vi. Sykkelen veltet og sykkelvogna veltet. Og alle datt ut. Men heldigvis hadde vi hjelm på”. Ranger er kjapt på banen; “Og lillesøster slo seg, og…..det GIKK BRA med meg”. “Ja det gjorde det” sa jeg. Jeg så for meg hvilken bakke vi hadde syklet, det er rett ved siden av kirkegården. “Og så gikk vi på kirkegården der oldemoren din ligger” sa jeg, “altså mormoren min. Hun er død. Vi hadde med hyasinter og et lys”. -“Hva er sinter?” spør Ranger. “Hyasinter” sier jeg. “det er fine blomster. Og så sang vi en sang. Hvilken sang sang vi?”. Han tenker et par sekunder, bare han vet hva som forkastes, for å komme med en egenkomponert strofe som gjentas tre-fire ganger, og det er visst hele sangen, lyder: “Nå er du død. Nå er du død”….

Jeg forteller litt om oldemor, at tante og jeg brukte å få oboy når vi gikk dit etter skolen (“Gjorde jeg det?” -Nei, du var jo ikke født da. Du var bare en liten mollklump). (Og det var ikke oboy, det var nesquick, men jeg tror ikke han relaterer til akkurat varemerket nesquick), og at vi brukte å spille ti tusen og kort med henne, og at det skal han få lære seg. Hun brukte også å fortelle eventyr, men det var mer i kategorien Skrøner Som Barnebarna Lenge Trodde På, jeg får ta et eksempel på det i et annet innlegg.

Tilbake til eventyrene og dyrene han gjerne hører om, så er det veldig arti å høre når han begynner å fordele roller. Selvfølgelig vanskelig å holde styr på de gangene det er hele nabolaget eller barnehagen som skal være forskjellige dyr, men morsomt. Ikke like morsomt å bli flodhesten eller apekatta gang på gang, når man helst vil være en giraff, men men:)

GOD NATT!!!

 

 

 

 

Prosjekt rom

17-åringen vår, min yngste bonusdatter og husets tenåring, syntes rommet sitt var så stort (ja, et i-landsproblem), og flyttet derfor inn på storesøsterens gamle rom. (Og bare et lite apropos, når jeg sier tenåring så mener jeg tenåring. “HVA? Skal jeg vaske TV-stua IDAG?” -Ja, det gjør du jo hver fredag. “MEN! (alle vet at det som kommer etter “men” bare er piss) MEN jeg skal jo på TRENING! Og til (-navn på en av venninnene, alle ser like ut, de går fitnesslinja og skal bli PT hele gjengen, og hvis man er så uheldig å snuble innom Sats når de har trening så lurer man på hvordan de vet hvilken av Canada Goose-jakkene, Hunter-støvlene, og North Face-bagene som er hvem sine). (Også et i-landsproblem). Iallefall, 17-åringen bytter rom, og vi går igang med prosjekt oppussing. Her kommer litt bilder…..som dere vil se, er det ikke Poppy, ikke foreldrene, men 4-åringen som er den heldige vinner…..

IMG_5261
Vi begynner å rive panel. (“Vi” = Mannen)

IMG_5324

IMG_5343

IMG_5686

IMG_5741
“Vi” er igang med montering av Ikea-møbler. Vi kan si det sånn at han monterer, og jeg anviser plass.

Så begynner ting å komme seg:

IMG_5952

Stjerner i taket fra Etsy. Hengende stjerner + måne, laget av fireåringens tante, min søster. Ja, den kreative av oss.
Stjerner i taket fra Etsy. Hengende stjerner + måne, laget av fireåringens tante, min søster. Ja, den kreative av oss.

IMG_5953

IMG_5954

IMG_5955

IMG_5956

IMG_5957

IMG_5959
Her har vi litt 70-tall med oss. Dukkehuset var mitt, og laget av fireåringens morfar. Gyngehesten var Mannens, laget av hans gudfar, Arnulf, da han var 16 år. Impressing!

Og ja, jeg burde vært bedre å ta bilder, muligens hatt et ordentlig kamera. Når jeg blir en kjent superblogger, så er forbedring av bildene høyt prioritert! Er ellers fornøyd med rommet, og det er han som bor der også. Vi har brukt en mix av Ikea, loppemarked, og egne ting. Han fikk velge tapeten med roboter selv, men mammaen hadde minimert utvalget til tre, som var nøye gjennomtenkt…. Han er veldig glad i biler, prinsesser og dinosaurer, men jeg innbiller meg man blir lei av å ha det på veggen.. Vi har fortsatt litt å gjøre på bildefronten, og så skal det ordnes lister rundt en luke til kryploftet. Det betyr jo bare at det kan komme et senere innlegg med noe oppdaterte bilder:)

 

Bursdag

Så har vi feiret 4-åringen vår. En fin dag med bursdagsfrokost hjemme, krone i barnehagen, og barneselskap med ca ti unger. (Hvorav de fleste jenter, i henhold til kjønnsfordeling i barnehage samt nabolag. Gutteforeldrene som var med slo fast at de også skal begynne å invitere flest jenter i deres gutters bursdager).

IMG_5779

Jeg registrerer at det fra tid til annen er diverse diskusjoner/meninger om type kake til barnebursdag. Leste nettopp på Casa Kaos om det å gjøre alle tilfredse, eksempelvis legge ut bilde av fin kake = press på andre , legge ut bilde av mislykket kake = håne de som har laget en fin kake. (casakaos.blogg.no)

Og på den ene siden, -javisst er det flott med alle heftige kaker, men hallo…..hva skjedde med skuffkake og svette kokosboller? Den første bursdagen vi var i etter at Ranger rundt to årsalderen havnet i en form for bursdagskjør, hadde en Fantorangkake. Jeg var deadly impressed, og gruet til det var vår tur. (Når det var vår tur endte det med langpannekake pyntet med nonstop). Så var det en badebursdag, som hadde en fantastisk bassengkake. Basseng med vann og fliser (jada, spiselige), unger som badet, badering….. Her innså jeg min begrensning, for en kake av det nivået tror jeg bare jeg kan prestere som gissel av en organisasjon som begynner med i og slutter med s. Hvis det er det som står mellom meg og friheten skal jeg klare det, ellers tror jeg ikke jeg har tålmodigheten, langt mindre skills…….

IMG_5777

I år fant jeg en sjørøverkake på tine.no. Tilbakemeldingene på fornøyd-skalaen (åpenbart noe de bakende skaper ved å gi tilbakemelding på om dette var enkelt, om det var for mye bakepulver og for kort steketid etc…) var ikke helt topp, men helt ærlig, sjekk alt stæsjet som skjuler jobben! Bursdagsbarnets mormor ble hentet inn for å skjære baug og dekk og så videre (ikke så bevandret i båt-språket….), vi klæsjet på med sjokoladekrem, og selv om kontrollfreaken i meg gjerne ville ha alle fire lys FREMME, lot jeg fireåringen plassere de, samt det meste av sjørøver-relatert pynt, der han ønsket. Hvis jeg skal komme med et TIPS i denne sammenheng, -baketips fra meg, nok til kryss i taket fra nevnte mormor, -så gjelder det gele`en. Jeg kjøpte blåbærgele som skulle være havet. (Der de fryktinngytende krokodillene befinner seg). Blått hav tenkte jeg, right? Vel, det ble veldig mørkeblått, så mørkt at man ikke helt ser at det er gele….og heller ikke at det er hav. Så det jeg gjør for å sprite det opp litt, er å ta en glans-silvery-kind of kakespray (som finnes i huset vårt siden vi tidlig vår hadde dåp, og jeg tenkte den ville komme til nytte. Det gjorde den ikke, men det står visserligen på den at den er spiselig). Iallefall så sprayet jeg gele`en, med det ganske dårlige resultat at det ser ut som piratene har vært dritings, og spydd over rekka (ja, over rekka på hele båten). I beste fall ser det ut som veldig grumsete sjø. Meeeeen, hvem er det som bryr seg om det? Så lenge det er gullmynter, krokodiller, og seigmenn-pirater nok, så er det ikke så nøye hvilken farge havet har…….

IMG_5786

 

Stemningsbilde fra bilen

Sånn ser jeg ut når jeg kjører bil:

IMG_5845
Og hva gjør lyset på?

Og sånn når 4-åringen (ja han har blitt fire nå. Dere vil kanskje se bilde av den fantastiske kaka, det kan vi lett ordne…..eh he) sier “Snu deg mamma, men mamma snu deg!”

IMG_5846
“Ja, kan snu meg èn gang til, men du vet at jeg må se på veien når jeg kjører bil”

Og her er et av de ca 270 bildene han tok av nøyaktig samme motiv. Lyssetting og vinkel har små, små variasjoner, men likevel ganske lett å velge ett av de mange……

IMG_5861
Hadde vært herlig med ren bil. Som dere ser er det ikke så høyt prioritert.

Og ettersom fireåringen er blitt mer og mer bevisst på kjønn og roller, og ikke minst hvem som kan/skal/bør gjøre hva, kjører jeg så ofte som mulig når vi er to voksne i bilen. (I mine øyne også fordi jeg er en bedre sjåfør, Mannen muligens uenig). Jeg håper å opprettholde idèen om at Mette-Marit absolutt kan kjøre rundt med politiet som passasjer…..ref bildet under, som er ca et år gammelt.

IMG_1892
“Pappa er på jobb med prinsessa si”.

Ærlige barn

«Mamma, hvorfor er den damen der så tjukk? Har hun baby i magen?». Dette er typen spørsmål jeg innser at vil komme, i en eller annen form, og antagelig med utestemme. In public. Jeg har til nå bare vært med på et par tilfeller. Og her er det snakk om «avvik» fra det vi kaller normalt som ikke er selvpåført, hvilket jo underletter litt. Innbiller jeg meg? Da vi møtte en hjerneskadet gutt i svømmehallen, var det vanskelig for snart fireåringen å holde blikket andre steder enn på han, og vel hjemme igjen gjenga han sin versjon av møtet til pappaen. «Det var en gutt som hadde SÅ MASSE SNØRR (joda, mye hosting og påfølgende snørring), og som ropte HELE tiden (stemte ikke), og han trengte IKKE å gå på do før han skulle bade (stemte). Og han var der med, hmmm, (han tenker seg om), mammaen sin, og ….. storesøsteren sin» (hvilket muligens stemmer, eller som jeg tror, «storesøsteren» var en assistent, -men det kan jo storesøstre også være….). Mens han observerte, i den grad at han glemte av frukt og rosiner (obligatorisk etter svømming-goodies), sa jeg at det var ikke sikkert den gutten syntes det var greit at vi så sånn på han. Det hjalp bare få sekunder.

november 2012 093

Før jul var vi på cafè, godingen, da tre år, og jeg. Latte til meg, godterikakao til han. (Godterikakao=kakao med mini-marshmellows. Needless to say, populært). Inn kommer en flott dame, som jeg vet har stått frem i media med brystkreft, og setter seg med venninnen, bord ved siden av oss. Han ser stadig bort mot damen. Hun har nesten ikke hår. Hun kommenterer noe om sugerøret hans (man får sugerør i godterikakao). Etter at han for fjortende gang har sett på de (henne), sier jeg «ser du sånn på de, ja det var to flotte damer». Jeg ser umiddelbart forvirringen hans, bare til han skjønner at han må belære mammaen sin, som åpenbart har tungt for det, og sier «nei mamma, det er en dame og en mann!». Og snaisne bryskreftdamen, jeg ser at han definerer according to typiske kjønnsrolle-indikatorer, og med manglende hår må det være en mann, jeg skjønner at han ser håret som ikke er der før han ser den fine sminken, at han ser manglende hår før han hører den feminine stemmen, at han ser hodet hennes før han hører en latter som bare kan være en kvinnes. Jeg prøvde meg med nok et forsøk på at det er to damer, og den ene har vært syk og mistet håret, og la til at man også KAN klippe det av, ja, så mye av det, men det ble avfeid som ignorant mamma-vrøvl.

bilde-3

Jeg må avslutte med å gjengi en historie som frisøren min fortalte (ironisk nok frisøren, ref hår/ikke hår). Den handler ikke om barns ærlighet, men om voksnes ubetenksomme «vær varsom»-forhåndsregler. Goes like this: En mamma og hennes ca femårige sønn skulle hente multebær hos et par. Location Finnmark. Paret som selger multene er svært overvektige, som i svært svært overvektige. Mammaen tenker det vil være lurt å forberede sønnen på at de er «store», så det gjør hun, og legger til noe om at det er ikke noe merkelig med det. De kommer frem, og de setter seg ned og får en kopp kaffe, og mammaen betaler multebærene. Alt går fint, ingen lange blikk på store kropper eller kommentarer som ikke passer seg. Helt til de skal dra. Da spør sønnen; «Mamma, når skal de reise seg opp så vi kan se hvor tjukke de er?»

multebaerlandet_001_-_kopi

 

NB! Det bemerkes at jeg har vært i kontakt med nevnte dame, ref. cafedelen og fått tillatelse til å skrive om ovenstående.

Nattmat

Da var tiden kommet for å stenge den ellers døgnåpne serveringen til Poppy. Fra nå gjelder tidene ca 0630-2300. Hun har levd utenfor magen omtrent like lenge som inni og igår bestemte jeg oss for at vi begge skal forbedre kvaliteten på nattesøvnen. Jeg har jo gjort dette før, dog mere skjematisk den gang. (Helsesøster sa at babyer ikke trengte nattmat ved fylte 6 måneder, og at det beste var at pappaen «tok han» på natta. Og jeg adlød). Nå skulle pappaen og han som pent måtte slutte med nattamming ved nøyaktig fylte et halvt år, bort et par dager, og tiden var inne. Ja, jeg grudde. Jeg forsøkte å utsette det ved å sende en vag melding til Judith. Største fan av tilknytningsteori jeg vet om. Noe om at jeg kunne jo vente litt og antistoffene er jo bra hele døgnet bla bla bla. Men hun gjennomskuet meg, og svarte «Kroppen hennes vil jo regulere seg og oppfatte poenget med kveldsmat ganske kjapt, tror du ikke? Du er jo likevel sammen med henne og gir henne trygghet. Du er forberedt mentalt, men med litt småkalde føtter. Og tenk på alle de som bryter ungen av brystet alt for tidlig, for at de skal ha «egentid», de klarer det jo. Hoppe i det?» Got your point…..!

bilde-7

Første natten er avklart, og jeg har noen korrigerende kommentarer til diverse artikler jeg har lest om emnet. For det første, hvilket råd er det å ha på en trang sports-BH? Det er vel innlysende for enhver idiot at maten må gjøres minst mulig tilgjengelig? Og det å «nyte etterlengtet søvn på et annet rom»…hallo??? Hvis far eller «en annen trygg person» skal ta babyen de timene den ikke skal få mat, og babyen protesterer, hvor lett er det å nyte søvnen? Med mindre du bor i Buckingham Palace og den delen av huset du trekker deg tilbake til ligger 400 meter og åtte stengte dører fra babyens hyling. Ettersom de fleste jeg kjenner ikke bor sånn, er det feilinformasjon. (Pluss, ikke bare blir du frarøvet søvnen, men du kjenner deg som worlds worst mom når desperat gråt når nye høyder og du hverken skal mate eller trøste).

bilde-8

Kort oppsummert, mine beste tips er som følger:

1.  Ta på ørepropper. God musikk, Ekko, hva med en lydbok? Whatever makes you happy, -ørepropper er det samme som å «stålsette seg».

2.  Hvis du leier hos noen, hvis du leier ut, hvis det er sommer og vinduene er åpne, eller hvis det er vinter og vinduene er stengte men babyen likevel skriker VELDIG høyt, si fra til naboene. Helst kan du si fra før første natta, og hvis du ikke har gjort det (les: det gjorde ikke jeg), -si fra før neste natt. De som har barn forstår det, og til de som ikke har barn kan man forklare at det er som om de skulle bli fratatt (….fyll i det som passer, Playstation, lørdagsgodtet, dopet….). Så vet de hvertfall at du ikke skader ungen og at den rent ernæringsmessig har det fint.

3.  Klipp neglene på forhånd. Babyens. Min baby ble veldig veldig sint og, -jeg skylder på at det er nummer to, -hun bader ikke like ofte, og jeg klipper åpenbart ikke neglene like ofte. Det merktes. Oppskrapt hals, nakke, armer idag. (meg). Nyklipte negler (hun).
Da kan man håpe på at natt nummer to går noe bedre. Wish me good luck :)