Category Archives: Tur

Kebnekaise 2018

Endelig kom sommeren, og vi (som i Mannen og jeg) kickstartet med en tur til Kebnekaise. Som noen lesere kanskje husker, er det ikke første gangen denne jenta er på toppen av Sveriges høyeste fjell ;) Første gang var i 2008, sammen med Tanja og Judith. Det var i slutten av august, mye kaldere i været, og selv om sikten fra toppen var lik null, så varmet gullmedaljen Tanja hadde med til oss:

For to år siden gikk Mannen og jeg:

Og vi gjorde mer enn å drikke øl, vi nådde også toppen:

Denne turen kan du lese mer om i innlegget om fjellvandring for non-hardcores. Begge gangene gikk vi Vestre leden både opp og ned. I år var også planen vestre, og vi gikk sammen med gode venner: 

Ettersom bildet foregriper begivenhetene noe, starter vi med starten. Avgang fra Tromsø en lørdag (forrige:) klokken 0530, kaffe og matpakke i bilen, og fremme i Nikkaluokta rett etter klokken 1130. Med innlagt lunchstopp på Enoks (som ligger fem kilometer fra Nikka) (og vi spiste rein-burger) brukte vi cirka fire timer på de 19 kilometerne det er fra Nikkaluokta til STF Kebnekaise fjellstasjon.

Vel fremme var det innsjekk, og mens noen (les: mannfolkene) dusjet, ble det en kald øl på Lise og meg, mens vi hørte summingen fra masse mobiler og nettbrett som fulgte med på Sverige-England. Deretter dusj, middag, og tidlig i loppekassa. Neste dag startet med frokost klokken 0600, snøring av sko, og avgang via Vestre leden.

 

Foran oss hadde vi ni kilometer og 1800 høydemeter før vi ville nå Sydtoppen, som er 2098 moh (ca 70 meter høyere enn Nordtoppen).  De tre første kilometerne går slakt oppover, på sti, og man passerer etterhvert Kittelbekken, der det nå er en bro som øker sjansen for at man kommer tørrskodd over. Innover i dalen passeres Tuolpagorni (1662 moh), og man starter på Vierranvarri. Dette kalles “det unødvendige fjellet”, ettersom man, når man har kommet opp på toppen (1700 moh), skal ned i Kaffedalen (1500 moh), før man starter på de siste 600 høydemeterne.

Etter Kittelbekken, før vi starter på Vierranvarri.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ryggen min, på toppen av Vierranvarri. Været denne dagen: Jackpot!
Vi har lunchet ved Toppstugan, og har startet på siste etappe mot toppen. Målet i sikte :)
Der var vi! 
En fornøyd gjeng. Her er vi kommet til denne turens x-faktor: nedstigningen. For å si det sånn, vi var forberedt på å returnere vestre, men vi var sugen på østre. Vi var usikker på forholdene, fremfor alt på breen, og vi snakket med flere oppe ved Toppstugan, uten at vi ble så mye klokere. Det som ble avgjørende, var en guide. Han sa “Jag kan inte rekommendera det”. (For det kan han selvsagt ikke. Sikkerhet og salg av turer, etc etc). Så la han til, litt lavere “Men det är okej”.

 

 

 

 

Kanskje han overvurderte oss, just by looking :) Eller, kanskje vi bare lette etter noe som bekreftet at vi skulle gå østre. Og for å si det sånn, etter Kebne i 2016 tenkte jeg at neste gang måtte det bli østre. Idag tenker jeg at jeg går gjerne Kebne igjen, men ikke østre. Ikke alene, ikke med guide. Og de beskrivelsene jeg leser om at “det bare er å gå”, de synes jeg ikke man skal høre på, med mindre man selvsagt har nok klatreerfaring.
Bratt
Her er jeg bare så lykkelig for at jeg er ferdig med veggen at jeg tenker bare come what may. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Björlings glacier
HERLIG å ha sti og stein, i fast form, under føttene.
Med det brede erfaringsgrunnlaget (hehe) jeg har fra å gå på Kebne, må jeg også si at skovalget denne gangen var det desidert beste. Første gang gikk jeg i Merellsko, de var gode men uten støtte for anklene. Andre gang byttet jeg underveis, gikk til fjellstasjonen i tunge Asolo-sko (tenkte det var bra med tanke på sekk), og til toppen med Salomon speedcross (for glatte, spesielt der det var mye løs stein). Denne gangen investerte jeg i Asolo Nucleon. Beste fjellsko ever. Satt godt på foten, lett sko, godt grep, god støtte, og god demping. Mer enn et kinderegg, altså. Skulle gjerne hatt denne for lenge siden! De andre gikk i Salomon, Inov, og La Sportiva. Alle var fornøyde med skovalget, men jeg tror jeg var mest fornøyd :) 
Etter to kalde øl (hver), som smakte utrolig godt, var det en etterlengtet dusj, treretters (med tidenes beste brokkolisuppe), og en god natts søvn.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen etter var det 19 kilometers flott vandring tilbake til Nikka, deretter Kiruna og litt god, gammel Harryhandel før kursen sattes mot Tromsø. Utrolig heldige med været, med turfølget, og med at et potensielt risikabelt rutevalg ble en god opplevelse. Takk for turen beste gjengen!
“Alle var enige om at det hadde vært en fin tur”. #KEBNE2018 <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fjellturer, sommer 2017

Ettersom høsten i nord har vært i en klasse for seg selv, føles det ikke så lenge siden sommeren. Og med det høstværet som har vært, har det vært rene folkevandringer opp enkelte bynære fjell. Her kommer noen bilder fra fine turer de siste månedene.

Vi starter i juni, med Trehøringen. Den er bare 283 moh, og passer derfor bra for barn. Men i juni var det Merethe og jeg som tok en kveldstur hit: 

Så er det Buren, en lørdags formiddag i juli. Flott tur, og ganske “billig” i forhold til utsikt. 802 moh, ikke for luftig. Myrpartier i starten. Ser at Kugo brukte 42 minutter opp (www.kugo.no). Marit og jeg brukte litt lengere tid, hehe, ca to timer.

Så er det Nattmålsfjellet, også kalt Klokka ti, fordi sola står over toppen klokken 10.00. Fin tur både med og uten barn, med startmulighet både på vei mot Kattfjordeidet, og fra fotballbanen i Ersfjorden. Her er lille frøken fjellgeit i action:

Så en tur til Slaktarhaugen, starter med en bratt bakke, men er ellers en lett tur, ca èn time tur/retur. Her var det også fine oppmuntringer langs stien: 

Vi har også fått en voksentur til Vasstinden, startsted ved Lauklines. 900 moh, da vi gikk (i slutten av juli) hadde det regnet litt, og starten var veldig bløt. Utsikten på toppen var likevel verdt det. Mye belønning i utsikt og sjokkis.

 

 

Ser at vi matcher litt på tur. Tilfeldig?

 


 

 

 

Brosmetinden neste, det var faktisk første gang vi tok turen hit, men det blir ikke siste. Super tur med storslått utsikt til mange av storkanonene på Kvaløya, og ikke minst storhavet. 

Og det vi ikke kommer unna, heldigvis, er gode gamle Fjellheisen. Tidlig som sent, Sherpatrapp eller ikke, We will always have Fjellheisen.

Ja……hvem behøver å sminke seg før tur?
Med Lise en onsdagskveld. Fotograf er ikke turister (så desperate etter dokumentasjon er vi ikke) men de spreke sjuåringene våre.
Høst i lufta
Nydelige Tromsø!
Håper du likte innlegget! God kveld og god tur! :)

UT PÅ TUR

Et av sommerens prosjekter er Ti på topp.

Siste uka i barnehagen, på tur dit, sa jeg til fireåringen at vi tenkte han kunne ha fri neste dag. «Jeg vet!!! Pappa har sagt det!». -Så bra, sa jeg, sa han også at vi tenkte å gå på en fjelltur? -»Ååååååå, jeg HATER å gå på fjelltur!» sukket han, og ettersom jeg sjelden har hørt han si det første verbet i setningen, måtte jeg flire. Vel, han hatet det ikke mere enn at det ble en høydare av en tur, spesielt siden begge storesøstrene var med. Vi har gått samme turen både i fjor og i forfjor, og i år var vi, i motsetning til tidligere, nesten oppe før vi måtte ha første motivasjonsstopp. (Motivasjonen ligger i sekken, rosiner, jordbær, halstabletter).
IMG_1770

Et par dager senere pakket vi for ny ekspedisjon. Ingen big deal, to voksne og to barn med 283 høydemeter som mål, men likevel kan man bli rape gal av hvor vanskelig det kan være bare å pakke seg i bilen. Det starter med påkledning. «Nei, mamma, ikke den, den klør!». Nei, det gjør den ikke, det er en helt glatt tights som umulig kan klø. Argumentasjonen nytter ikke. «Men den er så RAR, den STIKKER! Og den er for lang!» Nei, den er helt passelig, og den har sånne chic`e glidelåser som gjør at man kan brette den opp hvis det blir varmt. (Noe vi ikke trenger bekymre oss for, det er 7 grader og lavt skydekke, nysnø i fjellene, sommer i nord). Omsider kapitulerer han og tar den på.

Klør?? Stikker??? Plis, eh?
Klør?? Stikker??? Plis, eh?

«Kan du ta med vannflaska di og kle på uteklær?». Det kan han. Bare at lillesøster har puttet fingeren oppi drikke»stykket», så det er skjøvet ned, lekker, og fireåringen søler vann på den GLATTE tightsen som ikke klør, som han nettopp har tatt på, og må bytte. Nåh. I sekken har jeg: matpakker, drikke, frukt, motivasjons-remedier i spisende form, bleier til lillesøster, solkrem (det er lov å håpe), myggstift. Mannen vil at vi tar med Ti på topp-heftet, ettersom det er et kart i det. Han tror visst ikke jeg klarer å administrere det, så han sier han skal ta det selv. Idet jeg setter nøkkelen i låsen, begynner han å lete. «Hæ? Hvor kan jeg ha lagt det? Du har ikke sett det?» (eh, nei…….). «Hm, må ha lagt det i bilen. Vent litt, jeg sjekker». (Jeg venter. Det var ikke i bilen). Mer leting inne. Jeg: «Skal vi ikke bare dra, vi vet jo hvor fjellet er?». Det skulle jeg ikke ha sagt. Kart-freaken. Klart kartet må med. Det er halve turen for han, å studere kartet mens han spiser matpakken. Neida, nå vil han gjerne at jeg får ungene ut i bilen, så kommer han. Ungene i bilen. Fireåringen: «Jeg er sulten». Jeg finner en banan, deler den i to. Setter på musikk. Rasmus og verdens beste band. «Fyllikan sole sæ i bakgården». «Mamma, hva er en fyllik?». Jeg forklarer så godt jeg kan om hva man blir tommelomsk i hodet av (les dritings), men prøver å ha mitt og kriminalomsorgens humanistiske menneskesyn med i forklaringen (dere vet, -er det en narkoman, eller er det en kvinne som har noen utfordringer knyttet til rus? Er det en drapsmann, eller er det en mann som i tillegg til sine mange gode egenskaper, også har drept?). Har jeg klart å fremstille fylliker på en ok måte, tenker jeg, og der kommer Mannen, kartet er funnet. Han sier ikke hvor. (Altså på do). I samme sekund skal fireåringen lukke bildøra, og selvfølgefuckinglig er bananen gone with the wind/manglende simultankapasitet,

Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist.....
Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist…..

«Neeeeeei, bananen min! Jeg vil ha en ny!!!» (-“Det har vi ikke, smak hos søster, hadde du vært gatebarn i Nairobi hadde du holdt litt bedre i den”). Men vi kom oss på tur. Opp og ned. Lekte at vi var bjørner, telte hunder (tre), spiste matpakke og skrev ned turkoden. Fin dag. Fin tur.
IMG_1859