Photoshop

Med referanse til avsløring av fotballfrues bilderedigering på bloggen sin (Caroline Berg Eriksen), tenkte jeg å dele et bilde med dere lesere. Og tro det eller ei, det er IKKE photoshoppet. Ikke engang små justeringer som, sitat Eriksen: «…Jeg har hatt dårlige dager og bilder som jeg har følt har sett helt feil ut, og da har det dessverre kjentes helt ok å endre litt på størrelsen på en arm, bein eller andre ting”. Ehhhhhh, en ARM eller et BEIN? Hun er jo et 2014-eksempel av de store,  på “det perfekte” her til lands, det er jo ikke elefantmannen vi snakker om, så hva er greia med å endre på en arm?  Nåja, hun om det. Jeg ville tatt ræva, puppene, eller magen tenker jeg. Bare at tanken aldri har slått meg. Og jeg er så naiv at det forundrer meg, at kropsspresset er så stort at det kjennes ok for noen å gjøre dette. Jeg vet jo at hun ønsker å fronte “sunn livsstil”, og jeg må si det virker tragisk at man ikke kan leve med de “bagatellmessige korrigeringene” som måtte finnes. (ref VG 26.12.14).

Hvis en så tilsynelatende “perfekt” skapning som Berg Eriksen, som tross alt nærmer seg 30 og som er mamma, ikke klarer å leve med sine såkalte dårlige dager, hvordan i helvete skal ungdommene klare det? Når forbildene ikke er fornøyde med perfekt, men må fixe bildene, eller seg selv, skal jeg vente på at 17-åringen går i kjelleren fordi hun ikke fikk så mange likes på bildet hun la ut, antagelig etter en utvelgelsesprosess på høyde med krigsskolens?

Trist.

Vel, her har dere meg, og det er fan meg snart et år siden jeg fødte. Og ENDA har jeg ikke blitt tynn. Men hvis jeg redigerer meg til en smalere midje, så dere tror jeg har trent mer og spist mindre enn jeg har gjort, kanskje DET hjelper???

IMG_0127

Jaeh, jeg kunne vel lukket skapdørene, men hvem vet, neste gang har jeg kanskje lært meg å redigere så det ser ut som de er lukket? Og på magen ja, jeg har et plaster av svampe-Bob, jeg fordrar ikke plaster, Ranger digger plaster (jeg har skjønt at 99% av alle barn gjør det), og før leggetid kunne han informere om at jeg hadde vondt og trengte plaster. I og for seg har jeg spist så mye julegodter at det er mest vondt innvendig, men han fant altså en mikroskopisk rød prikk, som plasteret hjelper på….Ja, da slapp jeg å redigere den bort!

God jul!

Da er det blitt 24. desember, selv om det skal soves litt før dagen kickstartes av vår morgenfriske Poppy som anslagsvis klokken 0515 vil være klar for å feire sin første jul. Avtalen er at Mannen er klar når hun er klar, og ettersom man ikke selv har vett til å legge seg i rimelig tid kan jeg jo bare håpe på at  klokken blir 0800 eller 0900 før Ranger vil stå opp (-det innebærer ofte at jeg også skal stå opp).

Før leggetid husket vi heldigvis å sette ut grøt til nissen. Og tenk, han har vært her og forsynt seg!

IMG_0043

Heldige nisse som får det servert på et skilpaddefat, og med skje og sugerør i matchende rosa, det var nok en hit.

Vi har ikke bare småttisene våre godt i seng, men også begge de store jentene og den enes kjærest. (Den andre påstår hun ikke har, en opplysning jeg stiller meg noe tvilende til). Vi har spilt spill:

IMG_0044

Som dere ser, -jeg er den på “H”, og som en del av vinnerlaget kan jeg trygt si at vi knuste de andre. Med et visst konkurranseinstinkt er fornøyelig å ta kveld lille julaften med en seier i lomma.

Videre har vi spist twist:

IMG_0046

Ja, det er de samme bitene til overs som det stort sett er. Men her ser jeg at det ligger lakris igjen, det virker som en god dessert etter frokosten imorgen. Og så har vi bare hygget (ja, etter at alle siste ærend/innpakning/ryddig var gjort, og vi var enige om å starte tidligere til neste år…..)

IMG_0045

 

IMG_3362

 

IMG_3385

God jul alle!! :)

 

50

Såh! var dette årets happening i familien vår, hva bursdagsfeiring angår, overstått. Mannen. 50. Han var ikke komfortabel med hverken alderen eller at han faktisk hadde bestemt seg for å feire (noe jeg vekselvis ble beskylt/kredittert for å ha pushet han til), men med fasiten i hånd er han veldig glad for at han gjorde det. Og det må sies, med det superteamet som har vært i sving med å bake, pynte, passe unger, servere, styre de som serverte, og ikke minst en super toastmaster, -rett og slett lage bursdag, så lå alt til rette for en fin fest.

IMG_6031
“Etter-bilde”. Brunt, blått, beige og orange var gjengangerne på fargevalg. Høstlig mao.

Jeg anser meg på ingen måte som miss party planner numero uno, men oppsummert fikk vi (les jeg) det bra til. Det var ca 60 gjester og vi bestilte tapas. Det eneste som ble laget i tillegg til bestilingen var salat (tomat, fetaost, grønt, løk) og spekeskinkeruller, takket være  snille nabo Linda. Og tapas, som dere vet, er noe for enhver smak, og det var supergod mat. Kyllingspyd, scampi, laksewraps, bacondadler, pestomajones, tapaspølse, foccaccia, saltbakt potet, aioli……og mye mer. Det var mer enn nok mat, og det virket som gjestene likte det de spiste….

Kråkene har ikke spist alt på rognebærtreet hos mine foreldre, så jeg har hentet inn litt til pynt.
Kråkene har ikke spist alt på rognebærtreet hos mine foreldre, så jeg har hentet inn litt til pynt.

Hva drikke angår så fikk vi god hjelp på Vinmonopolet. Endte opp med 40 flasker rødvin, 5 hvit, 1 kartong hvit og 7-8 kartonger rød. De fleste flaskene gikk med, og 1-2 kartonger. Litt hvinvin igjen. Det ble kjøpt inn 120 øl, selv om en av Mannens kompiser mente det var ALT for lite. Det var det ikke….. Til kaffen hadde vi cognac og likør, jeg kan tenke meg det gikk et par tre flasker cognac, og kanskje to flasker Baileys/annen likør. Til kaffen hadde vi også kaker, og de fleste som har blitt spurt om hvilket antall vi behøvde, sa et sted mellom fire og seks. Her fikk magefølelsen styre (ikke den magefølelsen som er glad i kaker, men den som er redd det skal bli for lite), og vi endte med åtte pluss fruktsalat med krem. (Og de åtte heldige var: Pavlova (en sikker vinner), oreokake, bløtkake, verdens beste, sjokoladekake, suksessterte, marsinpankake (med bilde av Mannen, ingen spiste det og fireåringen satte tennene i kinnet hans (“billed”lig talt) dagen etter, men måtte skuffet medgi at han så bedre ut enn han smakte. Ja hva hadde han trodd, han ble tross alt 50 ;) -og kransekake. Og det ble ca tilsammen to hele kaker igjen. Si så, det var oppskriften på En Rund Dag. Føler jeg ligger godt foran skjemaet med tanke på trening, til min far fyller 70 til neste år, og jeg har sagt meg villig til å være festkomitè.

IMG_5987

Det var som sagt med blandende følelser han gikk denne dagen i møte, Mannen, til tross for utallige forsikringer fra sine nærmeste om at han ser ut som han er myyyye yngre. Her er et par av kortene han fikk:

IMG_6022
Fra eldste datter. Og den nest eldste hadde sagt noe lignende sist de øvelseskjørte, “Pappa, du ser ut som du er 40″ hvorpå han snapper tilbake ” JA, MEN NÅ BLIR JEG FAKTISK 50!!!!”
Fra niese, som er ca halvparten hans alder.
Fra niese, som er ca halvparten hans alder.

Han fikk jo ellers masse flotte kort, og fine gaver, blant annet en del bidrag til en klokke han ønsker seg:

IMG_6023

Og når det gjelder kort, så observerte hans beste kompis noe interessant. Han var på jakt etter et kort, og la merke til at frem til du er 40, så er det kort med champagneflasker, pensko, raketter, kort sagt fest & farve….. Når du bikker 50 derimot, så er det stort sett blomster på kortene….

IMG_6025

Blomstermotivene fortsetter, til du er 60, 70, 75,  80, og så videre. Det er blomstermotiv når du pensjoneres, og det er blomstermotiv når du dør. Så hvis det har noen overføringsverdi på 50-årskortet, ser det ut som vi går en rolig tid i møte….

IMG_6028Med svart, classy kjole, så mye sminke man får tid til mellom de siste forberedelsene, krøller i håret og lånte sko (Judith, min redningskvinne. I tillegg til å styre kjøkkenet denne kvelden (med fullstendig kontroll, lavmælt dirigering av serveringsjentene, diskret unnaskyfling av de som ville hjelpe men ikke var bedt om det, og alt med en cool-ness som en annen kunne være misunnelig på). I tillegg til at jeg gjerne skulle ha klonet henne så hun kunne passet ungene men det fikk jeg min fine lille Charlotte, guddatter, til, hun er ikke liten lengere men det forstår jeg visst ikke) -iallefall, så kjente jeg meg ganske fin denne dagen (kvelden), -og håret holdt seg fint neste dag. Da sier jeg til Ranger, 4 år; “Ser du at jeg har fine krøller i håret, jeg  pyntet meg til pappa sin voksenfest?” (unngikk konsekvent å omtale bursdagen som en bursdag, så det skulle bli mindre attraktivt å ønske seg dit istedetfor home sweet home med barnevakten), -hvorpå han svarer “Ja, sånn som han Karius!”. Jah, det var akkurat sånn jeg følte meg…..

Ja, for de som har fulgt med helt hit, så kommer rosinen i pølsa, nei, ikke et nakenbilde av Mannen, men et videoklipp av Anne Nymo Trulsen som opptrådte med kakonfin sang, tre uker før termin. DET er det bare å bøye seg i hatten for. Mine talenter innen videoredigering er vel på linje med hvordan 80-tallets lærere håndterte en overheadprosjektor, men takket være god film-hjelp fra Sturla, -her har dere en fantastisk fin kjærlighets-medley, skru opp volumet, nyt den og høstkvelden:)

Eh he he, veeeeel, sånn gikk det ikke, men nå har jeg ventet så lenge med innlegget at jeg poster det uten Anne, så får linken komme når teknikken og hodet mott jobber sammen (if ever). Dere hjelpere, hallo, kan vi ordne dette…..? (Og jeg har prøvd plug ins og kopiering og til og med registrert meg på vimeo for å legge link til publisert video der, men nei. Stay tuned, så skal vi se:) (Og ja, det er en stund siden dagen nå, for å si det sånn så har det ikke vært rognebær tilgjengelig på noen uker:)

 

Skam dere

Her ser dere bilde av adventskalenderen:

IMG_3365

Og alle vi heldige jævler som har hatt en adventskalender vet at det ikke betyr så mye hva som er inni disse pakkene, fordi det beste med kalenderen er forventningene. Det er noe der neste morgen, kanskje en pakke tyggis, nye sokker, en sjokolade. Det er èn dag mindre til jul, det er en deilig desembermåned, det er trygt, og det er godt.

For noen av oss hvertfall.

Og idag skriver jeg ikke om de av oss som ikke fikk adventskalender og sliter med senvirkninger av det, men om det totalt usmakelige i at Fremskrittspartiets Ungdom har “Tvangsutsendelse” som sitt tema på luke nummer 18. Dette har fått flere til å reagere (ifølge VG 20.12.14 “til å rase”), og hva gjør stortingspolitikerne i moderpartiet, jo de går ut og støtter ungdomspartiet, og sier (Ellingsen, ifølge vg.no 20.12.14) at han oppfatter det som at en julekalender oftest handler om positive ting, og at man nå har brukt en julekalender til å vise det positive i at FrP`s politikk blir gjennomført.     ????? Unnskyld, jeg skal bare ut og SPY.

Ja men så er det vedtatt og bestemt at disse menneskene, uten lovlig opphold, skal tvangssendes ut av A/S Norge. Bortsett fra at den ene skyldte på den andre, helt til Anundsen kapitulerte og innrømmet at han ikke hadde lest brevet, så tar vi heller ikke her og nå stilling til innholdet, men har fokuset på den såkalte kalenderen. (Brevet:          “Justisministeren måtte fredag vedgå at han ikke har lest kopi av brevet fra Politidirektoratet som skulle sikre at nye politiske føringer når det gjelder lengeværende asylbarn, ble fulgt opp nedover i politiets rekker. Han ble først klar over tabben gjennom medienes dekning av saken”).  Ånei, du leste ikke brevet????? Så dumt at du rakk å beordre x antall mennesker sendt ut da, før du giddet å lese posten. Altså, før du gjorde jobben din!

Vel, se også bort fra dette, et lite minutt. Poenget mitt er, Fremskrittspartiets ungdom harselerer med mennesker i en ekstremt sårbar situasjon. De løfter dem opp på en måte som er alt annet enn positiv, viser dem frem, peker på mannen som blir fulgt av to semi-sivile politi, mot et fly som skal ta han bort fra trygge Norge. Og det er sikkert rett! Det er sikkert according to the plan, de menneskene vi har valgt til å styre landet har blitt enige om hvem som skal ut, det er de som har løyet, begått kriminalitet, de vil vi ikke ha her, usj og fysj, -og, NEIVEL, så vil vi kanskje ikke det? Så er vi heller fornøyd med kortere saksbehandlingstid og frekvensen folk sendes ut med. Men må vi juble? Må vi applaudere at de faktisk er på vei ut mot flyet? Må det frem i media, på facebooksiden til FpU, som en gladsak? Jeg finner det direkte uspiselig, og i min verden har det svært lite å gjøre med juleglede at man gleder seg over andres mindre lykkelige tilværelse.

Er det ikke mulig å glede seg over noen av de andre sakene? Hvor grunnleggende uenig jeg enn er med dette partiet, så er det klart at det er supert med enkeltsaker som flere studentboliger, flere politi, mindre /ingen arveavgift. Dette er fint nok. (Og jeg må i ærlighetens navn, mens jeg har spalteplass hos meg selv, få lov til å fundere på hva som er greia med Segway. Det ser latterlig ut, og spesielt fremmende for folkehelsen kan det umulig være. Og de helvetes snøscooterne, PLIIIIIS, skal de være overalt nå? Ut på tur, men aldri uten scooteren? Og så klart, lengere åpningstider på polet. Jah, så kan man handle sprit på valgdagen også, akkurat det jeg hadde savnet).

“Vi i FpU liker å tenke på desember som «FrP-måneden. Da halveres skatten og butikkene blir søndagsåpne. To tiltak som gir oss alle mer frihet og mulighet til å være gavmilde” – hentet fra FpU`s facebookside. Vel, hvis jeg tenker på måneder som politiske, slår det meg ikke at det er desember og FrP som går opp i en høyere enhet, og enda mindre etter luke nummer 18. Ikke bare luke nummer 18, men at de voksne i partiet ikke sier fra om hvor forkastelig det er.

Skam dere.

“Men hva vil du da?”

Dere vet hvordan det noen ganger bare er så irriterende at partneren ikke forstår hva man mener, -selv om man ikke sier det rett ut, men tenker at han kjenner meg så godt at….. Eller det burde han jo iallefall forstå…… (og jeg tar utgangspunkt i at den som vil forstås er kvinnen og den som ikke helt vet hvordan man best gjør det, er mannen). (For eksempel, det er fredag kveld og Mannen skal på butikken, jeg sier «kjøp meg noe godt?» og han spør hva da. Hva da, hva da, det vet jeg jo ikke helt, ikke is, og ikke smågodt, hmmm, men hva? Jeg har en vag idè om hva jeg vil ha, og hvilken mengde det er snakk om, men jeg tenker at han på en eller annen måte skjønner det, og finner akkurat det jeg ikke visste at jeg hadde lyst på.

Når han da kommer hjem med en 200 grams melkesjokolade, er det feil. Den er for stor. Jeg ville ha noe…..ja for eksempel IKKE en pose bamsemums, og ikke gele-godter, men, ja, en sjokolade i vanlig størrelse. En Smil? Melkerull? New energy? Sånn at jeg kan spise hele og fortsatt føle det som om jeg bare har spist litt godter. Jeg kunne jo også, når jeg tenker meg om, ha SAGT det, men jeg tenkte at han sikkert forsto at det ikke var idag jeg ville trykke i meg en 200 grams sjokolade (for det kan jeg, uten problem).

Vel.
Nå har jeg sett et eksempel på at dette fenomenet, å anta at andre forstår, starter i svært tidlig alder. Mens badet vårt nylig ble pusset opp, bodde vi en måned hos mine foreldre. (En måned minus en uke på Gran Canaria, ref forrige innlegg). (Og en måned minus en uke er akkurat nok tid til at man ikke slår hverandre ihjel, men likevel setter enormt stor pris på sitt eget hjem). Etter såpass lang tid var fireåringen og den ene nabojenta smått sjenerte, da hun kom og ville besøke han etter vår ankomst hjem. Vi hadde middagsgjester akkurat da, og skulle til å spise is til dessert. Med andre ord et godt tidspunkt for besøk.

Ranger og Knertis ved siden av hverandre på benken, is i IKEA-skålene, saft i plastkoppene. Livet er godt. Så sier Ranger: «Vi har is». Knertis svarer «Det har vi også». Ranger: «Men dere har ikke saft!» Knertis «Joho, det har vi!». Ranger tenker litt, så setter han inn nådestøtet; «Men dere har ikke nytt bad!!». Kombinasjonen av fakta og triumf parkerte henne litt, så da han tre sekunder etterpå spurte om han skulle vise henne hvordan man skylte ned (liten knapp tiss, stor knapp bæsj, ganske fascinerende i en viss alder), takket hun nei. Så var han på tilbudssiden, og lurte på om de skulle leke? «Nei!». Knertis litt snurt. Forståelig. Han spør om de skal kle seg ut, Knertis avviser. -»Vil du bli med på rommet mitt og leke da?» Knertis drar litt på det; «Neeeei», og Ranger, som antagelig føler han har prøvd de vennlige innfallsvinklene han kan, sier litt oppgitt «MEN HVA VIL DU DA???».

Og med tempoet hjernene våre utvikler seg i, tyder alt på at han kommer til å stille det spørsmålet noen ganger…… :)

Gran Canaria 3, og Palmitos Park (dessverre)

Palmitos Park – trasige greier Jeg burde ha skjønt det. Tross alt har jeg vært der. Som kommende plassjef i Playa Ingles, sommeren 99, var jeg og min Bahia Feliz-kollega innom denne parken, som siden da har ekspandert betraktelig, men er etter min oppfatning heller ned- enn oppgradert. Og joda, jeg var klar over at det var noen papegøyer der som syklet eller hoppet eller gjorde noe som papegøyer ikke skal gjøre. Men jeg mintes det til en viss grad som en «naturpark», som hadde rene stier, fargesterke sommerfugler, noen reptiler, og korallrevsfisker i et stort akvarium. Jeg mintes feil.
IMG_6148

IMG_6146
Seriøst, skal papegøyer SKLI her?

Ranger og jeg ankommer ca klokken 10.30. Første buss tilbake går 13.30, og jeg ser for meg at tre timer er nok i massevis. Vi ser på de stakkars papegøyene, og det knyter seg i magen, og jeg kan ikke fatte hva underholdningsverdien i dette er. Vi ser på reptiler, to krokodiller, flamingoer, flere typer stork deriblant min favorittstork, sadelbilled stork. Vi ser firfirsler suse over stien og inn i et steinkratt. Vi spiser en is, og går opp mot toppen der jeg innser at et «rovfuglshow» skal starte, og det kommer vi oss unna, men kan ikke unngå å se store ørner i altfor, altfor, altfor små bur. (Og dere hører jo, ørner i bur, hva er greia).

Fra toppen ser vi delfinariumet, og vi kan skimte et par av delfinene. Jeg tror ikke helt Ranger vet at det skal være et show, men det har han fått med seg. Vi spiser lunch (tragisk utvalg av mat, det mest næringsrike jeg kunne finne var kyllingburger (meg) og kylling nuggets (han), begge deler smakte plast), og jeg sier at vi skal ta bussen om en liten stund.
«Men mamma, vi skal jo se såuvve!», -og på dette tidspunket burde jeg tatt forelesningen om at dyrene der ikke har det bra og derfor skal ikke vi se på dette hverken nå eller senere, men DUM som jeg var, -det er ikke andre ord som beskriver det, så ser vi det. Det var tragisk. Tragisk tragisk tragisk. Det er forferdelig at dyr skal ha det på den måten, og at det er noe som tilsynelatende appelerer til folk. Vi er i 2014. Hva holder vi på med. Delfiner som «går», som hopper gjennom ringer, og som gjør ting som delfiner ikke skal gjøre? Og damen som snakket (les:ropte, «Come and take a picture with the dolphins, very nice memory, come and take a picture») tar jo også kaka når hun først sier at det er 400 millioner liter vann i delfinariumet (vel, det finnes bassenger for mennesker med langt mere), -og deretter påstår at grunnen til at de gjør dette er for å “skape en større forståelse mellom mennesker og definer”. Hva med at grunnen er så enkel som å tjene penger.

IMG_6169
Er det mulig?

Som tidligere Kenya-reiseleder er det udiskutabelt at ungene mine ikke skal på sirkus, og det er med tungt hjerte jeg i det hele tatt deler den idiotien det var å ta fireåringen med på dette. For å lette på samvittigheten har jeg snakket med han om at delfinene der ikke har det bra, de skal ha større plass å svømme på, og at det var unødvendig av meg å ta han med. Han svarte med å si at de fikk jo mat, (og jeg tenker på kommentaren til den ene tidligere Sea World-ansatte i dokumentaren «Blackfish», hun trodde båndet mellom henne og spekkhuggeren var basert på noe mer enn at hun ga han fisk. Godt sagt). -og jeg forklarte at det fikser de helst selv, i havet. Han ressonerte seg frem til at her ble de ikke tatt av hai, og jeg realitetsorienterte han på generelt grunnlag om naturens gang i naturen, deretter konkluderte vi med at det beste med turen var at vi reiste med buss, gjorde noe bare han og jeg, fikk se krokodiller, og fikk spise is.

IMG_6150
Med Roald Dahls “Den kjempestore krokodillen” friskt i minne passer det bra med et fysisk stengsel.

Samvittigheten, fortsetter: jeg har skrevet en lang mail til reisearrangøren, en av mine tidligere arbeidsgivere, som faktisk selger billetter til Palmitos Park, det kan dere lese etter blogginnleggets slutt. For ordens skyld har jeg utelatt navn på personer og operatør.  Og så poster jeg dette innlegget som en eye opener til de som føler at de trenger det. Gran Canaria som den turistmaskinen det er på godt og vondt, har SÅ mange andre ting å ta seg til, så jeg vil anbefale dere aldri å vurdere Palmitos Park som et sted å bruke tid og penger på. Sist men ikke minst, takk til Lotta, Mari og søster for anbefalinger om å se «Blackfish», den er helt for jævli, og svært god, og jeg kan bare oppfordre flest mulig til å se den.

 

——–

For de interesserte; brev til turoperatøren:

Hei!
Viser til mailkorrespendanse du/dere har hatt med (…….), takker for raskt svar vedrørende hvem som burde kontaktes. Jeg er tidligere kollega av dere, har jobbet i Øst-afrika noen år, og i Portugal og på Gran Canaria. LPA var jeg på sommer 99 og vinter 2000. Det er en stund siden, og det er nok derfor forestillingen min om Palmitos Park ikke stemte overens med virkeligheten.  I 1999 var jeg plassjef i Playa Inglès, og en kjapp tur innom Palmitos Park på stud. Jeg husket det som et velordnet sted, fine “stier”/veier å gå rundt på, sommerfulger, fugler, akvariefisk, og noen litt skarve papegøyer.

I forrige uke var jeg på Playa Feliz med familien. I mitt lille hode var Palmitos Park et fint utfluktsmål for fireåringen og meg. Selskapet deres kjører ikke egne utflukter dit, men selger billetter. Jeg kjøpte av en av guidene, fikk god info, og vi avsted.

Parken var fortsatt “velordnet”, hvis man ser på renhold og hvordan den fremstår. Sånn sett en del av den velfungerende turistmaskinen som LPA jo er. Men det var også alt. Jeg er rystet over at man driver “dyrehage” på måten det gjøres i Palmitos Park. I tillegg er jeg ubeskrivelig sint på meg selv som ikke bare har støttet de økonomisk, men også tatt med sønnen min, -jeg har i ettertid prøvd så godt jeg kan å forklare han at sånn som det, skal ikke delfiner leve. Og papegøyer som går på rulleskøyter, det er ikke så morsomt for papegøyene, men “kanskje disse var gamle og ikke hadde så lyst å være i papegøyeskogen”. Det er altså:

-PapegøyeSHOW!!!!! der noen stakkars forkvaklede papegøyer sparker sparkesykkel, “tegner” på en tavle, plinger på en bjelle antall ganger som “treneren” ber om, og ikke minst, “The star of the show”, papegøyen jeg har glemt navnet på, som legger seg i en mini-solseng med solbriller og et blad. Det er direkte kvalmt.

-Store rovfugler i små, små bur. Mine rovfugler fra Afrika har jeg jo aldri sett på så nært hold, så muligens de også har et DESPERAT og jaget blikk, men jeg tror det var verre hos disse. Heldigvis unngikk vi rovfugl-showet, men de reklamerte med at de hadde lært en jaktfalk å stupe fra 100 meter. Og man kan ikke unngå å spørre seg, hvordan gjør de det tro? Men det vil man ikke tenke på. -Generelt var plassen avsatt til dyr/fugler, liten. At to krokodiller ligger på 10 m2 og venter på neste gang det er mat, er til å leve med, de er tross alt evolusjonistisk overlegen og har ikke endret seg på noen millioner år, så at man viser frem et par eksemplerer er etter min mening ikke det verste.

-Delfinene. Det var for jævli. Og det er ikke andre måter å beskrive det på. Det var 6 eller 7 delfiner, i delfinariumet. Og det var ikke stort. Det finnes jo hoteller med mye større svømmebasseng for gjester. Delfinariumet var også avdelt, sånn at man kunne stenge 1-3 mindre deler av det. Den minste av disse delene var anslagsvis av en størrelse som kanskje kunne romme to av delfinene, men da kunne de bevege seg minimalt.
Som kommentar til mail fra (……) har jeg følgende;

-Jeg tror ikke det behøver å finnes et generelt forbud mot å anbefale utflukter som innbefatter dyr, men her er det ganske store variasjoner på hvordan dyrene har det og hva som er naturlig. -Jeg kjenner ikke policyen til dyrevernsorganisasjonen (……..), men jeg har vanskelig for å tro at det finnes dyrevernsorganisasjoner som ikke reagerer på delfinarium.

-Jeg forstår at det er et krav at regelverket følges, og det er jeg sånn sett heller ikke i tvil om, men man må kanskje se på om det er nok å si at “de driver innen det forsvarlige ref. spansk lov”, eller om dere som foretag vil assosieres med dette. Det å være bærekraftig, ha fokus på både fysisk og sosialt miljø, har etter min opfatning gått fra å være en “in-ting” i reisebranchen, til å bli en nødvendighet og også en selvfølgelighet. Seriøse og store aktører vil ses på som troverdige, og som ledende når det gjelder å ta ansvar de stedene man tross alt tjener inn sine lønninger, enten det er guidens eller produksjonssjefens. Dere har en rekke gode eksempler på samarbeid og utbildning som fungerer. Å støtte en “attraksjon” som Palmitos Park er ikke ett av de.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg står så høyt på barrikadene for dyrs rettigheter. Muligens bunner engasjementet i min svarte, elendige samvittighet for hva jeg har tatt sønnen min med på, -som dere skjønner kommer ungene mine aldri til å gå på tradisjonelt sirkus, det vil være utenkelig for en gammel Kenya-reiseleder. Men hit, hit dro vi altså. Jeg kjenner meg utrolig dum og ignorant, og det faktum at dere faktisk selger billetter til Palmitos Park kunne jo ideelt sett “ta vekk” litt av ansvaret fra meg. (“ja men guiden solgte det jo????? Og dere er jo miljøvennlige og tar  ansvar for bæredyktig turisme….?”).

I et moderne samfunn som vi jo i 2014 må sies å være, kan jeg ikke fatte og begripe at vi må ha dyr som underholdning. Nei, ikke alle har mulighet til å se dyr i sitt naturlige miljø, men er det reisebranchens ansvar å bidra til at flere får se dyr i et fullstendig unaturlig miljø? Det synes jeg ikke.  Jeg vil på det sterkeste anmode dere om ikke å la foretaget assosieres med Palmitos Park. Om det skulle finnes noen som helst form for samarbeid på tvers av arrangørene, vil jeg se det som en klar fordel hvis dere får konkurrenter med på samme idè. Dette er ikke verdig for noen, i særdeleshet ikke skandinaviske operatører. Skulle noen fortsatt være i tvil kan jeg bare anbefale å se dokumentaren “Blackfish”.

Med vennlig hilsen Hege Andrea Aamodt