For 19 år siden ble du pappa. Kanskje det var første gang. Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Det er vanskelig å tro at du hadde opplevd å få barn, og så ville du ikke vite av det andre eller tredje. Men jeg tror også du har blitt pappa etter at Ea ble født. Og det skjønner jeg heller ikke. At du har flere barn, men det ene vil du ikke ha noe med å gjøre.
Jeg trodde heller ikke det var du som var pappaen til Ea. Ingen av venninnene til Ea`s mamma trodde det. Mammaen til Ea hadde en kjærest, og vi alle, også han, trodde han var pappaen. Men det var han ikke. Du, faren til Ea, var i byen, kanskje på en jobb-greie, du bor visst i en helt annen del av landet. Så traff du mammaen til Ea, og så lagde dere Ea, selv om dere ikke hadde tenkt det. Nydelige, lille Ea. Hun kom i setefødsel. Men det brydde ikke du deg om. Mammaen til Ea tok kontakt med deg. Flere ganger. Du måtte jo ha avgitt en DNA-prøve? For det var du. Du finnes visst på noen papirer, du har betalt bidrag for Ea, så andre skattebetalere ikke måtte dele på det. Og tenk at retten til å vite hvem sine foreldre er, er så sterk, at du kan hentes av politiet for å få det bekreftet eller avkreftet. Det kan jo hende du dro frivillig. Men det ble ikke avkreftet. Det var du. Og hvor mye jeg enn misliker deg, og det er mye, så må du jo ha videreført noen (gode?) gener til Ea. Jeg lurer sånn på hva. Hva kommer fra deg, egentlig? Har hun din nese? Håret, er ditt også mørkt? Hun er skarp som fan, så det kommer åpenbart fra moren. Ingen med et velfungerende hode oppfører seg sånn som du. Og hun har lurt sånn på hvem du er. Jeg husker en gang da hun var rundt ni år, så hadde hun funnet noen gamle bilder av mammaen og meg, og bakpå det ene hadde mammaen skrevet noe om at vi skulle ut på dill & dall, og «jeg håper han (……) kommer», og fine, lille Ea, ni år, ville gjerne ha en pappa, og tenkte kanskje at DET, det var han. Jeg måtte skuffe henne og si at det var lenge før hun ble laget, så det var nok ikke han.
Hun kunne ikke spørre mammaen om dette lengere, for mammaen døde da Ea var åtte år. Nei, ikke det engang. Ea var sju og et halvt. Sju og et halvt år, og da hadde hun hatt en syk mamma i to år. Hva tror du, faren til Ea, at hun husker om mammaen sin? Tror du hun husker en frisk mamma? Nei. Tror du hun husker hvor fint de har hatt det, at de har vært på mange turer, at mammaen elsket adventstid, at de har hatt en koselig liten leilighet mens mammaen gikk på lærerskolen, og Ea i barnehage i samme blokk de bodde i? Nei. Ea har gode minner også, og det er takket være fotoalbum, og at hun etter at mammaen døde har vokst opp hos bestemoren sin.
Derimot så husker hun hvordan det luktet på sykehuset. Hun husker panikken da mammaen var operert første gang (svulst på hjernen), og hun fikk det ene anfallet etter det andre, uforutsett, sykepleierne beholdt roen men ikke alle i familien klarte det samme. Voksne folk sprang etter pleiere, det pep i alarmer og blinket i apparater, Ea sto i et hjørne og visste ikke hva som skjedde. Det husker hun. Hun husker da de var alene hjemme og mammaen bakte rundstykker, og så mistet hun balansen og ramlet over døra til stekeovnen, og Ea var bare seks år så hun klarte ikke så godt å dra mammaen bort derfra, hun fikk stygge brannsår, og Ea var deretter «bare redd for at mamma skal ramle på stekeovnen».
Men dette angår jo ikke deg. Det er bare dine gener, ditt blod, ditt liv, som fortsatte å vokse opp uten sin aller kjæreste mamma, og uten at pappaen ville være pappa for henne. Jeg har tenkt; kunne du bare ikke ha besøkt henne? Sendt et brev? Ringt til henne? Du kunne blitt der du var, opprettholdt et liv der alt annet var viktig, men kunne du ikke bare gitt henne bittelitt plass i hjertet ditt? Vist henne at hun har en pappa, vet du egentlig hvor lite hun hadde blitt fornøyd med? Å kunne møtt deg en gang, kanskje hatt et bilde av deg, tenk hvis hun hadde visst at det var noen der som hun både hørte til, og som brydde seg om henne. For hun var ganske redd en stund, for at bestemoren skulle dø. Og visst har hun mere familie, hun har to fantastiske onkler og en like fantastisk tante, hun har tre søskenebarn som er yngre og som hun kan vise omsorg og kjærlighet (og de bor ikke engang i samme landsdel, og tenk det, faren til Ea, man kan være glade i hverandre likevel). Men tenk hvis hun bare kunne ha visst hvem du var? Visst at hun hadde søsken, kanskje bare noe så overfladisk som vært på Facebook med de, og truffet de en corny og rar gang det passet sånn?
Og tenk hvis du hadde sett henne. Tenk hvis du hadde sett den lille pannekaka som blå båret til dåpen. Tenk hvis du hadde sett hvor godt hun likte å spille brettspill, lese bøker, svømme. Hvor flink hun er på skolen. Hvor snusfornuftig hun er. For en økonomisk sans hun har, hvor flink hun har vært til å jobbe ved siden av skolen, gå med aviser, jobbe på cafè. Hvis du hadde ant for en fin konfirmant hun var, og de tingene venninnene sa om henne. Og nå, nå er hun ferdig med videregående, hun la ut bilde der hun og venninnene hoppet og jublet i bunad, med havet i bakgrunnen, håret i vinden. Hun er den fineste jenta som finns.
Og du har gått glipp av henne.
