Kjære faren til Ea

For 19 år siden ble du pappa. Kanskje det var første gang. Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Det er vanskelig å tro at du hadde opplevd å få barn, og så ville du ikke vite av det andre eller tredje. Men jeg tror også du har blitt pappa etter at Ea ble født. Og det skjønner jeg heller ikke. At du har flere barn, men det ene vil du ikke ha noe med å gjøre.

Jeg trodde heller ikke det var du som var pappaen til Ea. Ingen av venninnene til Ea`s mamma trodde det. Mammaen til Ea hadde en kjærest, og vi alle, også han, trodde han var pappaen. Men det var han ikke. Du, faren til Ea, var i byen, kanskje på en jobb-greie, du bor visst i en helt annen del av landet. Så traff du mammaen til Ea, og så lagde dere Ea, selv om dere ikke hadde tenkt det. Nydelige, lille Ea. Hun kom i setefødsel. Men det brydde ikke du deg om. Mammaen til Ea tok kontakt med deg. Flere ganger. Du måtte jo ha avgitt en DNA-prøve? For det var du. Du finnes visst på noen papirer, du har betalt bidrag for Ea, så andre skattebetalere ikke måtte dele på det. Og tenk at retten til å vite hvem sine foreldre er, er så sterk, at du kan hentes av politiet for å få det bekreftet eller avkreftet. Det kan jo hende du dro frivillig. Men det ble ikke avkreftet. Det var du. Og hvor mye jeg enn misliker deg, og det er mye, så må du jo ha videreført noen (gode?) gener til Ea. Jeg lurer sånn på hva. Hva kommer fra deg, egentlig? Har hun din nese? Håret, er ditt også mørkt? Hun er skarp som fan, så det kommer åpenbart fra moren. Ingen med et velfungerende hode oppfører seg sånn som du. Og hun har lurt sånn på hvem du er. Jeg husker en gang da hun var rundt ni år, så hadde hun funnet noen gamle bilder av mammaen og meg, og bakpå det ene hadde mammaen skrevet noe om at vi skulle ut på dill & dall, og «jeg håper han (……) kommer», og fine, lille Ea, ni år, ville gjerne ha en pappa, og tenkte kanskje at DET, det var han. Jeg måtte skuffe henne og si at det var lenge før hun ble laget, så det var nok ikke han.

Hun kunne ikke spørre mammaen om dette lengere, for mammaen døde da Ea var åtte år. Nei, ikke det engang. Ea var sju og et halvt. Sju og et halvt år, og da hadde hun hatt en syk mamma i to år. Hva tror du, faren til Ea, at hun husker om mammaen sin? Tror du hun husker en frisk mamma? Nei. Tror du hun husker hvor fint de har hatt det, at de har vært på mange turer, at mammaen elsket adventstid, at de har hatt en koselig liten leilighet mens mammaen gikk på lærerskolen, og Ea i barnehage i samme blokk de bodde i? Nei. Ea har gode minner også, og det er takket være fotoalbum, og at hun etter at mammaen døde har vokst opp hos bestemoren sin.

Derimot så husker hun hvordan det luktet på sykehuset. Hun husker panikken da mammaen var operert første gang (svulst på hjernen), og hun fikk det ene anfallet etter det andre, uforutsett, sykepleierne beholdt roen men ikke alle i familien klarte det samme. Voksne folk sprang etter pleiere, det pep i alarmer og blinket i apparater, Ea sto i et hjørne og visste ikke hva som skjedde. Det husker hun. Hun husker da de var alene hjemme og mammaen bakte rundstykker, og så mistet hun balansen og ramlet over døra til stekeovnen, og Ea var bare seks år så hun klarte ikke så godt å dra mammaen bort derfra, hun fikk stygge brannsår, og Ea var deretter «bare redd for at mamma skal ramle på stekeovnen».

Men dette angår jo ikke deg. Det er bare dine gener, ditt blod, ditt liv, som fortsatte å vokse opp uten sin aller kjæreste mamma, og uten at pappaen ville være pappa for henne. Jeg har tenkt; kunne du bare ikke ha besøkt henne? Sendt et brev? Ringt til henne? Du kunne blitt der du var, opprettholdt et liv der alt annet var viktig, men kunne du ikke bare gitt henne bittelitt plass i hjertet ditt? Vist henne at hun har en pappa, vet du egentlig hvor lite hun hadde blitt fornøyd med? Å kunne møtt deg en gang, kanskje hatt et bilde av deg, tenk hvis hun hadde visst at det var noen der som hun både hørte til, og som brydde seg om henne. For hun var ganske redd en stund, for at bestemoren skulle dø. Og visst har hun mere familie, hun har to fantastiske onkler og en like fantastisk tante, hun har tre søskenebarn som er yngre og som hun kan vise omsorg og kjærlighet (og de bor ikke engang i samme landsdel, og tenk det, faren til Ea, man kan være glade i hverandre likevel). Men tenk hvis hun bare kunne ha visst hvem du var? Visst at hun hadde søsken, kanskje bare noe så overfladisk som vært på Facebook med de, og truffet de en corny og rar gang det passet sånn?

Og tenk hvis du hadde sett henne. Tenk hvis du hadde sett den lille pannekaka som blå båret til dåpen. Tenk hvis du hadde sett hvor godt hun likte å spille brettspill, lese bøker, svømme. Hvor flink hun er på skolen. Hvor snusfornuftig hun er. For en økonomisk sans hun har, hvor flink hun har vært til å jobbe ved siden av skolen, gå med aviser, jobbe på cafè. Hvis du hadde ant for en fin konfirmant hun var, og de tingene venninnene sa om henne. Og nå, nå er hun ferdig med videregående, hun la ut bilde der hun og venninnene hoppet og jublet i bunad, med havet i bakgrunnen, håret i vinden. Hun er den fineste jenta som finns.

Og du har gått glipp av henne.

Flyredd 2

Som nevnt i innlegget «Flyredd» er jeg altså ikke overbegeistret for å fly nå om dagen. Det forundrer meg likevel at denne skepsisen er kommet nå, og ikke mens jeg bodde i Øst-afrika. Der gikk også de fleste flyturer etter boka, -reiselederne fløy en del mellom Mombasa og Nairobi, ettersom vi bodde i Mombasa, men safariturene startet ut fra Nairobi. Eller Arusha. (Og på slutten av 90-tallet kom skandinavere seg på TEMA-safari i Tanzania ved å fly til Nairobi, deretter busse til Arusha. Den tiden var det også en trend hos arbeidsgiver at man ikke fikk en såkalt «stud»-tur på Tanzaniasafari. «Dyrene er jo de samme» sa produsentene, mens de optimerte flyseter og forhandlet kontraktshotell, i italienske skinnsko, langt unna ornitologer og svenske tanters bemerkelsesverdig gode kunnskaper om flora og fauna). (Så hvor morsomt tror dere det var å legge ut på sin første Tanzaniasafari, helst vil man ikke snakke om at man aldri har vært i landet før, for setningen «men jeg har jobbet lenge i Kenya» veier aldri opp. Og ble man presset opp i et hjørne, og med flakkende blikk forsøkte å antyde at man såvisst hadde jobbet masse i Tanzania, kan du ta deg f på at en eller annen velmenende jævel ute på lodgene skrålte ut «OH, YOU ARE THE NEW TOUR LEADER! WHERE IS TANJA?» (Bakdelen med at man aldri er det første mennesket noe sted).

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Fra disse flyturene kan jeg bare huske ett tilfelle der noen skrekkslagne gjester snudde seg mot meg (vi fløy med gjestene etter safariens slutt, de fleste skulle til sol og bad langs kysten), grunnen til panikken viste seg å være en go-around, der de av en eller annen grunn måtte avbryte landingen og «prøve på nytt». Et ikke ukjent fenomen for de som har flydd på steder med mye vær. Vel, infoen som antagelig (forhåpentlig) skulle fra cockpit til tårnet, kom istedet ut i kabinen, og lød «I think we`re not gonna make it»…..

MINOLTA DIGITAL CAMERA

En gang var jeg på Zanzibar og så på noen nye hoteller (høres ut som en forferdelig jobb, hva?), jeg hadde kommet dit med en Boeing 737, og på returen sto det et lite propellfly og ventet, ca 20 seter. Reisen dit hadde tatt en time. Idet vi gikk ombord, spurte jeg piloten, han sto eplekjekt utenfor flyet med skikkelige pilotbriller, hendene i siden, og et nonchalant smil, -om hvor lang tid det tok til Mombasa?. -«How long do you want it to take, sweetie?» #blunk blunk, smil smil#…..eh, vel, skeptisk ex-flyvertinne som bare nikket til takk og fant setet sitt. Men ikke et spor av redsel. En annen gang satt vi i et av de mindre flyene, min kollega Jørgen og jeg, det var kanskje 12 seter. Flyet begynner å bevege seg, og mens det taxer snur piloten seg og roper ut spørsmålet; «IS THE BACKDOOR CLOSED?». På dette tidspunktet var Jørgen «ny i Afrika» så jeg valgte å beholde mitt motsigelsesfulle kroppsspråk, trakk på skuldrene i et forsøk på å signalisere at dette var vanlig. Jørgen så skrekkslagen ut. Jeg var ubercool og hadde bestemt meg for å late som det også var innen normalen dersom en av passasjerene ble bedt om å fylle drivstoff.

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Det siste eksempelet er ikke selvopplevd, det er også fra Zanzibar. Begynnelsen av 2000-tallet. Det var Tanja og Lotta som hadde jobbet der, og da det begynte å dra seg til politisk, -(dette var i forbindelse med Tanzanias valg i 2000), besluttet man å evakuere. (Be Tanja eller Lotta fortelle på mail?) (Det gjorde jeg men de ba meg gjenfortelle). (Tanja skulle forresten vært gjesteblogger her og fortalt om da en miira-tyggende regjeringssoldat med automatvåpen stoppet henne utenfor Stone Town). Agenten til vår turoperatør har fått tak i masse småfly, som skal frakte gjestene og bagasjen over til kenyansk side. Flyene fylles opp, og det lempes bagasje inn til det renner over. Lotta sitter med gjester rundt seg på alle kanter og som den veloppdragne reiseleder hun er, undertrykker hun sin egen redsel da flyet såvidt klarer å løfte. Uten trykk-kabin er det begrenset hvor høyt disse flyene kommer. Akkurat dette flyet kommer åpenbart et stykke over marsjhøyde. Damen i setet ved siden av Lotta sitter og glipper med øynene, gjesper, og klager over hun alltid blir så trøtt når hun flyr. Lotta nikker bare og smiler, registrerer at damen er helt blå på leppene, men unnlater å nevne det, ser for seg en og annen avisoverskrift, mens hun fokuserer på at Mombasa er i sikte. Lotta skulle nok også vært her som gjesteblogger, og skrevet om den gangen en passasjer døde i bussen på vei fra Arusha til Nairobi. Da det ble oppdaget, -på grensen, ettersom han ikke gikk ut til passkontroll, begynte de selvsagt å krangle om det var Tanzania eller Kenya som skulle ta ansvaret derfra…… (østafrikansk variant av «broen/bron»?)

For flere gamle updates on Africa, keep it tight :)

Fotball, finally!

SÅH, min faste lille skare, hvis dere fortsatt er fast (ferdig med eksamen IDAG, nailet den og Bacheloren i boks) (hva jeg skal med den må jeg fundere over i et annet innlegg, jeg har jo jobb jeg trives med), -men nå er det klart for fotballkamp i England.

25. april, Ipswich-Nottingham Forest (Forrest? nei, èn f, som i forest= skog?), viktig kamp, det gjalt en playoff-plass. Stor dag for Mannen, som for første gang var på Portman Road (altså hjemmebanen til Ipswich, og Ipswich = laget hans).
IMG_1028

Vi startet ballet med prematch-meal, takket være gode venner som ordnet med denne overraskelsen. I denne sammenheng, og ikke minst sammenhengen med hvor jeg fikk tak i billetter, må Arnt fra supporterklubben i Norge trekkes frem som den som skal ha takk. (Siden jeg ikke hadde hørt om Ipswich før jeg traff Mannen, var det med en viss forundring jeg innså at sidemannen på tribunen var fra Førde, og med enda større forundring jeg lot meg informere om at det var “30-40 norske supportere på kampen”. Som når du innser at “REDD MAUREN” er en verdensomspennende organisasjon som alle kjenner til, bare ikke du).
IMG_1033

Prematch-meal inntatt her:
IMG_1030

Og gamle spillere, info om lagoppstilling, og en quiz, var blant happeningen mellom rettene.
IMG_1029

 

Da nærmer vi oss kampstart. K.O. (ikke knock-out, kick off) klokken 15.00, og vi er klare:

IMG_1037
To av de 25.000 på tribunene :)

Her kommer lagene inn, og småspillerne får være med. (Spørsmål 1; skjer det at jentespillere får være med? Spørsmål 2: får alle sin tur/sin kamp, å være med de kule forbildene sine inn? Stakkars jævler som IKKE får det, hvis det er tilfelle).
IMG_1049

Neste: ett minutts stillhet for å minnes ofrene etter tribunebrannen på Bradford i 1985, der 56 mennesker mistet livet. Ett minutts stillheter er alltid gripende, også denne.
IMG_1050

Også er det bare fotball. Det befriende med disse lagene var at draktene var lett å se forskjell på. Dere vet hvis Norge og Danmark spiller, og så går alt i hvitt og rødt. Forskjellen er kanskje at det ene laget er helt hvitt, det andre har hvite shortser men røde overdeler. Meget forvirrende. Så vårt lag i blått og hvitt (husk hvem som er hvem nå) og det andre laget i rødt.

SE så oversiktelig! Me, I like!
SE så oversiktelig! Me, I like!

Det som derimot kan være forvirrende, er sko. Det skal sies at på grunn av kontrastene i drakter, var ikke dette med sko et stort problem. Men jeg merker meg at det fort kan bli det. Likeledes merker jeg meg at det visstnok er en motegreie i fotballen. Sist VM/EM (hva var det sist? I Brasil, så VM, enig?), var det enorme variasjoner i hvilke sko spillerne hadde, her tenker jeg spesifikt på fargevalg. Hva handler det om? At det er ut å ha en “VM-frisyre” men in å flashe skoene? Vis meg mesterskapsskoene dine og jeg skal si deg hvem du er? Vel, tenk dere disse spillerne i ganske like drakter, så må man jo skille på skofarger innen laget for ikke å gå i surr. Jeg foreslår neongult til det ene og svart til det andre. Da er det en viss sannsynlighet for at det har en rett balanse mellom å passe inn og å passe til ulike draktfarger.

Gule sko, grønne sko, orange sko, svarte sko, ser vi hvite også? Og så jeg ikke en spiller med èn sko av hver farge? Uuuuu, avansert!
Gule sko, grønne sko, orange sko, svarte sko, ser vi hvite også? Og så jeg ikke en spiller med èn sko av hver farge? Uuuuu, avansert!

Vel, over til kamputvikling:
I det 21. minutt klapper publikum (publikum?) (supportere?). Jeg tror det er vanlig “heia, heia, kom igjen”-klapping, men det fortsetter. En 21-årig Ipswichsupporter døde nylig, og man har blitt enige om å klappe i det 21. minutt, for å hedre han. (Forteller sidemannen fra Førde, dette har ikke Mannen koll på, langt mindre jeg). Og tenk at i forlengselsen av dette, mens den taktfaste klappingen foregår, så scorer Daryl Murphy. Og han spiller på Ipswich. Og han scorte sitt 25. mål, ifølge Mannen som i skrivende stund serverer disse faktaopplysninger. 1-0 til Ipswich. Vi er happy. Spesielt Mannen og Førdeværingen. Så scorer Christopher Berra, i det 53. minutt. Berra er også Ipswichspiller. Men han scorer dessverre i Ipswich sitt mål. Nedtur. 1-1. Pause. (God kommentering eller hva?).

IMG_1054

2. omgang:  Freddie Sears 83. minutt. Følgende skjer: Langt oppspill til D. Murphy. Han header ned til F. Sears. (Header=sender ballen videre med hodet, sånn som Jostein Flo var så god til i sine dager). Sears tok med seg ballen inn i 16-meter, og der sparket han til ballen så heftig at det gikk VIA en NF-spiller (røde drakter, The Enemy, remember?), og i mål via stolpen. Høyre stolpe for de som lurte. Og da kan jeg godt love deg det eksploderte på tribunen.

Overhørt på kamp:

Misnøye som tilsynelatende er rettet mot dommeren. Forklaring: “Vi ville ha frispark der. Vi fikk det ikke” (det “vi” som gjelder her er altså Mannen og Førde, make no mistake). Og jeg tenker; “Nei, men jeg vil jo ha dobbel lønn og en kokk som kommer hjem og lager mat hver dag, helst en av de fra Risø, men får jeg det?”.

Etter selvmålet: “Satan. Det e ikkje første gang han Berra lage selvmål. Og det e antagelig ikkje siste gangen heller”. (Det var så dårlig at jeg tror selv en oldboys-spiller fra Tromsdalen hadde hatt vanskeligheter med å lage et så dårlig selvmål, for å si det sånn).

“Det ser ut som vi har invitert de inn i kampen igjen. Og det er helt unødvendig”. (Nei, det er det jo ikke med mindre du skal spille fotball med deg selv).

“BRA! PRESS!” (-det sa du også på fødslene, om enn med noe mindre entusiasme. Men jeg ser jo at på kampen var det ikke den samme overhengende fare for at noen skulle slå til deg for en sånn kommentar. Og første fødsel trakk jo noe ut i tid, ergo ble det ingen fotballtrening, mulig entusiasmen dalte noe da. Forståelig).

Steming. Innrømmer det.
Steming. Innrømmer det.

Statistisk sett går det gjerne noen år mellom hver gang jeg er på fotballkamp. Altså kan det bli en stund til neste innlegg om fotball. Men at jeg har peiling må det ikke være tvil om. La meg avslutte med tipsene våre som omhandler resultat. Mannen, som uten tvil kan dette, men som ble liiiiiiitt for påvirket av hjertet som banket for Ipswich, tippet 3-0. Jeg, cold as ice, blandet håp på Mannens vegne med kynisme og beregning, og tippet 2-1. Og 2-1 ble det.

Fotball altså. Arti på kamp! Takk Tractor Boys!!!