Kiruna

Av alle steder. Kiruna. Hvorfor? Don`t ask meeeeeee…….det var Mannens idè, bilen skulle fixes……(og med familien på tur, do the maths, hvor mye sparte vi på det?). (Og her vil jeg få sjekket hvor ofte han leser bloggen min, he he, NÅR kommenteres dette?)

Men altså, Kiruna, her er noen smakebiter:

Må være kult-butikken i byen, "centrum", a la 1960.
Må være kult-butikken i byen, “centrum”, a la 1960.
For de som er her uten å skulle a) dra videre til Nikkaluokta og derfra Kebnekaise, b) skal reparere bilen. (Det var stengt, Men kunne vært en hit).
For de som er her uten å skulle a) dra videre til Nikkaluokta og derfra Kebnekaise, b) skal reparere bilen? (Det var stengt, Men kunne vært en hit).
Kanskje dax for en ny outfit?
Kanskje dax for en ny outfit?
Andre alternativ for et minne fra K.
Andre alternativ for et minne fra K.
Så var det bare å begynne på hjemturen, og kampen om førersetet
Så var det bare å begynne på hjemturen, og kampen om førersetet
Mannen vinner første runde.
Mannen vinner første runde.

Som passasjer er jeg en drøm. Ingen kommentarer til kjørestil, hastighet, en forbikjøring som var heeeelt i grenseland, etc. Etter første (og eneste) stopp annonserer jeg at jeg overtar. “Nei, jeg kjører” svarer han. “Nå vil jeg kjøre” sier jeg, og han kapitulerer merkelig nok uten flere forsøk. Men hva skjer? Jeg er tilbake på Karlsen kjøreskole anno tidlig 90-tall. “Merket du at du hadde litt for høy fart inn i den rundkjøringen?” (inni meg: nei, sentrifugalkraften virker ikke på meg, men vent så skal du få merke hvor fort jeg kan kjøre en albu i dine venstre ribbein, as I drive). “Åja, var det det som skjedde, ja det har du rett i, søting”. Jeg ligger konsekvent ti kilometer over fartsgrensen. I en 90-sone (jeg: 100), som han tror er 80-sone; forsiktig kremt, etterfulgt av “Eh…..er det 90 her?” (inni meg: det er ganske mye mer enn 90 kilometer hjem, vil du gå? Eller kan du lukke igjen og passe på samiske veiskilt og kampen om ipaden?). Men jeg utøver selvkontroll i høy grad og sier “Ja lille venn, det er 90 her. Har vi mere vann?”

Var det noen som snakket om bilferie 2016? Hmmmmm! :)

Dyreparken

I begynnelsen av juni var fireåringen og jeg på tur, bare vi to, og Dyreparken var målet. Interessant det der, at når man sier “Skal vi pakke?”, så er det helt ulike tanker om hva som skal skje, utfra om du er 4 år eller 40- og noe år. Jeg tenker klær, sko og toalettsaker, han tenker leker:

IMG_1543

Vi kompromisset, så dyrene ble med. Vi skulle jo tross alt til Dyreparken. De ble tildelt sine områder på hotellrommet:

IMG_1576

 

Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?
Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?

Men før vi kom så langt, så gledet vi oss til litt mer sol og varme enn vi hadde vært bortskjemte med, og det fikk vi:

IMG_1548

 

IMG_1575

 

Dyreparken var bra! Jeg likte spesielt det konseptet at når man betalte seg inn, så betalte man seg inn. Godt å slippe at det ene og det andre kostet ekstra, det var vel mer eller mindre sånn at det eneste man betalte for inne i parken var mat og eventuelle souvenirer. Badelandet var fantastisk. Kaptein Sabeltann var skummel og fascinerende. Fin liten båttur med Sorte Dame. Kardemommeby og trikken var en hit. Husene, tårent til Tobias, torget, så koselig. Kutoppen var flott, Hakkebakkeskogen enda bedre. Dyrene var jeg noe ambivalent til, men vi så det meste, også tigerunger, og det Ranger gledet seg mest til, apene. Den ene dagen spiste vi lunch på Ekorn-Jensens økologiske cafè, check it out:

Såååååå godt!
Såååååå godt!

 

IMG_1640

 

Mens vi hadde fine dager i Kristiansand, var pappa og Poppy hjemme. Det hadde vært en bra tur som familie også, men hun er så liten at jeg tror ikke utbyttet helt ville vært det store. Vi traff flere familier der barn nummer to var på vei, og de åpenbart skulle gjøre noe hyggelig med den største før familieforøkelsen. Når den største bare var to, to og et halvt år, så var det begrenset hvor stas de syntes det var. (Sa hvertfall de foreldrene vi snakket med). Så pappa og lillesøster blir med om noen år :-)

Det er også liten tvil om at det er luksus å ha sånne dager med et av barna sine, fullt fokus, lettvint å reise, fine opplevelser. Heldige oss,  heldige meg.

Takk beste gull!
Takk beste gull!

Andre ting å gjøre i ferien

1. Sjekke yr.no et ukjent antall ganger om dagen, bare for å finne ut at det likevel ikke er pålitelig, men likevel planlegge LITT utfra hva som meldes, for å si det sånn så har det vært noen dager vi har trodd at det ble grilling hos opphavet, plaskebassenget fylt opp, men det har endt med å spise innendørs og deretter spille klovnespillet.

2. Lage matpakke og dra en plass. Hvor som helst. Hvis ikke på tur, så på en liten tur. Telegrafbukta er undervurdert. Sand, vann, og ei nesten tam and er underholdning for flere timer. Med kaffe på termosen kan man bare nyte.
IMG_1826

IMG_18283. Få en storesøster til å være barnevakt, og gå opp til Fjellheisen med Mannen. Fin treningstur, nesten som en date, og tar man en kaffe på toppen er det som en helaften å regne!
IMG_1786

4. Dra til søsteren sin og få kveldsmat servert, og se en episode av Orange is the New Black:

IMG_1807

 

Skjermbilde 2015-07-08 kl. 00.05.59

 

5. Arrangere filmkveld med kidsen, det at det heter “filmkveld” gjør at alle disse filmene ser like spennende ut som de har gjort ganske lenge….hvis man i tillegg introduserer popcorn (eller popknor som det også kalles her i huset), er det en innertier.

IMG_1845

6. Man kan også, -uten at det er som en anbefaling å regne, men man kan, for eksempel mens man blogger, spise opp Hakkebakkeskogen-isen til ungene:

IMG_1872

Fortsatt god sommer fine dere!

 

UT PÅ TUR

Et av sommerens prosjekter er Ti på topp.

Siste uka i barnehagen, på tur dit, sa jeg til fireåringen at vi tenkte han kunne ha fri neste dag. «Jeg vet!!! Pappa har sagt det!». -Så bra, sa jeg, sa han også at vi tenkte å gå på en fjelltur? -»Ååååååå, jeg HATER å gå på fjelltur!» sukket han, og ettersom jeg sjelden har hørt han si det første verbet i setningen, måtte jeg flire. Vel, han hatet det ikke mere enn at det ble en høydare av en tur, spesielt siden begge storesøstrene var med. Vi har gått samme turen både i fjor og i forfjor, og i år var vi, i motsetning til tidligere, nesten oppe før vi måtte ha første motivasjonsstopp. (Motivasjonen ligger i sekken, rosiner, jordbær, halstabletter).
IMG_1770

Et par dager senere pakket vi for ny ekspedisjon. Ingen big deal, to voksne og to barn med 283 høydemeter som mål, men likevel kan man bli rape gal av hvor vanskelig det kan være bare å pakke seg i bilen. Det starter med påkledning. «Nei, mamma, ikke den, den klør!». Nei, det gjør den ikke, det er en helt glatt tights som umulig kan klø. Argumentasjonen nytter ikke. «Men den er så RAR, den STIKKER! Og den er for lang!» Nei, den er helt passelig, og den har sånne chic`e glidelåser som gjør at man kan brette den opp hvis det blir varmt. (Noe vi ikke trenger bekymre oss for, det er 7 grader og lavt skydekke, nysnø i fjellene, sommer i nord). Omsider kapitulerer han og tar den på.

Klør?? Stikker??? Plis, eh?
Klør?? Stikker??? Plis, eh?

«Kan du ta med vannflaska di og kle på uteklær?». Det kan han. Bare at lillesøster har puttet fingeren oppi drikke»stykket», så det er skjøvet ned, lekker, og fireåringen søler vann på den GLATTE tightsen som ikke klør, som han nettopp har tatt på, og må bytte. Nåh. I sekken har jeg: matpakker, drikke, frukt, motivasjons-remedier i spisende form, bleier til lillesøster, solkrem (det er lov å håpe), myggstift. Mannen vil at vi tar med Ti på topp-heftet, ettersom det er et kart i det. Han tror visst ikke jeg klarer å administrere det, så han sier han skal ta det selv. Idet jeg setter nøkkelen i låsen, begynner han å lete. «Hæ? Hvor kan jeg ha lagt det? Du har ikke sett det?» (eh, nei…….). «Hm, må ha lagt det i bilen. Vent litt, jeg sjekker». (Jeg venter. Det var ikke i bilen). Mer leting inne. Jeg: «Skal vi ikke bare dra, vi vet jo hvor fjellet er?». Det skulle jeg ikke ha sagt. Kart-freaken. Klart kartet må med. Det er halve turen for han, å studere kartet mens han spiser matpakken. Neida, nå vil han gjerne at jeg får ungene ut i bilen, så kommer han. Ungene i bilen. Fireåringen: «Jeg er sulten». Jeg finner en banan, deler den i to. Setter på musikk. Rasmus og verdens beste band. «Fyllikan sole sæ i bakgården». «Mamma, hva er en fyllik?». Jeg forklarer så godt jeg kan om hva man blir tommelomsk i hodet av (les dritings), men prøver å ha mitt og kriminalomsorgens humanistiske menneskesyn med i forklaringen (dere vet, -er det en narkoman, eller er det en kvinne som har noen utfordringer knyttet til rus? Er det en drapsmann, eller er det en mann som i tillegg til sine mange gode egenskaper, også har drept?). Har jeg klart å fremstille fylliker på en ok måte, tenker jeg, og der kommer Mannen, kartet er funnet. Han sier ikke hvor. (Altså på do). I samme sekund skal fireåringen lukke bildøra, og selvfølgefuckinglig er bananen gone with the wind/manglende simultankapasitet,

Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist.....
Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist…..

«Neeeeeei, bananen min! Jeg vil ha en ny!!!» (-“Det har vi ikke, smak hos søster, hadde du vært gatebarn i Nairobi hadde du holdt litt bedre i den”). Men vi kom oss på tur. Opp og ned. Lekte at vi var bjørner, telte hunder (tre), spiste matpakke og skrev ned turkoden. Fin dag. Fin tur.
IMG_1859