Bursdag!

September er bursdagstid, og i år har vi avstedstyrt både en femåring og en 70-åring. En vesentlig forskjell her var at den yngste kunne ønske seg en kake. (Der den eldste fikk ta til takke med de kakene som ble bakt fra ulike hold, -det var derimot flere enn èn…). For de som husker fireårsdagen i fjor, så var bestilt sjørøverkake. Hvis vi, før jeg røper hvilken fantastisk kake det endte med i år, ser på ønskelisten til bursdagsbarnet, så kan det gi en aldri så liten indikator på tema for kaken;

IMG_1842

 

Det må være klinkende klart at “mat” og “leker” er noe hamsteren ønsker seg. Da vi leverte invitasjon til en av ungene i gata, spurte faren hans hva snart 5-åringen ønsket seg, hvorpå svaret var; “Ehmmmm, Hamster! Rotte! Mus! Marsvin! Kanin! Og……Lego!”. Fokus har skiftet noe fra hamster til rotte, og han har blant annet sagt til farmoren at han skal få en rotte. (Hvorpå hun ble livredd og var klar til å revurdere alle fremtidige besøk hos oss). (Og der han i etterkant ble realitetsorientert rundt den vesentlige forskjellen mellom å ønske seg noe og å bli lovet noe). Vel, så ville han iallefall ha en ROTTEKAKE. Og vi kunne kanskje laget en slags klump av kakedeig, og formet ører og hale osv, men jeg valgte en annen variant;

IMG_2551

 

Alle ser vel at det er en grønn rotte her? Hovedpersonen fikk i tillegg pynte med uante megder nonstop. I dette sekund blir jeg faktisk oppmerksom på at det er seks lys her. Jeg tror vi klarte å få rett antall på, da den skulle spises. Og om han fikk en rotte? Nei. Han er nok litt for liten. Og har en bardus lillesøster, som kan finne på å sette seg oppå rotten. (Eller, èn av rottene, for de må jo ha selskap). Og noe må man ønske seg. Skal han få en hund neste bursdag, og så en hest? Lego derimot, en sikker vinner. Og i helga var Poppy hos farmor, pappa på klassetreff, og Ranger, nå fem år! -og jeg, har bygd, bygd, og bygd:

IMG_2602

 

FullSizeRender

 

Ønsker dere en fortreffelig torsdag!!!

Valg og maling

Det kjentes så rart å skulle blogge om Perfect Family rett etter   Aylan. Så det må bli neste innlegg. Ikke at det er rett etter heller, siden sist har jeg jobbet, begynt på studiene, oppdaget cross training (love it), arrangert tidens samling på jobb (ikke bare jeg, men det kjentes som arrangementskomitèen var genierklært, uten å ta for hardt i), jeg har også fått høstinfluensa (hvis den er forskjellig fra annen influensa) og sitter i skrivende stund med dunkende hode og tett nese. Helst vil jeg bare ligge i et temperert rom og drikke limonade (limonade høres så fresht ut),  men jeg vil jo også gjerne nå ut med ordene mine. Idag har jeg kommentarer om valg og maling, ikke å bli forvekslet med valg AV maling, som jo også kan være et tema.

Idag melder altså flere medier om at under 60 % har avgitt stemme ved kommune- og fylkestingvalget. Samtidig hører jeg en valg-forsker snakke om at det IKKE er et sykdomstegn for demokratiet. Jeg er uenig. Jeg synes i høyeste grad det er et sykdomstegn at så mange ikke bruker stemmeretten sin, uavhengig av hvilken grunn. Jeg synes det er provoserende at man velger å la være, at man velger ikke å bry seg. Det var også intervjuer med noen av de såkalte hjemmesitterne, og en mann, 34, sa at det ikke angår han, og på oppfølgingsspørsmål fra journalisten om det ikke angikk han hva bussen koster, hvor mye skatt han betaler, eller hvilke velferdsgoder han får eller ikke får, fastholdt han at nei, det angikk han ikke. Han kunne etter mye om og men navngi ETT parti (FrP, no wonder, men han “var ikke sikker på om det var et parti men han hadde hørt så mye snakk om de at han regnet med det”). (Og jeg lurer på om jeg hørte feil, var han fire og ikke trettifire, eller fikk jeg ikke med meg at de intervjuer mentalt tilbakestående?). Er det sånn at fordi vi har det så sykt godt her i landet så tror vi at demokratiet bare datt ned i hodet på oss? Og kan noen av disse 40 prosentene som ikke avgir stemme, løfte hodet fra det som gjør det så vanskelig å gå til valg-lokalet, og se på verden vi lever i? Det finnes mennesker som dør for å få lov til å stemme. Og her sitter folk. Hjemme. Er det mulig? Jeg håper nok at jeg ikke har hjemmesittere blant leserne mine, -også de ukjente anser jeg for over gjennomsnittet oppegående, men hvis jeg har det, PLEASE la det være siste gang du ikke har en mening, og: bruk den!

COLOURBOX3108759 valg 1

 

Over til maling. Maleren var her idag. Han malte taket. Andre-strøket. Sist han var her malte jeg en vegg. Idag var jeg langt unna normal maleform (jeg er en racer når det trengs), men jeg kunne ikke unngå å få meg meg at han så på veggen og nikket, litt bifallende (min tolkning), og sa “Jaha. Ja det blei jo greit det her”. Og siden jeg ikke kjenner han, vet jeg ikke om det betyr: “Satan kor ujevnt. Du bør holde dæ til den malinga du har i ansiktet!” eller “Det hadde æ ikkje trudd, du kunne pinadø male!”. Vel. Han malte som sagt taket, og ville snakke om valget. Lurte på om jeg var fornøyd. Det var jeg. Det er blitt veldig rødt i Tromsø. Jeg kommenterte at han som var selvstendig næringsdrivende kanskje ville ha vært uten maktskiftet. Men neida, han mente at det kunne behøves noen “nye koster” (han sa faktisk det). Jeg, som kom nesten rett fra et top notch foredrag med Kari Lossius (Bergensklinikkene) siterte henne ordrett på at de samfunn med færrest ut-grupper jo faktisk er de mest velfungerende, og vi snakket litt om USA og andre land jeg helst ikke vil sammenligne oss med hva fordeling av goder angår. Han nevnte at samboeren studerte jo nettopp dette, hva da lurte jeg på, men han husket ikke helt hva, det ringte ingen bjeller på sosiologi, sosialantropologi, fredsstudiet, pedagogikk, og en del andre forslag, og jeg tenkte at det er sånn det høres ut når andre spør Mannen hva det egentlig er jeg studerer, jeg tror det kommer noe litt usammenhengende synsing, (og KANSKJE har han fått med seg Fredrik Barth, Hylland Eriksen, hva vet jeg).

Hva maling og Mannen angår, -han gjør altså mye annet, det er helt sikkert, men innendørs maling er mitt ansvar. Likevel blander han seg akkurat så lite at det kan være irriterende, og ikke engang i malingen/helligdager/hår fra kosten/om er sparklet godt nok etc. Neida. Han henger seg opp i hva jeg maler i. Det hender nemlig at jeg ikke skifter til den der enorme adidas-buksa hans fra 80-tallet, og en eller  annen utdatert t-skjorte, men maler i de klærne jeg står og går i. Da kan han finne på å si; “Har du tenkt å male i det antrekket der?”, -og det høres ut som jeg går i siste skrik fra Chanel, når det jeg har på meg er en litt kjedelig kjole fra HM, og en svart strømpebukse. “Ja, jeg tenkte det” svarer jeg, og maler videre. Det beste som da kan skje, er at han later som han ikke følger med, men han gjør det, og når han tror jeg har satt meg i en malingsflekk sier han “Der fikk du maling på strømpebuksa di!” med et aldri så lite snev av triumf i stemmen.

IMG_2516

 

Og vet dere hva som får han til å fortsette å (rydde material, henge opp bilder, sjekke vglive -fyll i det som passer), -at jeg reiser meg og børster av strømpebuksa mens jeg sier “Nei. Det var bare et støvdott.”

Ha en god tirsdagskveld!

Mange tusen Aylan

Det lille mennesket. Med en rød t-skjorte. Armene langs kroppen. Ansiktet ned. Bølgene slo inn. Og der lå han.

Selvfølgelig var det rett å publisere. Hvis det er dette bildet som ryster oss så mye at vi gjør noe. Noe mer. Mer enn å trykke like på statuser og delte linker, og selv dele Hans Rosling på DR og Angelina Jolie i sikkerhetsrådet. Jeg gjør også det. “Jag har rett och du har fel!” sier Rosling. Og  Jolie gjør jobben. Og folk engasjerer seg. Starter innsamlinger, støtter organisasjoner økonomisk, leverer klær og mat til mottak og bæreseler til forsendelse. Restauranter deler ut gratis mat, SAS tar med ekstra bagasje, fastleger vil jobbe gratis. Mens vi gråter for Aylan, og sjokkeres over kommentarfeltene. Og selv om det kom nærmere, og den lille døde kroppen sa mer enn tusen ord, så sitter altså Jonas Gahr Støre og sier at vi skal vurdere ikke å returnere flyktninger “HVIS SITUASJONEN BLIR UVERDIG OG UMENNESKELIG”. Jonas Gahr Støre, representerer ikke du Arbeiderpartiet? “Alle skal med”???? Åpenbart ikke fra togstasjonen i Budapest, eller strender i Middelhavet.

Og vet dere hva. At da jeg hadde levert klær og spill og toalettsaker (ingen av delene merktes at var borte) til innsamlingen som Eliana Lakis startet, så tenkte jeg “Tja, tar en kaffe før jeg henter i barnehagen”. Uten å reflektere et sekund over hvor priviligert jeg er. Mine største bekymringer idag har vært:

-Fireåringen hoppet i en søledam på vei til barnehagen, med støvler men uten regnbukse, og han nektet å vente med å skifte til vi kom i barnehagen, så vi gikk 50 meter tilbake, inn med begge ungene, skiftet, og gikk.

-Utbygger har ikke fått svar fra maler om han kan male i neste uke og hva det evt koster, så de avventer litt med å legge gulvet.

-Jeg begynte selv å male en annen vegg ganske sent i går kveld, og ble avbrutt av at ettåringen våknet, og siden det tok litt tid med henne, tok det ytterligere tid med å male ferdig, og SÅ komme seg i seng. Så jeg er litt trøtt.

-Mannen er på fotballturnering og jeg jobber i helga, så ingen av oss får sett kjempemasse til ungene, som skal passes av tanter og morfar og ha det langt morsommere enn hjemme.

Det var det. Det er altså det jeg har å bekymre meg for.

 

Og for å si det sånn, hvis det at jeg klarer meg med litt mindre mens andre får litt mer, er å være kommunist, ja så er jeg kommunist. Når det gjelder Anundsen som ifølge siste kikk på Aftenposten vil sende enda flere asylbarn ut av landet, og Gahr Støre som jo er mere blå enn grå i håret, og Solberg med sine ynkelige tall på hvor mange vi kanskje kan ta imot, så opptrer de så  ufint, kvalmende og arrogant for tiden, at jeg kan ikke annet enn å håpe at valget den 14. september vil vise noen andre verdier enn de som handler om “personlig frihet”. Vi er èn verden. Men tusen ganger Aylan har vi mistet.