Dette blogginnlegget handler om en tredagers tur til Kebnekaise fjellstasjon, med Sydtoppen (2104 moh) som mål.

Vi kjørte fra Tromsø til Kiruna (37 mil) hvor vi overnattet, og neste dag var det avgang til Nikkaluokta, 6 mil fra Kiruna. Ved Nikkaluokta (http://nikkaluokta.com)   parkerte vi bilen, veide sekkene, og gikk igang med 19 kilometers vandring mot fjellstasjonen.

De første fem kilometrene var på fantastisk underlag:

Og etter de fem første kom vi til restaurant ENOKS. Ikke akkurat in the middle of nowhere, med andre ord. Det er her båten går fra, om man vil korte ned de 19 kilometrene til 14. (http://www.topoflappland.se). Vi droppet båten, men gikk for kaffe og vaffel/kanelbolle:

 

Og fortsatte med fin sti, litt mer steinete, men fortsatt lettgått. Med pauser, brukte vi 4,5 timer fra Nikkaluokta til fjellstasjonen.

Og nå venter innsjekk og en kald øl:

Fjellstasjonen tilbyr tomannsrom, firemannsrom, og flermannsrom. Det er dusj og toalett i alle bygninger, (ikke dusj i hovedbygningen), samt tilgang til badstu i “servicebygningen”. Restauranten serverer frokost, lunch og middag, dette hadde vi bestilt samtidig som vi boket rommet. (https://www.svenskaturistforeningen.se/anlaggningar/stf-kebnekaise-fjallstation/) Det var fullboket mens vi var der (slutten av juli), og det var også mange telt i området. Etter en dusj, litt avslapning og en A-magasinets sudoku, var det treretters middag, før vi oppsummerte dagen, og planla neste.

Ettersom dette er en liten mini-ferie, og en komprimert voksentur, har vi bare èn dag til toppturforsøket. Optimalt sett skulle vi hatt to-tre dager på fjellstasjonen, så vi kunne tatt høyde for værforhold, og gått andre turer de andre dagene. Nå hadde vi ikke det, og kan dermed konstatere at vi var særs heldige med været. Vi lader opp med havregrøt:

Og er snart igang:

Västra leden er 20 kilometer tur/retur, og innebærer en stigning på totalt 1800 høydemeter. Det er svak stigning på de tre første kilometrene, til man er inne i Kitteldalen. Her passeres Kittelbäcken, og litt avhengig av vannstand og hvor god man er til å hoppe fra stein til stein, kommer man seg tørrskodd over sideelvene. Nytt siden min forrige tur til Keb (2008, den gang med to venninner. Bildebevis kommer) var at det var bygget bro over hovedelva.

Ruten er godt merket, røde stener med jevne mellomrom. (Mannen: “Det er umulig å gå feil”. Vi ut fra Fjellstasjonen: gikk feil. Noe som skyldtes at vi gikk langs en merket sti som ikke var den rette stien, men vi gikk etter noen andre. Han tok på seg skylden. (Med rette). I 2008 hadde vi også en liten bom, hvis jeg husker rett kom den på tur ned fra Toppstugan, og skyldtes en kombinasjon av at vi hadde det for travelt, begynte å bli kalde, og bare skulle gå “litt til” før vi kledde på oss mere). Terrenget er etterhvert høyalpint, og man eksponeres i stor grad for vær- og vindforhold.

 

 

 

Vierranvarri er det “unødvendige” fjellet. Man skal opp til 1700, og så ned 200 meter, til Kaffedalen. Fra Kaffedalen starter man de siste 600 metrene mot toppen. Først er det 400, til Toppstugan:

Toppen består av en liten isbre, som iblant er dekt av snø. Jeg registrerer at den delen vi ser, kan man antagelig overleve å ramle ned. Det er verre med de andre sidene, de stuper rett ned. Et godt råd er at man bør være glade i hverandre og stå ganske tett:

 

 

 

Veldig godt å være så heldige, været var godt, og vi hadde en flott tur. Den tok oss 11 timer totalt, 6 timer opp og 5 timer ned. Og i all rettferdighet skal det sies at hadde Mannen gått alene, hadde han vært nede på fire timer. Jeg gikk som en kråke. Krevende underlag (mye stein, mye løs stein) og sliten muskulatur. Men ganske underholdende, det er jeg. Spesielt da regnet kom, og da Kittelbäcken skulle passeres tordnet og lynte det. Da var jeg ikke veldig opptatt av å komme tørrskodd over.

 

Neste dag var det de 19 kilometrene tilbake til Nikkaluokta.

Dette fikk vi for å ha tilgang til badstu/servicebygning. Som ungene får på Lekeland, og da vi kom hjem konstaterer femåringen, “Mamma, du skal ikke ta det av vel?”. Han har skjønt det!

Turen i 2008 var litt senere på året (slutten av august), så det var litt kaldere. Den gang fikk vi, takk til Tanja, gullmedaljer på toppen (som jeg innser at vi  muligens var litt for lite oppmerksomme på, hadde ikke samme sikt eller samme følelse av høyde), her har jeg fått min:

 

 

 

 

 

Fin tur! Anbefaler til kjærestepar, venninner/kompiser, og familier. Den yngste vi traff som hadde vært på toppen var en 10 år gammel svensk jente, som gikk med pappaen og eldre søsken. Den eldste var et sted mellom 70 og 80 (vårt estimat). Det vil si at det er en tur som passer for de fleste som er i normal form, og det kreves ikke klatreferdigheter. Det er krevende fordi det er en lang tur, men det er jo samtidig fantastisk å være ute, ha natur rundt seg, og ikke minst, ha en kropp som er frisk og som klarer det.
Neste gang blir det kanskje Östra leden? Ha en god søndag, alle!