God jul

Da er det kvelden før kvelden, både rent faktisk, og man gleder seg til programmet med samme navn, jeg er gammel :) Med litt bilder fra de siste ukene ønsker jeg alle en fredelig høytid.

Gospelcompaniets julekonsert. I år var en mangel at Katrine Nyborg Johansen ikke fremførte “Breth of Heaven”. Ellers stemningsfullt som alltid <3

Pepperkakene ble bakt første helga i advent. Da ble det også laget ribbemiddag.

Har sett denne klassikeren:

Bakt ostekake til mine kolleger, som dessverre var i en ikke helt tett form, og måtte lages på nytt……

Funnet julehilsen fra ukjent kollega:

Og fått en julepynt til beskyttelse fra en kjent og fin kollega:

Hatt en pause med vin, ost & oliven, med beste Lise på Helmersen:

Fått oppdatering på juleværet fra Sturla:

Og et aldri så lite stikk til fra en annen venninne. Kunne ikke vært mer enig:

Vært på fine turer til Fjellheisen:

Utsikten var ikke den beste denne dagen, for turistene våre. Men juletreet skaper stemning.

Så spørs det hva som skaper stemning av det som ligger under treet:

God jul, alle!

Tom barnevogn

Det skjer så mye nå tenkte jeg da Flyt Frem redaktør Maria spurte om jeg ville bidra med en tekst. Det kunne jeg godt, men jeg tenkte at det blir etter jul. Det er så mange avslutninger og turnoppvisninger, julebord og Luciatog. Kan jo ikke sette seg ned å skrive noe annet enn passe overfladiske julekort nå i desember. 

Det skal bakes pepperkaker, og vi skal se Snøfall sammen hver dag. Det skal lukte gløgg og svibel og apotekets kongerøkelse, men ikke for mye, for det er så mange som er allergiske. Ungene skal ha juleklær, og så skal vi prøve å finne en dag å «gjøre noe» sammen med naboene, istedenfor å gi gaver til hverandre, for vi vil såklart være miljøbevisste, og minske litt av denne kjøpefesten. Men bare litt, for vi skal jo gi ordentlige gaver til våre egne barn, sminkedukke og spill til PlayStation, Nike-bukse og Elsa-sko. Og så skal jo ungene gi gaver til hverandre, og så skal de jo få en nissegave, nissen må jo komme, sant, de er ikke for store til det.

Nei, ungene er ikke så store. De er ikke så langt unna alderen til de to barna som nå er døde etter at de, mamma, og lillesøster ble hentet opp av vannet på Fagereng i Tromsø, for snart to uker siden.

Det vannet som ikke engang på sommerstid blir spesielt varmt. Hva tenkte de, jentene, da de skulle ut i vannet? Måtte ut i vannet. Ble bært ut? Fortalt noe, fortalt hva da? De må ha vært så redde. Og så kalde. Så små.

Svaret på hva mammaen tenkte, om hun tenkte, hvilke vurderinger hun gjorde, hva som ligger bak denne tragedien, får vi kanskje aldri. «De virket som en helt normal familie» uttalte en nabo til NRK. Ja. De fleste familier virker helt normale. Kan vi tørre å tenke tanken om at inkludering er noe av nøkkelen til å avdekke, forebygge, fange opp noe av det som rører seg i alle de normale familiene rundt oss. En annen nabo beskrev dem som «En smilende familie, som kanskje var litt ensomme».

Jeg sier ikke at vi ikke bryr oss. Ingen er uberørte av dette. Vi er med på støttemarkeringer og vi samler inn penger, ambulansen kjører kortesje til Fagereng. Det er en merkelig stemning i byen, på jobb, hjemme, det ligger over oss, inni oss, det er en knyttneve, vi forstår ikke, vi er glade for at det minste barnet ser ut til å klare seg, og vi gråter for de som ikke gjorde det.

Ordføreren sa at han syntes minnemarkeringen var fin. Enig. Han sa «Det viser bare at folk i Tromsø kommune bryr seg. Det må vi ta vare på. Man ønsker å bry seg og være inkluderende» (Itromsø, 08.12.19). Er vi det? Er det fordi Tromsøværinger ikke er spesielt fordomsfulle, at vi liker å kalle oss inkluderende.

Inkludering er kanskje ikke det samme som å oppføre seg som folk. Må vi ta det et skritt lenger for virkelig å være inkluderende? Hvor mange syrere, eller sudanesere, eller somaliere har vært hjemme hos deg eller meg?

(Og det er bare å skrolle til starten av teksten jeg har så dårlig tid til å skrive, så skjønner du at når en finger peker på deg, så er det fire som peker på meg selv). Hvor mange med hijab har vi tenkt at det ville vært ok å snakke mer med enn et hei når vi henter i barnehagen eller følger til skolen?

Hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Nå som fireåringen aldri mer skal hentes i barnehagen, og syvåringen aldri mer følges til skolen.

—-

Teksten er publisert på flytfrem.no