Petter uteligger i fengsel

Jeg ser på Lindmo at Petter “uteligger” Nyquist har tilbragt en måned i Halden fengsel. Denne serien hilser jeg varmt velkommen. Etter det ganske korte intervjuet hos Anne Lindmo, aner vi konturene av hvordan fengselsoppholdet opplevdes. Nyquist forteller at han hadde dårlig søvnkvalitet, og at de mange timene man er innelåst fører til at ens eget hode fort kan bli din verste fiende. Fengselsbetjentene opplevde han som apatisk, sløv i blikket og krokbøyd etter bare et par uker.

Da skal vi i tillegg huske på at Petter var der frivillig. Han var ikke frihetsberøvet fordi han sonet en dom, som hans med-innsatte er. Petter Nyquist sa blant annet at det ikke er mye som skjer i et fengsel. Nei, det er ikke det. Det er en av de store forskjellene på innenfor og utenfor. Her ute, i det vanlige samfunnet, går ting veldig fort, og det skjer mye. I et fengsel går ting veldig sakte, og det skjer lite.

Nyquist har også reflektert over hvilke odds mange av de innsatte har hatt, ettersom mange har hatt utfordringer hele livet. Ja, en stor del av innsatte i norske fengsler er marginalisert på flere levekårsområder. Manglende skolegang, dårlig tilknytning til arbeidsliv, dårligere helse enn resten av befolkningen, utfordringer knyttet til rus og/eller psykiatri, og uheldige oppvekstvilkår, manglende og/eller dårlig omsorg, for å nevne noen.

Det som er overraskende, er at det virker som om dette er helt nytt. At dette er utfordringer innsatt-befolkningen til en stor grad har i bagasjen, og hvordan det kan oppleves å være frihetsberøvet, er ikke nytt. Det er supert at det blir satt søkelys på det, kanskje noen av de som fordeler goder og byrder får øynene opp for betydningen av det som skal være innholdet i soningen (som i dag i mange tilfeller er fraværet av innhold i soningen). Fengselsansatte, fagforeninger, forskere, rapporter og stortingsmeldinger og levekårsundersøkelser, har satt søkelys på de samme tingene i flerfoldige år. Vi VET jo at med de budsjettkutt og besparelser som deler av offentlig sektor konstant lever i, så blir det mindre miljøarbeid (for the record, mindre miljøarbeid= dårligere muligheter for å jobbe med såkalt rehabilitering), færre samtaler, dårligere kriminalitetsforebygging, mindre tid for fengselsbetjenter til å være tilstede i fellesskapet på en avdeling, dårligere muligheter for å legge de såkalte fremtidsplanene eller individuelle planene. Med alternative reaksjonsformer (fotlenke, samfunnsstraff, som er gode alternativ i mange tilfeller) og med en historisk lav soningskø, blir segmentet av innsatte i mange fengsler også av et kaliber som krever mer enn statiske sikkerhetstiltak.

At det er en klisjè at noen blir sluppet ut, (eller løslatt, som det heter) uten annet enn to plastposer og inget sted å dra, ja det er i såfall en klisjè som stemmer. At man blir stresset av å skulle forstå når bussen kommer, etter at du ikke har tatt buss på ti år, eller at det man gleder seg til med å komme ut er å kjøre rulletrapp, noe så banalt, men likevel noe som bare finnes på utsiden av et fengsel, ja det er kanskje ikke så rart.

Og at man må tidligere inn? Ja! At man må tørre å plukke ut de som trenger det allerede på skolen, i barnehagen, ja! Vi kjenner jo så mange av indikatorene for at en familie er i risikogruppen eller -sonen, at å kunne intervenere på et tidlig tidspunkt, veilede, kurse, komme med tiltak som forebygger, ja! Det kan jo ikke bare være kriminalomsorgen, voldsforskere og Kari Lossius som er av den oppfatning?

Men hvis det er dette som skal til, so be it. Jeg gleder meg!