Kebnekaise 2018

Endelig kom sommeren, og vi (som i Mannen og jeg) kickstartet med en tur til Kebnekaise. Som noen lesere kanskje husker, er det ikke første gangen denne jenta er på toppen av Sveriges høyeste fjell ;) Første gang var i 2008, sammen med Tanja og Judith. Det var i slutten av august, mye kaldere i været, og selv om sikten fra toppen var lik null, så varmet gullmedaljen Tanja hadde med til oss:

For to år siden gikk Mannen og jeg:

Og vi gjorde mer enn å drikke øl, vi nådde også toppen:

Denne turen kan du lese mer om i innlegget om fjellvandring for non-hardcores. Begge gangene gikk vi Vestre leden både opp og ned. I år var også planen vestre, og vi gikk sammen med gode venner: 

Ettersom bildet foregriper begivenhetene noe, starter vi med starten. Avgang fra Tromsø en lørdag (forrige:) klokken 0530, kaffe og matpakke i bilen, og fremme i Nikkaluokta rett etter klokken 1130. Med innlagt lunchstopp på Enoks (som ligger fem kilometer fra Nikka) (og vi spiste rein-burger) brukte vi cirka fire timer på de 19 kilometerne det er fra Nikkaluokta til STF Kebnekaise fjellstasjon.

Vel fremme var det innsjekk, og mens noen (les: mannfolkene) dusjet, ble det en kald øl på Lise og meg, mens vi hørte summingen fra masse mobiler og nettbrett som fulgte med på Sverige-England. Deretter dusj, middag, og tidlig i loppekassa. Neste dag startet med frokost klokken 0600, snøring av sko, og avgang via Vestre leden.

 

Foran oss hadde vi ni kilometer og 1800 høydemeter før vi ville nå Sydtoppen, som er 2098 moh (ca 70 meter høyere enn Nordtoppen).  De tre første kilometerne går slakt oppover, på sti, og man passerer etterhvert Kittelbekken, der det nå er en bro som øker sjansen for at man kommer tørrskodd over. Innover i dalen passeres Tuolpagorni (1662 moh), og man starter på Vierranvarri. Dette kalles “det unødvendige fjellet”, ettersom man, når man har kommet opp på toppen (1700 moh), skal ned i Kaffedalen (1500 moh), før man starter på de siste 600 høydemeterne.

Etter Kittelbekken, før vi starter på Vierranvarri.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ryggen min, på toppen av Vierranvarri. Været denne dagen: Jackpot!
Vi har lunchet ved Toppstugan, og har startet på siste etappe mot toppen. Målet i sikte :)
Der var vi! 
En fornøyd gjeng. Her er vi kommet til denne turens x-faktor: nedstigningen. For å si det sånn, vi var forberedt på å returnere vestre, men vi var sugen på østre. Vi var usikker på forholdene, fremfor alt på breen, og vi snakket med flere oppe ved Toppstugan, uten at vi ble så mye klokere. Det som ble avgjørende, var en guide. Han sa “Jag kan inte rekommendera det”. (For det kan han selvsagt ikke. Sikkerhet og salg av turer, etc etc). Så la han til, litt lavere “Men det är okej”.

 

 

 

 

Kanskje han overvurderte oss, just by looking :) Eller, kanskje vi bare lette etter noe som bekreftet at vi skulle gå østre. Og for å si det sånn, etter Kebne i 2016 tenkte jeg at neste gang måtte det bli østre. Idag tenker jeg at jeg går gjerne Kebne igjen, men ikke østre. Ikke alene, ikke med guide. Og de beskrivelsene jeg leser om at “det bare er å gå”, de synes jeg ikke man skal høre på, med mindre man selvsagt har nok klatreerfaring.
Bratt
Her er jeg bare så lykkelig for at jeg er ferdig med veggen at jeg tenker bare come what may. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Björlings glacier
HERLIG å ha sti og stein, i fast form, under føttene.
Med det brede erfaringsgrunnlaget (hehe) jeg har fra å gå på Kebne, må jeg også si at skovalget denne gangen var det desidert beste. Første gang gikk jeg i Merellsko, de var gode men uten støtte for anklene. Andre gang byttet jeg underveis, gikk til fjellstasjonen i tunge Asolo-sko (tenkte det var bra med tanke på sekk), og til toppen med Salomon speedcross (for glatte, spesielt der det var mye løs stein). Denne gangen investerte jeg i Asolo Nucleon. Beste fjellsko ever. Satt godt på foten, lett sko, godt grep, god støtte, og god demping. Mer enn et kinderegg, altså. Skulle gjerne hatt denne for lenge siden! De andre gikk i Salomon, Inov, og La Sportiva. Alle var fornøyde med skovalget, men jeg tror jeg var mest fornøyd :) 
Etter to kalde øl (hver), som smakte utrolig godt, var det en etterlengtet dusj, treretters (med tidenes beste brokkolisuppe), og en god natts søvn.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen etter var det 19 kilometers flott vandring tilbake til Nikka, deretter Kiruna og litt god, gammel Harryhandel før kursen sattes mot Tromsø. Utrolig heldige med været, med turfølget, og med at et potensielt risikabelt rutevalg ble en god opplevelse. Takk for turen beste gjengen!
“Alle var enige om at det hadde vært en fin tur”. #KEBNE2018 <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.