Om å være tjukk og om å være tynn

Jeg leste en artikkel i danske Alt for damerne, som min favorittblogger Emily Salomon nylig delte. Jeg kan varmt anbefale bloggen, og jeg kan også varmt anbefale artikkelen, som jeg i det korte oppsummerer med Hella Joofs: “Vi får mere ros for vekttap av andre kvinner, enn vi får for en Ph.d”. Salomon spør: “Hvorfor er det, at kvinder straks roser et vægttab, mens der i andre sammenhænge er langt mellem hyldester, komplimenter og godt gammeldags søstersind?” og her er link til artikkelen.

Jeg etterlyser ikke hyllester og komplimenter som sådan, men jeg kjenner meg godt igjen i det å rose vektnedgang, og det å selv føle mestring når man får skryt for at man har klart å gå ned noen etterlengtede kilo. I den sammenheng vil jeg dele noe fra Kenya, som skjedde på slutten av 90-tallet.

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen, jobbet jeg i Kenya fra 1997 til 2004, avbrutt av noen kortere opphold i Europa. Safarigjestene til Kenya fløy til JKIA (Nairobi), og derfra bar det ut på tur. I mange år tilbragte man siste natten før man enten reiste hjem, eller reiste til Mombasa for sol og bad, på The Stanley. (Som nå ser ut til å hete Sarova Stanley). Veldig fint hotell, hursomhelst. Èn av de som jobbet i resepsjonen, var en ung dame som jeg ikke klarer å huske navnet på, kanskje var det Sheila, eller Njeri, jeg husker ikke om hun brukte kikuyu (etnisk gruppe-tilhørighet)-navnet, eller et engelsk. Vi sier hun het Njeri.

Njeri var ikke tykk og ikke tynn. Hun hadde smilehull, var skinnenede flott, hadde rumpe, pene øyne, og det som mang en afrikansk mann ville kalt “childbearing hips”. (Jada, har hørt den). Hun var livlig, flink i jobben, veldig…..veldig pålogget. Veldig tilstede.

Vi reiseledere jobbet jo noen uker med safaris, og noen uker i Mombasa. Det vil si at de som jobbet på hoteller og lodger rundt omkring, kunne vi treffe ofte i en periode, og så kunne det gå litt lengre tid. Jeg husker så godt at jeg traff Njeri etter at jeg ikke hadde sett henne på lenge. Hun var mye tynnere. Hun hadde jo som sagt ikke vært TJUKK, men hun var altså mye tynnere. Og hva sa jeg. “Wow, you look so nice!”. Skikkelig latterlig vestlig måte å komplimentere på. Det verste var, da jeg tenkte på det senere, var at hun hadde ikke den samme gløden, det samme lyset i øynene, den samme gnisten.

Neste gang jeg kom fra Mombasa var hun ikke på jobb. Jeg dro ut med en gruppe, to dager Shaba, en i Nakuru, så to i Masai Mara, og så avgårde mot Nairobi, stoppe på Karen Blixen-musèet, og så inn til storbyen. Innsjekk på Stanley. Ingen Njeri. Gjestene til Mombasa neste dag. Fortsatt ingen Njeri. Jeg spurte en av de andre som jobbet der. Hun så trist ut. “No, Njeri did not make it. You know she was so sick”. Var hun? Syk? Hva da syk? “She struggeled. But no …. She passed away last week”.

Hun ble ansiktet til AIDS for meg. Den første jeg møtte, som var AIDS-syk. Som jeg visste om, vel og merke. Selv jeg ikke skjønte en puck. Selv om om dumme, overfladiske meg til og med var så jævli kokt i hodet ay jeg sa hun var FIN (fordi hun var TYNN!!!!) når jeg burde spurt hvordan hun hadde det. Djises. Hva skjedde med å bruke hodet? Hva skjedde med “Før jeg ble reiseleder var jeg redd for å legge på meg fem kilo. Nå er jeg redd for at noen skal dø i bussen min”.
(Sitat Hege).

Kanskje det er dit man skal spole tilbake. Jeg overså det viktige, og så bare det som er fullstendig uten betydning. Unnskyld, Njeri.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.