“Men hva vil du da?”

Dere vet hvordan det noen ganger bare er så irriterende at partneren ikke forstår hva man mener, -selv om man ikke sier det rett ut, men tenker at han kjenner meg så godt at….. Eller det burde han jo iallefall forstå…… (og jeg tar utgangspunkt i at den som vil forstås er kvinnen og den som ikke helt vet hvordan man best gjør det, er mannen). (For eksempel, det er fredag kveld og Mannen skal på butikken, jeg sier «kjøp meg noe godt?» og han spør hva da. Hva da, hva da, det vet jeg jo ikke helt, ikke is, og ikke smågodt, hmmm, men hva? Jeg har en vag idè om hva jeg vil ha, og hvilken mengde det er snakk om, men jeg tenker at han på en eller annen måte skjønner det, og finner akkurat det jeg ikke visste at jeg hadde lyst på.

Når han da kommer hjem med en 200 grams melkesjokolade, er det feil. Den er for stor. Jeg ville ha noe…..ja for eksempel IKKE en pose bamsemums, og ikke gele-godter, men, ja, en sjokolade i vanlig størrelse. En Smil? Melkerull? New energy? Sånn at jeg kan spise hele og fortsatt føle det som om jeg bare har spist litt godter. Jeg kunne jo også, når jeg tenker meg om, ha SAGT det, men jeg tenkte at han sikkert forsto at det ikke var idag jeg ville trykke i meg en 200 grams sjokolade (for det kan jeg, uten problem).

Vel.
Nå har jeg sett et eksempel på at dette fenomenet, å anta at andre forstår, starter i svært tidlig alder. Mens badet vårt nylig ble pusset opp, bodde vi en måned hos mine foreldre. (En måned minus en uke på Gran Canaria, ref forrige innlegg). (Og en måned minus en uke er akkurat nok tid til at man ikke slår hverandre ihjel, men likevel setter enormt stor pris på sitt eget hjem). Etter såpass lang tid var fireåringen og den ene nabojenta smått sjenerte, da hun kom og ville besøke han etter vår ankomst hjem. Vi hadde middagsgjester akkurat da, og skulle til å spise is til dessert. Med andre ord et godt tidspunkt for besøk.

Ranger og Knertis ved siden av hverandre på benken, is i IKEA-skålene, saft i plastkoppene. Livet er godt. Så sier Ranger: «Vi har is». Knertis svarer «Det har vi også». Ranger: «Men dere har ikke saft!» Knertis «Joho, det har vi!». Ranger tenker litt, så setter han inn nådestøtet; «Men dere har ikke nytt bad!!». Kombinasjonen av fakta og triumf parkerte henne litt, så da han tre sekunder etterpå spurte om han skulle vise henne hvordan man skylte ned (liten knapp tiss, stor knapp bæsj, ganske fascinerende i en viss alder), takket hun nei. Så var han på tilbudssiden, og lurte på om de skulle leke? «Nei!». Knertis litt snurt. Forståelig. Han spør om de skal kle seg ut, Knertis avviser. -»Vil du bli med på rommet mitt og leke da?» Knertis drar litt på det; «Neeeei», og Ranger, som antagelig føler han har prøvd de vennlige innfallsvinklene han kan, sier litt oppgitt «MEN HVA VIL DU DA???».

Og med tempoet hjernene våre utvikler seg i, tyder alt på at han kommer til å stille det spørsmålet noen ganger…… :)

2 thoughts on ““Men hva vil du da?””

  1. Hahaha :) Känner igen det där…vi tror ju att våra män är tankeläsare. Det borde dom ju vara….

    1. Ja ikke sant, de kjenner oss jo?! Merkelig det der, at man har passert 40 og enda ikke skjønt at de rett og slett må ha det tegnet og forklart….. :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.