Valg og maling

Det kjentes så rart å skulle blogge om Perfect Family rett etter   Aylan. Så det må bli neste innlegg. Ikke at det er rett etter heller, siden sist har jeg jobbet, begynt på studiene, oppdaget cross training (love it), arrangert tidens samling på jobb (ikke bare jeg, men det kjentes som arrangementskomitèen var genierklært, uten å ta for hardt i), jeg har også fått høstinfluensa (hvis den er forskjellig fra annen influensa) og sitter i skrivende stund med dunkende hode og tett nese. Helst vil jeg bare ligge i et temperert rom og drikke limonade (limonade høres så fresht ut),  men jeg vil jo også gjerne nå ut med ordene mine. Idag har jeg kommentarer om valg og maling, ikke å bli forvekslet med valg AV maling, som jo også kan være et tema.

Idag melder altså flere medier om at under 60 % har avgitt stemme ved kommune- og fylkestingvalget. Samtidig hører jeg en valg-forsker snakke om at det IKKE er et sykdomstegn for demokratiet. Jeg er uenig. Jeg synes i høyeste grad det er et sykdomstegn at så mange ikke bruker stemmeretten sin, uavhengig av hvilken grunn. Jeg synes det er provoserende at man velger å la være, at man velger ikke å bry seg. Det var også intervjuer med noen av de såkalte hjemmesitterne, og en mann, 34, sa at det ikke angår han, og på oppfølgingsspørsmål fra journalisten om det ikke angikk han hva bussen koster, hvor mye skatt han betaler, eller hvilke velferdsgoder han får eller ikke får, fastholdt han at nei, det angikk han ikke. Han kunne etter mye om og men navngi ETT parti (FrP, no wonder, men han “var ikke sikker på om det var et parti men han hadde hørt så mye snakk om de at han regnet med det”). (Og jeg lurer på om jeg hørte feil, var han fire og ikke trettifire, eller fikk jeg ikke med meg at de intervjuer mentalt tilbakestående?). Er det sånn at fordi vi har det så sykt godt her i landet så tror vi at demokratiet bare datt ned i hodet på oss? Og kan noen av disse 40 prosentene som ikke avgir stemme, løfte hodet fra det som gjør det så vanskelig å gå til valg-lokalet, og se på verden vi lever i? Det finnes mennesker som dør for å få lov til å stemme. Og her sitter folk. Hjemme. Er det mulig? Jeg håper nok at jeg ikke har hjemmesittere blant leserne mine, -også de ukjente anser jeg for over gjennomsnittet oppegående, men hvis jeg har det, PLEASE la det være siste gang du ikke har en mening, og: bruk den!

COLOURBOX3108759 valg 1

 

Over til maling. Maleren var her idag. Han malte taket. Andre-strøket. Sist han var her malte jeg en vegg. Idag var jeg langt unna normal maleform (jeg er en racer når det trengs), men jeg kunne ikke unngå å få meg meg at han så på veggen og nikket, litt bifallende (min tolkning), og sa “Jaha. Ja det blei jo greit det her”. Og siden jeg ikke kjenner han, vet jeg ikke om det betyr: “Satan kor ujevnt. Du bør holde dæ til den malinga du har i ansiktet!” eller “Det hadde æ ikkje trudd, du kunne pinadø male!”. Vel. Han malte som sagt taket, og ville snakke om valget. Lurte på om jeg var fornøyd. Det var jeg. Det er blitt veldig rødt i Tromsø. Jeg kommenterte at han som var selvstendig næringsdrivende kanskje ville ha vært uten maktskiftet. Men neida, han mente at det kunne behøves noen “nye koster” (han sa faktisk det). Jeg, som kom nesten rett fra et top notch foredrag med Kari Lossius (Bergensklinikkene) siterte henne ordrett på at de samfunn med færrest ut-grupper jo faktisk er de mest velfungerende, og vi snakket litt om USA og andre land jeg helst ikke vil sammenligne oss med hva fordeling av goder angår. Han nevnte at samboeren studerte jo nettopp dette, hva da lurte jeg på, men han husket ikke helt hva, det ringte ingen bjeller på sosiologi, sosialantropologi, fredsstudiet, pedagogikk, og en del andre forslag, og jeg tenkte at det er sånn det høres ut når andre spør Mannen hva det egentlig er jeg studerer, jeg tror det kommer noe litt usammenhengende synsing, (og KANSKJE har han fått med seg Fredrik Barth, Hylland Eriksen, hva vet jeg).

Hva maling og Mannen angår, -han gjør altså mye annet, det er helt sikkert, men innendørs maling er mitt ansvar. Likevel blander han seg akkurat så lite at det kan være irriterende, og ikke engang i malingen/helligdager/hår fra kosten/om er sparklet godt nok etc. Neida. Han henger seg opp i hva jeg maler i. Det hender nemlig at jeg ikke skifter til den der enorme adidas-buksa hans fra 80-tallet, og en eller  annen utdatert t-skjorte, men maler i de klærne jeg står og går i. Da kan han finne på å si; “Har du tenkt å male i det antrekket der?”, -og det høres ut som jeg går i siste skrik fra Chanel, når det jeg har på meg er en litt kjedelig kjole fra HM, og en svart strømpebukse. “Ja, jeg tenkte det” svarer jeg, og maler videre. Det beste som da kan skje, er at han later som han ikke følger med, men han gjør det, og når han tror jeg har satt meg i en malingsflekk sier han “Der fikk du maling på strømpebuksa di!” med et aldri så lite snev av triumf i stemmen.

IMG_2516

 

Og vet dere hva som får han til å fortsette å (rydde material, henge opp bilder, sjekke vglive -fyll i det som passer), -at jeg reiser meg og børster av strømpebuksa mens jeg sier “Nei. Det var bare et støvdott.”

Ha en god tirsdagskveld!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.