Å reise med barn

For noen uker siden var det tid for årets besøk til farfar/oldefar, nylig nevnt som snart 96, og over gjennomsnittet god med orkidèer. Denne gang skulle jeg reise uten Mannen, og med begge ungene. Det vil si en gutt som nærmer seg fire, og en jente som er under året. Det var første tur alene med to, og jeg skal innrømme at det knyttet seg en del spenning til om;
-jeg hadde 2 x 20 minutter (ca) med nå skal vi lande-vondt i ørene-hyling fremfor meg (noe jeg nok takler bedre på et fly uten medpassasjerer)
-det ikke ville bli soving at all på baby
-Fireårs-trassen (jada, «selvstendigheten») skulle slå til og jeg ble nødt til med makt å bære han bort fra noe, eller høylytt diskutere eventuelle forbud. I den grad man diskuterer med snart fireåringer. Men lykke på jord, det gikk strålende. Poppy spiste industrifremstilt frukt på pose, drakk vann og melk om hverandre, og den eneste gangen hun skrek var da jeg klemte øret hennes mellom flaska og lokket på flaska, auuuu. Talentløst, mommy!

bilde-3

En noe panikkslagen skriking som varte ca 12 sekunder. (Det er altså tempoet hjernen min bruker på å forstå at jeg påfører datteren min smerte). Hva Ranger angår så innser jeg at å nærme seg fire år, det betyr at han forstår at når han reiser bare med meg, så er det også bare meg han kan forholde seg til. Han hadde nok litt reisefeber, og da jeg hadde avkreftet at jeg kom til å glemme han og søsteren på flyet, var mye gjort. Jeg har tidligere innsett at cluet til en behagelig flytur fremfor alt er et stabilt blodsukker, så inntaket av hvitt brød og eplejuice fant derfor ikke sted (-har gjort den feilen før). Ipad`en hadde et nytt spill, og i den gule fjällräven-kånken hadde han sin egen pakke tyggis. Når man i tillegg får vindusplass, og vi har matpakke med, da er livet godt.

bilde

Vi hadde en minor misunderstanding på Gardermoen, der forvirringen dreide seg om en (vann)pistol…..den skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Når det gjelder medpassasjerer, så er jo de aller fleste mennesker man treffer på, enten normalt hyggelige eller ekstra hyggelige. (Ekstra hyggelige når man reiser med barn og de ikke skriker. Barnegråt på fly er visstnok den verste lyd man blir utsatt for, ettersom hjernen vår er programmert til å ville stoppe gråten, og man i tillegg er inne i et transportmiddel man ikke bare kan ringe av for neste stopp på). (Å høre på andre som spyr er visst den nest verste lyden).

Det var likevel lett å se se at enkelte håpet på andre enn oss trykt innenfor seg i treseter-raden. Etter første (og eneste) tur på toalettet (det krever sin kvinne å administrere seg selv og to barn på et flydo. Det er heller ikke alle besetninger som tillater det, da det visstnok bare er to oksygenmasker der (åja, så man KAN være to….) spurte den godt voksne mannen ved midtgangen om vi skulle bytte, så han fikk vindusplassen. Eh…..nei? Jeg hadde faktisk betalt ekstra for setevalg, og den av ungene mine som ikke sitter med vinduet er så liten at vi ikke er kommet dit at det blir krangling om hvem sin tur det er, og så skal Mister 60+ med alle papirene sine skyfle oss unna ved å legge tonefallet så det med ekstrem nøyaktighet forteller meg at det var slitsomt å flytte papirhaugen? (Nesten så det er bedre med busy businesskvinner og -menn som har hele livet sitt i den lille bærbare, den er lettere å flytte enn 25 håndskrevne A4-ark om tunnelbygging).

Amerikanerne som satt på alle kanter rundt oss til Stavanger, derimot, var jo bare søte og litt overkill-trivelige. Godt at man noen ganger kan føle seg som verdens best organiserte mamma, for det skjer ikke et sekund for ofte. «Your children behaved VEEEEERY well» sa den ene til meg da vi gikk ut av flyet. Jeg skjønte nesten at hun hadde forventet det motsatte. Men den gang ei. Jeg heiser flagget for en fin reise med ungene mine!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.