Dyreparken

I begynnelsen av juni var fireåringen og jeg på tur, bare vi to, og Dyreparken var målet. Interessant det der, at når man sier “Skal vi pakke?”, så er det helt ulike tanker om hva som skal skje, utfra om du er 4 år eller 40- og noe år. Jeg tenker klær, sko og toalettsaker, han tenker leker:

IMG_1543

Vi kompromisset, så dyrene ble med. Vi skulle jo tross alt til Dyreparken. De ble tildelt sine områder på hotellrommet:

IMG_1576

 

Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?
Ja for visst var det sånn at dinosaurene frøs ihjel? I et kjøleskap?

Men før vi kom så langt, så gledet vi oss til litt mer sol og varme enn vi hadde vært bortskjemte med, og det fikk vi:

IMG_1548

 

IMG_1575

 

Dyreparken var bra! Jeg likte spesielt det konseptet at når man betalte seg inn, så betalte man seg inn. Godt å slippe at det ene og det andre kostet ekstra, det var vel mer eller mindre sånn at det eneste man betalte for inne i parken var mat og eventuelle souvenirer. Badelandet var fantastisk. Kaptein Sabeltann var skummel og fascinerende. Fin liten båttur med Sorte Dame. Kardemommeby og trikken var en hit. Husene, tårent til Tobias, torget, så koselig. Kutoppen var flott, Hakkebakkeskogen enda bedre. Dyrene var jeg noe ambivalent til, men vi så det meste, også tigerunger, og det Ranger gledet seg mest til, apene. Den ene dagen spiste vi lunch på Ekorn-Jensens økologiske cafè, check it out:

Såååååå godt!
Såååååå godt!

 

IMG_1640

 

Mens vi hadde fine dager i Kristiansand, var pappa og Poppy hjemme. Det hadde vært en bra tur som familie også, men hun er så liten at jeg tror ikke utbyttet helt ville vært det store. Vi traff flere familier der barn nummer to var på vei, og de åpenbart skulle gjøre noe hyggelig med den største før familieforøkelsen. Når den største bare var to, to og et halvt år, så var det begrenset hvor stas de syntes det var. (Sa hvertfall de foreldrene vi snakket med). Så pappa og lillesøster blir med om noen år :-)

Det er også liten tvil om at det er luksus å ha sånne dager med et av barna sine, fullt fokus, lettvint å reise, fine opplevelser. Heldige oss,  heldige meg.

Takk beste gull!
Takk beste gull!

Andre ting å gjøre i ferien

1. Sjekke yr.no et ukjent antall ganger om dagen, bare for å finne ut at det likevel ikke er pålitelig, men likevel planlegge LITT utfra hva som meldes, for å si det sånn så har det vært noen dager vi har trodd at det ble grilling hos opphavet, plaskebassenget fylt opp, men det har endt med å spise innendørs og deretter spille klovnespillet.

2. Lage matpakke og dra en plass. Hvor som helst. Hvis ikke på tur, så på en liten tur. Telegrafbukta er undervurdert. Sand, vann, og ei nesten tam and er underholdning for flere timer. Med kaffe på termosen kan man bare nyte.
IMG_1826

IMG_18283. Få en storesøster til å være barnevakt, og gå opp til Fjellheisen med Mannen. Fin treningstur, nesten som en date, og tar man en kaffe på toppen er det som en helaften å regne!
IMG_1786

4. Dra til søsteren sin og få kveldsmat servert, og se en episode av Orange is the New Black:

IMG_1807

 

Skjermbilde 2015-07-08 kl. 00.05.59

 

5. Arrangere filmkveld med kidsen, det at det heter “filmkveld” gjør at alle disse filmene ser like spennende ut som de har gjort ganske lenge….hvis man i tillegg introduserer popcorn (eller popknor som det også kalles her i huset), er det en innertier.

IMG_1845

6. Man kan også, -uten at det er som en anbefaling å regne, men man kan, for eksempel mens man blogger, spise opp Hakkebakkeskogen-isen til ungene:

IMG_1872

Fortsatt god sommer fine dere!

 

UT PÅ TUR

Et av sommerens prosjekter er Ti på topp.

Siste uka i barnehagen, på tur dit, sa jeg til fireåringen at vi tenkte han kunne ha fri neste dag. «Jeg vet!!! Pappa har sagt det!». -Så bra, sa jeg, sa han også at vi tenkte å gå på en fjelltur? -»Ååååååå, jeg HATER å gå på fjelltur!» sukket han, og ettersom jeg sjelden har hørt han si det første verbet i setningen, måtte jeg flire. Vel, han hatet det ikke mere enn at det ble en høydare av en tur, spesielt siden begge storesøstrene var med. Vi har gått samme turen både i fjor og i forfjor, og i år var vi, i motsetning til tidligere, nesten oppe før vi måtte ha første motivasjonsstopp. (Motivasjonen ligger i sekken, rosiner, jordbær, halstabletter).
IMG_1770

Et par dager senere pakket vi for ny ekspedisjon. Ingen big deal, to voksne og to barn med 283 høydemeter som mål, men likevel kan man bli rape gal av hvor vanskelig det kan være bare å pakke seg i bilen. Det starter med påkledning. «Nei, mamma, ikke den, den klør!». Nei, det gjør den ikke, det er en helt glatt tights som umulig kan klø. Argumentasjonen nytter ikke. «Men den er så RAR, den STIKKER! Og den er for lang!» Nei, den er helt passelig, og den har sånne chic`e glidelåser som gjør at man kan brette den opp hvis det blir varmt. (Noe vi ikke trenger bekymre oss for, det er 7 grader og lavt skydekke, nysnø i fjellene, sommer i nord). Omsider kapitulerer han og tar den på.

Klør?? Stikker??? Plis, eh?
Klør?? Stikker??? Plis, eh?

«Kan du ta med vannflaska di og kle på uteklær?». Det kan han. Bare at lillesøster har puttet fingeren oppi drikke»stykket», så det er skjøvet ned, lekker, og fireåringen søler vann på den GLATTE tightsen som ikke klør, som han nettopp har tatt på, og må bytte. Nåh. I sekken har jeg: matpakker, drikke, frukt, motivasjons-remedier i spisende form, bleier til lillesøster, solkrem (det er lov å håpe), myggstift. Mannen vil at vi tar med Ti på topp-heftet, ettersom det er et kart i det. Han tror visst ikke jeg klarer å administrere det, så han sier han skal ta det selv. Idet jeg setter nøkkelen i låsen, begynner han å lete. «Hæ? Hvor kan jeg ha lagt det? Du har ikke sett det?» (eh, nei…….). «Hm, må ha lagt det i bilen. Vent litt, jeg sjekker». (Jeg venter. Det var ikke i bilen). Mer leting inne. Jeg: «Skal vi ikke bare dra, vi vet jo hvor fjellet er?». Det skulle jeg ikke ha sagt. Kart-freaken. Klart kartet må med. Det er halve turen for han, å studere kartet mens han spiser matpakken. Neida, nå vil han gjerne at jeg får ungene ut i bilen, så kommer han. Ungene i bilen. Fireåringen: «Jeg er sulten». Jeg finner en banan, deler den i to. Setter på musikk. Rasmus og verdens beste band. «Fyllikan sole sæ i bakgården». «Mamma, hva er en fyllik?». Jeg forklarer så godt jeg kan om hva man blir tommelomsk i hodet av (les dritings), men prøver å ha mitt og kriminalomsorgens humanistiske menneskesyn med i forklaringen (dere vet, -er det en narkoman, eller er det en kvinne som har noen utfordringer knyttet til rus? Er det en drapsmann, eller er det en mann som i tillegg til sine mange gode egenskaper, også har drept?). Har jeg klart å fremstille fylliker på en ok måte, tenker jeg, og der kommer Mannen, kartet er funnet. Han sier ikke hvor. (Altså på do). I samme sekund skal fireåringen lukke bildøra, og selvfølgefuckinglig er bananen gone with the wind/manglende simultankapasitet,

Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist.....
Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist…..

«Neeeeeei, bananen min! Jeg vil ha en ny!!!» (-“Det har vi ikke, smak hos søster, hadde du vært gatebarn i Nairobi hadde du holdt litt bedre i den”). Men vi kom oss på tur. Opp og ned. Lekte at vi var bjørner, telte hunder (tre), spiste matpakke og skrev ned turkoden. Fin dag. Fin tur.
IMG_1859

Kjære faren til Ea

For 19 år siden ble du pappa. Kanskje det var første gang. Jeg vet ikke. Men jeg tror det. Det er vanskelig å tro at du hadde opplevd å få barn, og så ville du ikke vite av det andre eller tredje. Men jeg tror også du har blitt pappa etter at Ea ble født. Og det skjønner jeg heller ikke. At du har flere barn, men det ene vil du ikke ha noe med å gjøre.

Jeg trodde heller ikke det var du som var pappaen til Ea. Ingen av venninnene til Ea`s mamma trodde det. Mammaen til Ea hadde en kjærest, og vi alle, også han, trodde han var pappaen. Men det var han ikke. Du, faren til Ea, var i byen, kanskje på en jobb-greie, du bor visst i en helt annen del av landet. Så traff du mammaen til Ea, og så lagde dere Ea, selv om dere ikke hadde tenkt det. Nydelige, lille Ea. Hun kom i setefødsel. Men det brydde ikke du deg om. Mammaen til Ea tok kontakt med deg. Flere ganger. Du måtte jo ha avgitt en DNA-prøve? For det var du. Du finnes visst på noen papirer, du har betalt bidrag for Ea, så andre skattebetalere ikke måtte dele på det. Og tenk at retten til å vite hvem sine foreldre er, er så sterk, at du kan hentes av politiet for å få det bekreftet eller avkreftet. Det kan jo hende du dro frivillig. Men det ble ikke avkreftet. Det var du. Og hvor mye jeg enn misliker deg, og det er mye, så må du jo ha videreført noen (gode?) gener til Ea. Jeg lurer sånn på hva. Hva kommer fra deg, egentlig? Har hun din nese? Håret, er ditt også mørkt? Hun er skarp som fan, så det kommer åpenbart fra moren. Ingen med et velfungerende hode oppfører seg sånn som du. Og hun har lurt sånn på hvem du er. Jeg husker en gang da hun var rundt ni år, så hadde hun funnet noen gamle bilder av mammaen og meg, og bakpå det ene hadde mammaen skrevet noe om at vi skulle ut på dill & dall, og «jeg håper han (……) kommer», og fine, lille Ea, ni år, ville gjerne ha en pappa, og tenkte kanskje at DET, det var han. Jeg måtte skuffe henne og si at det var lenge før hun ble laget, så det var nok ikke han.

Hun kunne ikke spørre mammaen om dette lengere, for mammaen døde da Ea var åtte år. Nei, ikke det engang. Ea var sju og et halvt. Sju og et halvt år, og da hadde hun hatt en syk mamma i to år. Hva tror du, faren til Ea, at hun husker om mammaen sin? Tror du hun husker en frisk mamma? Nei. Tror du hun husker hvor fint de har hatt det, at de har vært på mange turer, at mammaen elsket adventstid, at de har hatt en koselig liten leilighet mens mammaen gikk på lærerskolen, og Ea i barnehage i samme blokk de bodde i? Nei. Ea har gode minner også, og det er takket være fotoalbum, og at hun etter at mammaen døde har vokst opp hos bestemoren sin.

Derimot så husker hun hvordan det luktet på sykehuset. Hun husker panikken da mammaen var operert første gang (svulst på hjernen), og hun fikk det ene anfallet etter det andre, uforutsett, sykepleierne beholdt roen men ikke alle i familien klarte det samme. Voksne folk sprang etter pleiere, det pep i alarmer og blinket i apparater, Ea sto i et hjørne og visste ikke hva som skjedde. Det husker hun. Hun husker da de var alene hjemme og mammaen bakte rundstykker, og så mistet hun balansen og ramlet over døra til stekeovnen, og Ea var bare seks år så hun klarte ikke så godt å dra mammaen bort derfra, hun fikk stygge brannsår, og Ea var deretter «bare redd for at mamma skal ramle på stekeovnen».

Men dette angår jo ikke deg. Det er bare dine gener, ditt blod, ditt liv, som fortsatte å vokse opp uten sin aller kjæreste mamma, og uten at pappaen ville være pappa for henne. Jeg har tenkt; kunne du bare ikke ha besøkt henne? Sendt et brev? Ringt til henne? Du kunne blitt der du var, opprettholdt et liv der alt annet var viktig, men kunne du ikke bare gitt henne bittelitt plass i hjertet ditt? Vist henne at hun har en pappa, vet du egentlig hvor lite hun hadde blitt fornøyd med? Å kunne møtt deg en gang, kanskje hatt et bilde av deg, tenk hvis hun hadde visst at det var noen der som hun både hørte til, og som brydde seg om henne. For hun var ganske redd en stund, for at bestemoren skulle dø. Og visst har hun mere familie, hun har to fantastiske onkler og en like fantastisk tante, hun har tre søskenebarn som er yngre og som hun kan vise omsorg og kjærlighet (og de bor ikke engang i samme landsdel, og tenk det, faren til Ea, man kan være glade i hverandre likevel). Men tenk hvis hun bare kunne ha visst hvem du var? Visst at hun hadde søsken, kanskje bare noe så overfladisk som vært på Facebook med de, og truffet de en corny og rar gang det passet sånn?

Og tenk hvis du hadde sett henne. Tenk hvis du hadde sett den lille pannekaka som blå båret til dåpen. Tenk hvis du hadde sett hvor godt hun likte å spille brettspill, lese bøker, svømme. Hvor flink hun er på skolen. Hvor snusfornuftig hun er. For en økonomisk sans hun har, hvor flink hun har vært til å jobbe ved siden av skolen, gå med aviser, jobbe på cafè. Hvis du hadde ant for en fin konfirmant hun var, og de tingene venninnene sa om henne. Og nå, nå er hun ferdig med videregående, hun la ut bilde der hun og venninnene hoppet og jublet i bunad, med havet i bakgrunnen, håret i vinden. Hun er den fineste jenta som finns.

Og du har gått glipp av henne.

Flyredd 2

Som nevnt i innlegget «Flyredd» er jeg altså ikke overbegeistret for å fly nå om dagen. Det forundrer meg likevel at denne skepsisen er kommet nå, og ikke mens jeg bodde i Øst-afrika. Der gikk også de fleste flyturer etter boka, -reiselederne fløy en del mellom Mombasa og Nairobi, ettersom vi bodde i Mombasa, men safariturene startet ut fra Nairobi. Eller Arusha. (Og på slutten av 90-tallet kom skandinavere seg på TEMA-safari i Tanzania ved å fly til Nairobi, deretter busse til Arusha. Den tiden var det også en trend hos arbeidsgiver at man ikke fikk en såkalt «stud»-tur på Tanzaniasafari. «Dyrene er jo de samme» sa produsentene, mens de optimerte flyseter og forhandlet kontraktshotell, i italienske skinnsko, langt unna ornitologer og svenske tanters bemerkelsesverdig gode kunnskaper om flora og fauna). (Så hvor morsomt tror dere det var å legge ut på sin første Tanzaniasafari, helst vil man ikke snakke om at man aldri har vært i landet før, for setningen «men jeg har jobbet lenge i Kenya» veier aldri opp. Og ble man presset opp i et hjørne, og med flakkende blikk forsøkte å antyde at man såvisst hadde jobbet masse i Tanzania, kan du ta deg f på at en eller annen velmenende jævel ute på lodgene skrålte ut «OH, YOU ARE THE NEW TOUR LEADER! WHERE IS TANJA?» (Bakdelen med at man aldri er det første mennesket noe sted).

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Fra disse flyturene kan jeg bare huske ett tilfelle der noen skrekkslagne gjester snudde seg mot meg (vi fløy med gjestene etter safariens slutt, de fleste skulle til sol og bad langs kysten), grunnen til panikken viste seg å være en go-around, der de av en eller annen grunn måtte avbryte landingen og «prøve på nytt». Et ikke ukjent fenomen for de som har flydd på steder med mye vær. Vel, infoen som antagelig (forhåpentlig) skulle fra cockpit til tårnet, kom istedet ut i kabinen, og lød «I think we`re not gonna make it»…..

MINOLTA DIGITAL CAMERA

En gang var jeg på Zanzibar og så på noen nye hoteller (høres ut som en forferdelig jobb, hva?), jeg hadde kommet dit med en Boeing 737, og på returen sto det et lite propellfly og ventet, ca 20 seter. Reisen dit hadde tatt en time. Idet vi gikk ombord, spurte jeg piloten, han sto eplekjekt utenfor flyet med skikkelige pilotbriller, hendene i siden, og et nonchalant smil, -om hvor lang tid det tok til Mombasa?. -«How long do you want it to take, sweetie?» #blunk blunk, smil smil#…..eh, vel, skeptisk ex-flyvertinne som bare nikket til takk og fant setet sitt. Men ikke et spor av redsel. En annen gang satt vi i et av de mindre flyene, min kollega Jørgen og jeg, det var kanskje 12 seter. Flyet begynner å bevege seg, og mens det taxer snur piloten seg og roper ut spørsmålet; «IS THE BACKDOOR CLOSED?». På dette tidspunktet var Jørgen «ny i Afrika» så jeg valgte å beholde mitt motsigelsesfulle kroppsspråk, trakk på skuldrene i et forsøk på å signalisere at dette var vanlig. Jørgen så skrekkslagen ut. Jeg var ubercool og hadde bestemt meg for å late som det også var innen normalen dersom en av passasjerene ble bedt om å fylle drivstoff.

MINOLTA DIGITAL CAMERA

Det siste eksempelet er ikke selvopplevd, det er også fra Zanzibar. Begynnelsen av 2000-tallet. Det var Tanja og Lotta som hadde jobbet der, og da det begynte å dra seg til politisk, -(dette var i forbindelse med Tanzanias valg i 2000), besluttet man å evakuere. (Be Tanja eller Lotta fortelle på mail?) (Det gjorde jeg men de ba meg gjenfortelle). (Tanja skulle forresten vært gjesteblogger her og fortalt om da en miira-tyggende regjeringssoldat med automatvåpen stoppet henne utenfor Stone Town). Agenten til vår turoperatør har fått tak i masse småfly, som skal frakte gjestene og bagasjen over til kenyansk side. Flyene fylles opp, og det lempes bagasje inn til det renner over. Lotta sitter med gjester rundt seg på alle kanter og som den veloppdragne reiseleder hun er, undertrykker hun sin egen redsel da flyet såvidt klarer å løfte. Uten trykk-kabin er det begrenset hvor høyt disse flyene kommer. Akkurat dette flyet kommer åpenbart et stykke over marsjhøyde. Damen i setet ved siden av Lotta sitter og glipper med øynene, gjesper, og klager over hun alltid blir så trøtt når hun flyr. Lotta nikker bare og smiler, registrerer at damen er helt blå på leppene, men unnlater å nevne det, ser for seg en og annen avisoverskrift, mens hun fokuserer på at Mombasa er i sikte. Lotta skulle nok også vært her som gjesteblogger, og skrevet om den gangen en passasjer døde i bussen på vei fra Arusha til Nairobi. Da det ble oppdaget, -på grensen, ettersom han ikke gikk ut til passkontroll, begynte de selvsagt å krangle om det var Tanzania eller Kenya som skulle ta ansvaret derfra…… (østafrikansk variant av «broen/bron»?)

For flere gamle updates on Africa, keep it tight :)

Fotball, finally!

SÅH, min faste lille skare, hvis dere fortsatt er fast (ferdig med eksamen IDAG, nailet den og Bacheloren i boks) (hva jeg skal med den må jeg fundere over i et annet innlegg, jeg har jo jobb jeg trives med), -men nå er det klart for fotballkamp i England.

25. april, Ipswich-Nottingham Forest (Forrest? nei, èn f, som i forest= skog?), viktig kamp, det gjalt en playoff-plass. Stor dag for Mannen, som for første gang var på Portman Road (altså hjemmebanen til Ipswich, og Ipswich = laget hans).
IMG_1028

Vi startet ballet med prematch-meal, takket være gode venner som ordnet med denne overraskelsen. I denne sammenheng, og ikke minst sammenhengen med hvor jeg fikk tak i billetter, må Arnt fra supporterklubben i Norge trekkes frem som den som skal ha takk. (Siden jeg ikke hadde hørt om Ipswich før jeg traff Mannen, var det med en viss forundring jeg innså at sidemannen på tribunen var fra Førde, og med enda større forundring jeg lot meg informere om at det var “30-40 norske supportere på kampen”. Som når du innser at “REDD MAUREN” er en verdensomspennende organisasjon som alle kjenner til, bare ikke du).
IMG_1033

Prematch-meal inntatt her:
IMG_1030

Og gamle spillere, info om lagoppstilling, og en quiz, var blant happeningen mellom rettene.
IMG_1029

 

Da nærmer vi oss kampstart. K.O. (ikke knock-out, kick off) klokken 15.00, og vi er klare:

IMG_1037
To av de 25.000 på tribunene :)

Her kommer lagene inn, og småspillerne får være med. (Spørsmål 1; skjer det at jentespillere får være med? Spørsmål 2: får alle sin tur/sin kamp, å være med de kule forbildene sine inn? Stakkars jævler som IKKE får det, hvis det er tilfelle).
IMG_1049

Neste: ett minutts stillhet for å minnes ofrene etter tribunebrannen på Bradford i 1985, der 56 mennesker mistet livet. Ett minutts stillheter er alltid gripende, også denne.
IMG_1050

Også er det bare fotball. Det befriende med disse lagene var at draktene var lett å se forskjell på. Dere vet hvis Norge og Danmark spiller, og så går alt i hvitt og rødt. Forskjellen er kanskje at det ene laget er helt hvitt, det andre har hvite shortser men røde overdeler. Meget forvirrende. Så vårt lag i blått og hvitt (husk hvem som er hvem nå) og det andre laget i rødt.

SE så oversiktelig! Me, I like!
SE så oversiktelig! Me, I like!

Det som derimot kan være forvirrende, er sko. Det skal sies at på grunn av kontrastene i drakter, var ikke dette med sko et stort problem. Men jeg merker meg at det fort kan bli det. Likeledes merker jeg meg at det visstnok er en motegreie i fotballen. Sist VM/EM (hva var det sist? I Brasil, så VM, enig?), var det enorme variasjoner i hvilke sko spillerne hadde, her tenker jeg spesifikt på fargevalg. Hva handler det om? At det er ut å ha en “VM-frisyre” men in å flashe skoene? Vis meg mesterskapsskoene dine og jeg skal si deg hvem du er? Vel, tenk dere disse spillerne i ganske like drakter, så må man jo skille på skofarger innen laget for ikke å gå i surr. Jeg foreslår neongult til det ene og svart til det andre. Da er det en viss sannsynlighet for at det har en rett balanse mellom å passe inn og å passe til ulike draktfarger.

Gule sko, grønne sko, orange sko, svarte sko, ser vi hvite også? Og så jeg ikke en spiller med èn sko av hver farge? Uuuuu, avansert!
Gule sko, grønne sko, orange sko, svarte sko, ser vi hvite også? Og så jeg ikke en spiller med èn sko av hver farge? Uuuuu, avansert!

Vel, over til kamputvikling:
I det 21. minutt klapper publikum (publikum?) (supportere?). Jeg tror det er vanlig “heia, heia, kom igjen”-klapping, men det fortsetter. En 21-årig Ipswichsupporter døde nylig, og man har blitt enige om å klappe i det 21. minutt, for å hedre han. (Forteller sidemannen fra Førde, dette har ikke Mannen koll på, langt mindre jeg). Og tenk at i forlengselsen av dette, mens den taktfaste klappingen foregår, så scorer Daryl Murphy. Og han spiller på Ipswich. Og han scorte sitt 25. mål, ifølge Mannen som i skrivende stund serverer disse faktaopplysninger. 1-0 til Ipswich. Vi er happy. Spesielt Mannen og Førdeværingen. Så scorer Christopher Berra, i det 53. minutt. Berra er også Ipswichspiller. Men han scorer dessverre i Ipswich sitt mål. Nedtur. 1-1. Pause. (God kommentering eller hva?).

IMG_1054

2. omgang:  Freddie Sears 83. minutt. Følgende skjer: Langt oppspill til D. Murphy. Han header ned til F. Sears. (Header=sender ballen videre med hodet, sånn som Jostein Flo var så god til i sine dager). Sears tok med seg ballen inn i 16-meter, og der sparket han til ballen så heftig at det gikk VIA en NF-spiller (røde drakter, The Enemy, remember?), og i mål via stolpen. Høyre stolpe for de som lurte. Og da kan jeg godt love deg det eksploderte på tribunen.

Overhørt på kamp:

Misnøye som tilsynelatende er rettet mot dommeren. Forklaring: “Vi ville ha frispark der. Vi fikk det ikke” (det “vi” som gjelder her er altså Mannen og Førde, make no mistake). Og jeg tenker; “Nei, men jeg vil jo ha dobbel lønn og en kokk som kommer hjem og lager mat hver dag, helst en av de fra Risø, men får jeg det?”.

Etter selvmålet: “Satan. Det e ikkje første gang han Berra lage selvmål. Og det e antagelig ikkje siste gangen heller”. (Det var så dårlig at jeg tror selv en oldboys-spiller fra Tromsdalen hadde hatt vanskeligheter med å lage et så dårlig selvmål, for å si det sånn).

“Det ser ut som vi har invitert de inn i kampen igjen. Og det er helt unødvendig”. (Nei, det er det jo ikke med mindre du skal spille fotball med deg selv).

“BRA! PRESS!” (-det sa du også på fødslene, om enn med noe mindre entusiasme. Men jeg ser jo at på kampen var det ikke den samme overhengende fare for at noen skulle slå til deg for en sånn kommentar. Og første fødsel trakk jo noe ut i tid, ergo ble det ingen fotballtrening, mulig entusiasmen dalte noe da. Forståelig).

Steming. Innrømmer det.
Steming. Innrømmer det.

Statistisk sett går det gjerne noen år mellom hver gang jeg er på fotballkamp. Altså kan det bli en stund til neste innlegg om fotball. Men at jeg har peiling må det ikke være tvil om. La meg avslutte med tipsene våre som omhandler resultat. Mannen, som uten tvil kan dette, men som ble liiiiiiitt for påvirket av hjertet som banket for Ipswich, tippet 3-0. Jeg, cold as ice, blandet håp på Mannens vegne med kynisme og beregning, og tippet 2-1. Og 2-1 ble det.

Fotball altså. Arti på kamp! Takk Tractor Boys!!!

 

LONDON

Husker dere jeg skrev om Mannens feiring i høst, i anledning bursdag og rund sådan, var overraskelsen min at vi to skulle på Londontur. Den ble planlagt et stykke frem i tid, for at Poppy skulle bli litt større, så jeg slapp å tenke på om hun ville slite med senvirkninger av at begge foreldrene var borte fra henne. Og ærlig talt vet jeg ikke om det ville hatt så mye å si om vi hadde reist i november istedetfor april, men april ble det.

Heathrow, here we come!
Heathrow, here we come!

Hovedmålet var å se en fotballkamp, nærmere bestemt en av Ispwich sine hjemmekamper, ettersom det er laget hans. Såpass ubevandret i den engelske fotballverdenen jeg er, var det bloggmat nok for et eget innlegg om kampen. Følg med. Det som derimot er virkelig luksus på en tur som dette, det er små gleder. Som min tidligere arbeidsgiver (Star Tour) så særs treffende sa det i en kampanje, “små detaljer, store opplevelser”. (Nei, jeg jobber ikke for de lengere og jeg får ikke rabatt på turer. Kanskje noen kan tipse om at jeg kunne vært en god reiseblogger, f.eks kunne de sendt meg på rek-turer rundt omkring. Jeg kunne både testet ut reisemål med familien, venninner, og alene. Det måtte vært et kupp, hva? Jeg ser det med barnefamiliens øyne, fra singeldamens perspektiv, og på tur med the girls. Som tidligere reiseleder har jeg jo innebygde radarsystemer for bærekraftig turisme, miljøvennlige hotell, sikkerhet rundt bassenget osv……. For en idè! Kanskje jeg må kontakte de selv).  Vel, små gleder. Her tenker jeg på det å sette seg på et fly, og lese hele avisen, eller lese uforstyrret i boken, eller ha ipad`en for deg selv, eller kjøpe sjokolade og spise opp alt, uten tanke på å måtte argumentere med at det ikke er lørdag, eller at ungene bli hyper og det blir bare styr resten av reisen. Og dette, da, sjekk ut små glimt fra noen som nyter å bo på hotell, og ikke selv være et hotell:

Står opp når vi vil sa du? Og starter med kaffe på sengen & BBC? Oeki da!
Står opp når vi vil sa du? Og starter med kaffe på sengen & BBC? Oeki da!
IMG_0970
“Would you like some coffee, tea….?”

IMG_1016

 

Hva? Jeg har jo en gul kjole på, skal du ha en sennepsgul skjorte? Nei, en av oss må bytte, ellers blir vi et sånn par på ferie som går i matchende allværsjakker. (Det steget kommer, hvis vi begynner nå, så vi må prøve å unngå det)
Hva? Jeg har jo en gul kjole på, skal du ha en sennepsgul skjorte? Nei, en av oss må bytte, ellers blir vi et sånn par på ferie som går i matchende allværsjakker. (Det steget kommer, hvis vi begynner nå, så vi må prøve å unngå det)
IMG_0977
Noen tar bilde av Buckingham Palace. Andre tar bilder for å vise fireåringen hvor mye spennende det er i London….
IMG_1011
Les Miserables. I L O V E I T
IMG_0994
Chubby Chic på 40 pluss, takket være Malene Birger og fine strømpebukser kan man fortsatt føle seg kool :)
IMG_1021
Tema for neste innlegg: Fotballkamp
IMG_1065
Nærmer oss 9000-byen. Sjuk av lengsel etter to herlige kråkeunger, men FOR en fin tur, -neste gang blir den et par dager lengere :)

 

 

Mamma, skal jeg male deg?

Siden fireåringen ofte observerer mammaens sminkerutiner, og har stor tro på egne skills innen de fleste områder, tilbydde han seg en dag å ta på øyenskygge. (referert til som “det der”). Han fikk prøve, siden det var kveld, og ikke planlagt aktivitet utenfor huset. Like greit, siden jeg så ut som Dracula på en dårlig dag. For et par dager siden oppdaget han karnevalsmalingen. Det lille som er. Etter å ha uttrykt glede på linje med oppdagelsen av noens stæsj-sted, fikk jeg igjen det generøse tilbudet om å bli malt. Og det er utelukkende fordi jeg ikke er allergiker, at jeg med intervaller på 7-10 måneder, aksepterer slike tilbud. Her er resultatet:

Mnja....jeg kler kanskje skjegg? Og en liten spritnese?
Mnja….jeg kler kanskje skjegg? Og en liten spritnese?

Jeg skal heller ikke se bort fra at generøsiteten hadde sitt utspring i ønsket om å forbedre meg. Han har nylig sagt: “Mamma, du har sånne streka under øyan”. Jeg: (realitetsorientert men spiller litt forundret) -“Mener du sånne av sminke, eller sånne i huden?”
.”I huden!”. (jadddda! Og deretter fulgte formaningen min om at han må huske at han skal sykle meg rundt i sykkelvognen når jeg blir en gammel dame. Blir? Er?)

Snart våker dere opp til en fin fredag, den beste dagen! Have a nice one:)

 

God mat!

Check it out!

Chips av søtpotet og rødbeter. Kanskje ikke "mat" men kategori sunn snacks?
Chips av søtpotet og rødbeter. Kanskje ikke “mat” men kategori sunn snacks?
Potetlefser med spekeskinke, løk og brie
Potetlefser med spekeskinke, løk og brie
Bacondadler. Match made in heaven!
Bacondadler. Match made in heaven!
Halvors klippfiskboller.
Halvors klippfiskboller.

Dette ble toppet med nana icecream, med hjemmelaget karamell- og sjokoladesaus (altså en karamellsaus og en sjokoladesaus). Bildet viste seg ikke å yte rettferdighet til hvor bra det ble, men det ble det. Next time:)

Jenteting og gutteting (??) nummer 2

Bare en liten oppfølger til forrige innlegg. Og sorry at det har vært stille her en uke. Det er høyt tempo på jobb (det vil si ikke mange ledige fotlenker her i distriktet) (når telefonen ringer er en vanlig kommentar “Nå koker det!”, akkurat nå er det en passende beskrivelse), eksamen pågår for fullt, -minifeltarbeidet innlevert mandag og hjemmeeksamen utlevert idag, jeg blir svett av mindre, -og i helga var Mannen på Viktig Oppdrag, og våre søte men litt syke, minste to, hang over meg som om lufta de pustet inn var bedre hvis de var innen to milimeters omkrets fra meg. (Sjarmerende og noe enerverende). Nok om det. Idag, på tur til jobb, innom Ark for å få tak i papp (skal lage nedtellingskalender til når Ranger og jeg skal til Dyreparken, gjett om det var en nyhet av de store, og jeg gleder meg nok like mye til litt tid bare med han, og til at eksamensperioden er over dagen før vi setter oss på flyet)……… og hva ligger i bokstabelen Ark gjerne vil vise frem? Jo, denne:

IMG_1097

Hallo? “Koselige godnatthistorier for jenter”???
“Guttefortellinger”????

Åååå hvor jeg bare oppfordrer til ikke å investere tid og penger i dette. (Tid behøver man jo ikke investere hvis man kjøper de, det fremkommer ganske klart at det bare tar 5 minutter å lese en historie, -jada jeg er klar over at jeg noen ganger foreslår en en kortere bok, men det vet vi jo som voksne godt hva er, et kapittel i Tassen er avstedstyrt på kortere tid enn et kapittel i Roald Dahl, men må det være en del av salgsstrategien at det ikke skal ta lang tid? Vel, -det var nok uansett jente/gutte-perspektivet jeg er kritisk til).

Comin` up på bloggen:  mat, maling og London. God natt!

hverdagsbetraktninger