27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH

“Min mammadag”

Det hender jeg leser mammablader. Mamma, Foreldre & Barn, Kamille sin mammavariant. Elsker å se på interiør, få tips og idèer, lese reportasjene, og ikke minst lese om mammadagene. Dere vet, «Min mammadag». Klart, det er kjendiser som figurerer i disse reportasjene, og jada, jeg SER at det også til tider er enkelte som har det jeg tror er normale mammadager (eksempel følger nedenfor), men det er mye som i mine ører låter som deilig musikk. Babyer som sover lenge, hvis det er et større søsken har den andre foreldren listet seg ut med det om morgenen, og det er mye «da sover Ludvig noen timer mens jeg svarer på mail og forsøker å designe/produsere/lage en låt». Vel, her er min mammadag, idag 16.september:

Kl. 0325: Våknet av at det var veldig vått i min umiddelbare nærhet. Poppy, jeg, og lakenet. Tiss. Mannen hadde knødd seg inntil veggen i en forvridd forsterstilling så han a) merket ikke at det var vått, eller b) hvis han merket det, lot han som han ikke gjorde det. Ned på badet og vaske/skifte, opp og bytte laken, altfor våken Poppy, som etterhvert roer seg med nattamming (ja, skal slutte. Må bare finne rett dag. Natt).

Kl. 0510: Ranger har drømt at storesøster Dadda, min eldste bonusdatter, har gått rundt i huset og låst alle dørene. Det var visst ingen god drøm. (Ehhhhhh hun bor ikke her, og skal jeg tolke drømmen?). Han kommer opp i sengen, og minner den neste halvtimen bemerkelsesverdig mye om en makk. Etterhvert går han med på å tisse, da er Poppy våken igjen, og når klokken nærmer seg 0600 sover alle. Før Mannen ti minutter senere står opp.

Kl. 0715: Ranger vil se på telefonen min, Poppy vil gjøre det samme som han. Jeg vil bare ha kaffe.

DSCN0433

Kl. 0730: Vi er på badet. Poppy er ikke i form. Mye hyling. Hylingen irettesettes av storebror. «Nei, ikke HYYYYYYYL SÅNN!!!!!!!» (unødvendig å si at volumet på irettesettelsen er noe høyere enn på hylingen?), etterfulgt av et klyp som er akkurat så hardt at hun hyler mer. Jeg gjør kardinaltabbe nummer èn; tar en dusj. Selvsagt bare en treminutters, men like fullt, en dusj. Da klatrer Ranger opp på dolokket for å få tak i nøkkelen som ligger oppå kontakten, for hun som bor hos oss annenhver uke, min yngste bonusdatter, tror ikke på oss når vi sier at vi ikke kommer inn på badet. Det må låses. Og nå vil Ranger låse. Jeg vil ikke det, og påfølgende diskusjon ender med at han tisser på gulvet. (Så ikke jeg nettopp noen som gjorde dette på Orange Is the New Black? Har han sett det samme?). Hvorfor gjorde du det? spør jeg. «Jeg måtte sånn, jeg rakk ikke doen». Nei, den er jo tre og en halv centimeter fra der du står. Han vasker gulvet. (Les: «vasker»). Jeg steller Poppy, og han vil bli kledd på. «Men det kan du jo selv». -NEI DU MÅ!!!!! «Når skal du begynne å kle på deg selv?» -»NOM (samlebetegnelse for «når» og «om») JEG BLIR TJUE ÅR!». Okei flott.

Kl: 0800: Det er litt for stille utenfor døra. Jeg gjør meg ferdig (mascara lagt på 7-8 sekunder, funker), og finner Ranger ved kjøkkenbenken. På benken: en bamse. I hånda: den største kjøkkenkniven vi har. (Nei vi har ikke barnesikring på noe som helst. Ansvarsløse, naive zombie-foreldre). Og nå innser jeg at det også var en saks der.

bilde-4

Han skal SKJÆRE i bamsen. For barnehagen skal på Bamsesykehus. (Førsteårs medisinstudenter arrangerer dette, det deles ut plaster til bamsene, resepter til….»de foresatte», som ved innlevering av resept får utlevert Bamsemums. (Ja jeg tror GARANTERT Bamsemums kan hjelpe mot mye, men holder det for meg selv). Populært? Ja). Så på Bamsesykehus må bamsene være syke. «Men kan du ikke late som?» spør jeg. Nei, for ALLE DE ANDRE har skjært i sine bamser. (Yeah right). Jeg henter en tusj. (-Skal liksom avverge et kutt i bamsen med å tegne på den, ingen av delene er lov). “Kanskje vi kan tegne litt rødt BLOD? Da er den jo skikkelig syk?” (-går av i vask tenker jeg. Å sy, -det blir det jeg som må gjøre, da jeg ikke tror dette regnes for et kirurgisk inngrep i kategorien som sys av studentene upon arrival Bamsesykehus). Nei……Ikke rødt blod. Skjære med kniv.

Frokost avstedstyrt, på tur ut. Siste stunt før avgang; tegne på bilen. Lyspunktet: det var med fingrene, ikke med en stein:)
Åja, navneendring på innlegget; «Min mammaMORGEN» :)

bilde-5

Lunch!

Lunchtid for meg & baby. Yum! For å si det sånn, kaffe med steamet kaffemaker-melk…..får opp humøret her i gården iallefall! (ref forrige innlegg om lamper, pris & service….:)

Hjemmelagde knekkebrød (nei, butikken lagde de men det er typen som heter hjemmelagde). (Åja, ble de lagd hjemme hos en knekkebrød-baker og deretter fraktet til butikken, eller BOR knekkebrød-bakeren i butikken….?), kyllingskinke, tomat, mozarella, og den nevnte kaffen, til meg. Til Poppy: brød (ikke hjemmelagd. Skjerprings, mamma, hold deg hjemme og bak istedetfor å lage bråk i lampebutikken), fri tilgang til leverpostei, lunket vann (sounds great, not), og fantastisk gode bringebær til begge. Life is good!

bilde-10

 

Service & tålmodighet……

Vi har en del prosjekter i hjemmet, noen planlagte og noen pågående. Blant annet er nytt rom til snart fireåringen under oppseiling (oppussing; mulig den rette betegnelsen). Det er også planer om å bygge ut/endre verandaen (planer vi har hatt et par år, så heller ikke denne sommeren ble det orden i blomsterbedene….). Og for karnappvinduet, der vi lenge har hatt en slags skinne med spotter, som gir et altfor skarpt lys, har det også eksistert latente idèer om lysbytte.

bilde-13

Som dere ser, i skarpeste laget, og ups! bare èn spot med lys i….hmmm!

Nå som høsten er her tok jeg tak i dette. Avsted til en lampebutikk. Der er det flinke folk, og god service. Ikke at vi har lagt igjen så avsindig mye penger der, men Oslo-lampa kommer derfra, og det samme gjør taklampa på barnerommet, som dere skal få se (både lampa og rommet) når det er klart. (Digresjon til Oslolampa, -det er ikke ofte Mannen og jeg har sammenfallende tanker om møbler og interiør, men da jeg viste han den og han var enig, sørget jeg for raskt og effektivt innkjøp). Med god hjelp av Kari (jeg kaller henne det) fant jeg en fin pendel, til en god pris. Se:

bilde-12

Nice? I like!

Jeg ville gjerne ha tre, men dette var en nyhet det bare var kommet èn av. Jeg kjøpte derfor den ene, og bestilte to til. Betalte kroner 800, dro hjem, og lot den ligge langt unna barnehender og potensiell knuse-risiko. Så trekker det noe lengere ut med levering av de to lampene, enn hva forespeilet, men det er jo ikke uvanlig. Vi endrer avtalen med elektriker, og venter litt til. Igår ringte de, og idag var det raske mammaføtter på vei til byen for å hente lamper. Fornøyd ved kassa, og med cash kontant i handa for uvanlighetens skyld, må jeg ha sett noe overrasket ut da selgeren (ikke Kari) (Vi kan kalle han Jan, det og Mohammed er jo relativt vanlige navn) ber om kroner 3320. (Hvorav 120 er for lyspærer). Ehhhhh nei, sier jeg, det kostet 800 for èn. (Har jeg kvitteringen, njaaaaaa, antagelig hjemme et sted). Jan og kollegaen, en mørkhåret mann det ikke gjorde vondt å se på, og som åpenbart ikke har like lang ansiennitet som Jan (min konklusjon baserer seg på at kjekkingen ikke på noe tidspunkt forsøkte å fortelle Jan at han var i ferd med å drive dårlig kundebehandling). (Jeg konkluderer fortsatt, -vil gjerne tro at èn av to medarbeidere tidlig ser at dette bærer uheldig avsted), iallefall, de bruker noen  minutter på å sjekke prisen på lampen i utstillingen, tror kanskje en tredje kollega har skrevet feil pris på, men det kan heller ikke stemme, for begge er åpenbare kvalitetskjennere av lamper og kan med neste blikk se at lampen umulig kan koste bare 800 kroner. (Hvis det da er et kvalitetstegn at den koster det dobbelte). På dette tidspunktet begynner Poppy, som nylig har sovnet i vogna som hun i utgangspunktet ikke er altfor glad i, å røre på seg. Vogna står utenfor så jeg ser den, jeg som står inne begynner å bli varm for det regner ute og jeg har kledd meg for godt og deretter gått for fort med tanke på kondis & påkledning.

bilde-11

Da kommer Jan på at det er Kari som har gjort en feil. Hun har nemlig tatt innkjøpspris. (Takk for den ekstra info`en, nå vet jeg nøyaktig hvor mye avanse det er på lampene). «Det er Kari si skyld» sier han. «Hun tok feil pris». Jaha, sier jeg, på dette tidspunktet er jeg fortsatt rolig, behersket og ved godt mot, og spør hva de har tenkt å gjøre med det? Svaret er at lampene jo koster det de koster. Jeg legger til at jeg ikke er en stor fan av å skylde på kolleger som ikke er tilstede. Totalen blir slått inn på kassa, og det ventes på at penger skal bytte hender. «Vel, jeg kommer jo hit i den tro at lampene koster 800 pr stk, jeg har jo heller ikke fått beskjed om noe annet?». Da tenker Jan fort, og tilbyr meg (kan ikke huske en gang, et latterlig avslag, som jeg rister på hodet til). Så tenker han LITT langsommere, og konkluderer med at 1200 pr lampe er hans siste offer, og passer samtidig på å informere meg om at dette er et generøst avslag. Jeg kjenner at det koker,  jeg regner med jeg hever stemmen en bitteliten smule, og spør hva han tror jeg skal gjøre? Vi har den ene pendelen hjemme, elektriker kommer neste dag, hva er alternativet mitt? Han skjønner jo at jeg vil ha lampene! Svaret hans på det er antagelig ment å muntre meg opp, men som dere hører, det har motsatt effekt; «Se lyst på det. (ka-ching! for et ordspill! -min anmerkning) -Du får en lampe til 1600 kroner for bare 1200. Ikke verst bare det!». Jeg holder på å gå i svart innvendig og spør om han kan legge de i en pose så jeg kan komme meg ut derfra. Han akkederer med seg selv og lurer antagelig på om han skal gå ned 50 kroner til. Jeg finner frem 2500 kroner (ser i ettertid at jeg ga meg selv 20 kroner avslag på lyspærene), og gjentar ønsket om lampene i en pose. Han fortsetter med dårlig underbygde påstander om hvor heldig jeg er, og jeg sier klart og tydelig fra at nå KJENNER jeg at jeg begynner å bli lei, og at jeg bare vil ha de lampene i en pose og gå. Situasjonen, kombinert med at Poppy våkner, jeg er klam av svette, gjør at jeg legger 2500 kroner på disken, og tar lampene med, uten pose, og uten et ord. Behersket rasende, med sinte tårer pressende på, er beskrivelsen jeg kan gi av meg selv. Lampene får jeg fettlet til under vogna og håper virkelig ikke jeg knuser de, Jan kommer etter meg med sedler i hånda og har ombestemt seg, han sier “vær så snill å ta pengene”, og jeg kjenner bare at det er dråpen, komme springene med penger som han har brukt et kvarter på å kjempe for skal komme firmaet tilgode, helt ærlig, hvem betaler hans lønn, er det en snill mann på lønningskontoret eller er det kundene. Så ja, jeg går bare. Og jeg ringer Mannen og ber han møte meg for å legge lampene uten pose i bilen, og legger til at stoltheta mi og irritasjonen over dårlig service har akkurat kostet oss tusen spenn.

1000 kroner edvard munch

Og face it, -jeg forstår det godt hvis de ikke kunne selges til den prisen jeg var forespeilet, jeg forstår at alle kan gjøre feil, gudene skal vite at jeg har noen blemmer fra tiden i serviceyrker (som egentlig fortsatt pågår, serviceyrket, som å jobbe i kriminalomsorgen jo også er) -men det som virkelig kan sette mitt piss i kok er bare den der nonchalante antagelsen om at jeg SELVSAGT skal ha lampene, til dobbel pris av hva jeg trodde, uten å heve et øyenbryn. Får man ikke synes det er en smule drøyt, det er jo dobbelt så mange penger som jeg trodde jeg skulle av med? Hadde han bare startet ut med LITT mere ydmykhet. (Ydmyk – en egenskap jeg setter veldig høyt!). Hadde han bare sagt noe i stil med «Jeg ser at dette ble en annen pris enn du trodde. Det er dessverre skjedd en feil, og vi har ikke mulighet til å selge lampene for 800». Og videre, hva med «Vi kan gi et lite avslag, er det aktuelt for deg?» eller «Vil du se på andre alternativ?» men neida, det var bare en himla selvfølge at jeg skulle betale. Og hvor kom den fra? Hadde jeg kommet inn med pels og Louis Vuitton og sett ut som penger ikke er et problem, men her står jeg i girafflue og joggesko med hull i, og jeg tror ikke jeg ser ut som om visakortet mitt tar fyr daglig. Er jeg urimelig? Lite tålmodighet? Eller hva synes dere? Puha, nå må jeg puste med magen og deretter få opp blodsukkeret. :) Ha en fin onsdag!

Hvor har du pistolen din?

I forrige innlegg skrev jeg om flyreisen(e) vi nylig hadde til min fine og gamle farfar. Ettersom jeg ikke hadde reist alene med begge ungene før, bestemte jeg meg tidlig for å nedjustere ambisjonsnivået. Det innebar blant annet at jeg la bort alle tvangstanker om at de for eksempel kunne reise i klær som matchet hverandre. Ja, bare sånn, litt match iallefall, det er jo så søtt? Og det kommer jo IKKE til å skje at den eldste søler og/eller den yngste gulper, så det likevel ender med klesskift…. Så ja, dere ser bildet, men nei, endte med å bortprioritere matchende barn…..

bilde-4

Vel, vi landet på Gardermoen, hadde et par timer til neste fly, og ettersom Poppy sovnet i Ergo-babyen, tenkte jeg at et blad til Ranger og en avis til meg var tingen. I den totalt overfylte bokhandelen står snart fireåringen ovenfor valgets kval om hvilket blad han skal ta. Her er det ikke så mye fokus på innhold av typen Bamse kontra Donald, men mere på de spennende greiene som følger MED….samtlige blad med barn som målgruppe hadde et eller annet «spennede» (altså billig drit) pakket inn med bladet, klistremerker, en caps, en leke….. (vårt bidrag, denne dagen,  til mer forsøpling av jordkloden var altså et faktum lenge før vi nærmet oss kassa). Han ender iallefall opp med et blad som kan friste med en gul frisbee, og en blå vannpistol. (Som dere hører, ingen av delene spesielt godt egnet for bruk på en flyplass).

bilde

Frisbee og vannpistol pakkes entusiastisk opp, og jeg tenker at når vi kommer frem, kan han og jeg kaste frisbee nede ved elva. Vannpistolen kan han kanskje bruke til en cowboy- og indianer lek med farfar, der farfar er indianer som er dårlig til beins. Mens jeg ser for meg hvordan det kan utarte seg, vil Ranger prøve frisbee`en. Han skjønner at jeg ikke deler behovet for å se ved hvilken gate, eller i hvem sitt hode, den kan ende opp, så han småspringer, lettere euforisk, foran meg, sovende Poppy, og den lille bagasjevognen vi gikk ca fjorten ganger frem og tilbake for å finne. Da oppdager jeg at vannpistolen er borte (good or bad? tenk fort! vi slipper krig i stua til farfar, men dumt å miste den, det er jo bare sju minutter siden den gikk seirende av med en nøye gjennomtenkt utvelgelsesprosess). Kanskje han har den i lomma. Jeg roper på han. Han ler, og tror antagelig jeg skal stoppe tidenes frisbee-kast. Jeg roper igjen, han ler mer, løper litt fortere mens han snur seg bakover mot meg, og kolliderer med et Widerøe-crew. «Hvor har du……» -ja det var det, -her kan man ikke kalle alt ved sitt rette navn. Vi er på Gardermoen en slutten av ferien-fredag i august, og vi ender ikke hos farfar samme kveld hvis jeg spør (les: roper, så han skal høre meg); «HVOR HAR DU PISTOLEN DIN????». Måten jeg ordlegger meg på er derfor; «Eh, hvor har du den NYE LEKEN din?????». Dette må gjentas noen ganger, og det viser seg at han har lagt den i sekken, og glidet igjen.
(altså utsikten til krig er fortsatt tilstede). (Det skal også sies at da vi senere stoppet med det store lekeflyet på gate 17-18 tror jeg,  var det ganske fullt av unger der, og en del såpass store unger at min goding ble en liten smule reluctant til å kaste seg inn i glad flylek. Han sto og avventet litt, og sa at han skulle leke når de andre var ferdige. Da tenkte jeg «Men du har jo en pistol, du kan jo bare kapre flyet». Meeeeen, det var bare i hodet mitt…..).

Avgang-utland-bry_tcm181-61751

Jeg kan lett se for meg turer med barn en bare ønsket aldri var bestilt, langt mindre reist på, og sender takknemlige tanker (til hvem? meg selv og ungene obviously) for at dette ble en av de fine reisene hvor ting gikk according to the plan. Det er likevel bemerkelsesverdig at jeg ikke hadde vett til å nyte det å reise med bare ett barn, mere. Det var jo SÅ lettvint! (eh, det var vel det?). Men visst var det? Det fortoner seg iallefall sånn. For ikke å snakke om den luksusen det after all er å reise alene. Det var jo en tid man gikk ombord i flyet kun med veske, gjerne en take away-latte, og en liten taxfree-pose. Jeg innser likevel at det blir såpass mange år til det kommer til å skje, -iallefall on a regular basis, -at jeg er ganske sikker på at når den tid kommer, vil jeg bare savne å reise med ungene mine. For hva gjør de da??? Shotter body-tequila på Ibiza? Da vil jeg heller ha vannpistoler, babygulp, og begge to på fanget :)

Å reise med barn

For noen uker siden var det tid for årets besøk til farfar/oldefar, nylig nevnt som snart 96, og over gjennomsnittet god med orkidèer. Denne gang skulle jeg reise uten Mannen, og med begge ungene. Det vil si en gutt som nærmer seg fire, og en jente som er under året. Det var første tur alene med to, og jeg skal innrømme at det knyttet seg en del spenning til om;
-jeg hadde 2 x 20 minutter (ca) med nå skal vi lande-vondt i ørene-hyling fremfor meg (noe jeg nok takler bedre på et fly uten medpassasjerer)
-det ikke ville bli soving at all på baby
-Fireårs-trassen (jada, «selvstendigheten») skulle slå til og jeg ble nødt til med makt å bære han bort fra noe, eller høylytt diskutere eventuelle forbud. I den grad man diskuterer med snart fireåringer. Men lykke på jord, det gikk strålende. Poppy spiste industrifremstilt frukt på pose, drakk vann og melk om hverandre, og den eneste gangen hun skrek var da jeg klemte øret hennes mellom flaska og lokket på flaska, auuuu. Talentløst, mommy!

bilde-3

En noe panikkslagen skriking som varte ca 12 sekunder. (Det er altså tempoet hjernen min bruker på å forstå at jeg påfører datteren min smerte). Hva Ranger angår så innser jeg at å nærme seg fire år, det betyr at han forstår at når han reiser bare med meg, så er det også bare meg han kan forholde seg til. Han hadde nok litt reisefeber, og da jeg hadde avkreftet at jeg kom til å glemme han og søsteren på flyet, var mye gjort. Jeg har tidligere innsett at cluet til en behagelig flytur fremfor alt er et stabilt blodsukker, så inntaket av hvitt brød og eplejuice fant derfor ikke sted (-har gjort den feilen før). Ipad`en hadde et nytt spill, og i den gule fjällräven-kånken hadde han sin egen pakke tyggis. Når man i tillegg får vindusplass, og vi har matpakke med, da er livet godt.

bilde

Vi hadde en minor misunderstanding på Gardermoen, der forvirringen dreide seg om en (vann)pistol…..den skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Når det gjelder medpassasjerer, så er jo de aller fleste mennesker man treffer på, enten normalt hyggelige eller ekstra hyggelige. (Ekstra hyggelige når man reiser med barn og de ikke skriker. Barnegråt på fly er visstnok den verste lyd man blir utsatt for, ettersom hjernen vår er programmert til å ville stoppe gråten, og man i tillegg er inne i et transportmiddel man ikke bare kan ringe av for neste stopp på). (Å høre på andre som spyr er visst den nest verste lyden).

Det var likevel lett å se se at enkelte håpet på andre enn oss trykt innenfor seg i treseter-raden. Etter første (og eneste) tur på toalettet (det krever sin kvinne å administrere seg selv og to barn på et flydo. Det er heller ikke alle besetninger som tillater det, da det visstnok bare er to oksygenmasker der (åja, så man KAN være to….) spurte den godt voksne mannen ved midtgangen om vi skulle bytte, så han fikk vindusplassen. Eh…..nei? Jeg hadde faktisk betalt ekstra for setevalg, og den av ungene mine som ikke sitter med vinduet er så liten at vi ikke er kommet dit at det blir krangling om hvem sin tur det er, og så skal Mister 60+ med alle papirene sine skyfle oss unna ved å legge tonefallet så det med ekstrem nøyaktighet forteller meg at det var slitsomt å flytte papirhaugen? (Nesten så det er bedre med busy businesskvinner og -menn som har hele livet sitt i den lille bærbare, den er lettere å flytte enn 25 håndskrevne A4-ark om tunnelbygging).

Amerikanerne som satt på alle kanter rundt oss til Stavanger, derimot, var jo bare søte og litt overkill-trivelige. Godt at man noen ganger kan føle seg som verdens best organiserte mamma, for det skjer ikke et sekund for ofte. «Your children behaved VEEEEERY well» sa den ene til meg da vi gikk ut av flyet. Jeg skjønte nesten at hun hadde forventet det motsatte. Men den gang ei. Jeg heiser flagget for en fin reise med ungene mine!

Du må puste på de

Så har vi vært hos farfar, som nærmer seg 96 år. Det tar to fly og en en biltur på 12-13 mil. «Å reise med barn» kommer i et senere innlegg (og som noen millioner treff hvis du googler det, vil jeg tro…). Farmor døde for tre år siden, og jeg tror det markerte orkidèens inntog i hjemmet. Check it out:

bilde-4

Og her er et eksempel på my kind of planter:

bilde kopi

«Farfar, hva gjør du med orkidèene?». -“Ka eg gjør med de? Eg puste på de». Og jeg tenkte bare ja særlig, men som han sa; «de vil jo ha CO2». Åpenbart.  Så viste han meg hvilken gjødsel han bruker, men ikke for ofte, og sa at han flytter de unna skarpt sollys, og at han rett og slett pusler litt rundt de. Og vanning da, vil jeg vite. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til, kjøper jeg en plante som pr bruksanvisning skal ha vann en gang per uke er det det den får. Nja, sier farfar, en liten skvett et par ganger i uka. Okei, sier jeg, det skal jeg klare. -Men det er klart, legger han til, er det veldig varmt må de ha mer. Jaaah, det er klart. En av mine åpenbare logiske brister. Som da jeg skulle lære å bake mandelbunn av farmor. «Ja hvor lenge skal den steke da?» -Nei det ser du. «Eh, NEI?????» (og så satt man der og nistirret inn i ovnen i trettifem sammenhengende minutter) (og resultatet kom ikke i nærheten av farmors). Vel, imorgen er det straka vegen til nærmeste blomsterbutikk. Orkidèer + Hege = vent å se:):)

Jeg kan anbefale alle…

… å ha en kollega fra Marokko, som reiser til Marokko ca èn gang pr år, og som har med DETTE tilbake:bilde-5

 

Jeg kan love dere at det smaker like godt som det ser ut, -og jeg måtte mobilisere all  viljestyrke for å nøye meg med et par (les: et par tre-fire) testbiter en vanlig mandag. CA-LO-RI-BOMB!!!! Og yummi sådan. Tusen takk familien Lekhal & Al Makam bakeri!

bilde-6

 

 

 

Første innlegg

Jeg: «Jeg vurderer å begynne å blogge. Hva er din umiddelbare reaksjon på det?»
Søster: «Skriv heller en bok. Jeg forbinder blogging bare med tenåringer og fotballfruer»
Sturla: «Hvis det er ett menneske jeg kjenner som burde blogge, er det deg»
Judith: «Hva skal du blogge om, fotball? Isåfall kan det jo bli morsomt»
Mannen: «Det høres jo…..spennede ut. Det tror jeg godt du kan passe til» (Then again, Mannen og jeg bor jo under samme tak og har hele to ganger ført felles genmateriale videre, så svaret hans gir seg selv).

Så over til innhold. Ønsket mitt er å skrive om det som opptar meg, -livet og hverdagen. Jeg gleder meg til jul og til neste gang jeg skal reise bort, men jeg er mest glad i de vanlige dagene, rutiner, A4, ordning & reda. Elsker: ungene mine, stort sett også Mannen, samt Rolls Roycen av is; strawberry cheesecake (oh yes, Ben & Jerry). Liker: å lese, spille back gammon, drikke kaffe, trene, å lage mat (vel, liker det når det er tid nok). Liker å ha det koselig rundt meg, og i mitt control freak-hode betyr koselig også ryddig. Drømmer om og lengter etter: Afrika. (Rettelse: drømmer ikke om, og lengter ikke etter, de ca 50 landene i Afrika jeg aldri har besøkt, men kjæreste lille gode Kenya – er bestandig en del av meg).

Ettersom jeg er i permisjon (tusen takk A/S Norge, -kommer tilbake til med hvor stor glede jeg betaler skatten min på et senere tidspunkt) – er jeg p.t. ikke en del av det jobbfellesskapet som kan mene noe til hverandre on a daily basis. Ikke er jeg en flittig bruker av oppdateringsfeltet på Facebook heller, og selv om det er en stund til jeg klokker inn på jobb igjen, så jeg for meg at jeg da (i FB-oppdateringen) ville skrive noen fine ord om velferdsstaten, og samtidig oppsummere hva jeg IKKE hadde gjort i løpet av permisjonen; ikke startet egen bedrift, ikke begynt å blogge, ikke lært meg å strikke eller scrapbooke, ikke engang bakt cupcakes. Den statusen vil altså komme til å se annerledes ut, for her er minushonning.no, JUBIII!!!! Nå må jeg lære meg mer om denne for meg nye delen av cyberspace, så hører jeg av meg igjen innen nærmeste fremtid. Velkommen tilbake til minushonning!!

hverdagsbetraktninger