Category Archives: Hverdagsbetraktninger

Nattmat

Da var tiden kommet for å stenge den ellers døgnåpne serveringen til Poppy. Fra nå gjelder tidene ca 0630-2300. Hun har levd utenfor magen omtrent like lenge som inni og igår bestemte jeg oss for at vi begge skal forbedre kvaliteten på nattesøvnen. Jeg har jo gjort dette før, dog mere skjematisk den gang. (Helsesøster sa at babyer ikke trengte nattmat ved fylte 6 måneder, og at det beste var at pappaen «tok han» på natta. Og jeg adlød). Nå skulle pappaen og han som pent måtte slutte med nattamming ved nøyaktig fylte et halvt år, bort et par dager, og tiden var inne. Ja, jeg grudde. Jeg forsøkte å utsette det ved å sende en vag melding til Judith. Største fan av tilknytningsteori jeg vet om. Noe om at jeg kunne jo vente litt og antistoffene er jo bra hele døgnet bla bla bla. Men hun gjennomskuet meg, og svarte «Kroppen hennes vil jo regulere seg og oppfatte poenget med kveldsmat ganske kjapt, tror du ikke? Du er jo likevel sammen med henne og gir henne trygghet. Du er forberedt mentalt, men med litt småkalde føtter. Og tenk på alle de som bryter ungen av brystet alt for tidlig, for at de skal ha «egentid», de klarer det jo. Hoppe i det?» Got your point…..!

bilde-7

Første natten er avklart, og jeg har noen korrigerende kommentarer til diverse artikler jeg har lest om emnet. For det første, hvilket råd er det å ha på en trang sports-BH? Det er vel innlysende for enhver idiot at maten må gjøres minst mulig tilgjengelig? Og det å «nyte etterlengtet søvn på et annet rom»…hallo??? Hvis far eller «en annen trygg person» skal ta babyen de timene den ikke skal få mat, og babyen protesterer, hvor lett er det å nyte søvnen? Med mindre du bor i Buckingham Palace og den delen av huset du trekker deg tilbake til ligger 400 meter og åtte stengte dører fra babyens hyling. Ettersom de fleste jeg kjenner ikke bor sånn, er det feilinformasjon. (Pluss, ikke bare blir du frarøvet søvnen, men du kjenner deg som worlds worst mom når desperat gråt når nye høyder og du hverken skal mate eller trøste).

bilde-8

Kort oppsummert, mine beste tips er som følger:

1.  Ta på ørepropper. God musikk, Ekko, hva med en lydbok? Whatever makes you happy, -ørepropper er det samme som å «stålsette seg».

2.  Hvis du leier hos noen, hvis du leier ut, hvis det er sommer og vinduene er åpne, eller hvis det er vinter og vinduene er stengte men babyen likevel skriker VELDIG høyt, si fra til naboene. Helst kan du si fra før første natta, og hvis du ikke har gjort det (les: det gjorde ikke jeg), -si fra før neste natt. De som har barn forstår det, og til de som ikke har barn kan man forklare at det er som om de skulle bli fratatt (….fyll i det som passer, Playstation, lørdagsgodtet, dopet….). Så vet de hvertfall at du ikke skader ungen og at den rent ernæringsmessig har det fint.

3.  Klipp neglene på forhånd. Babyens. Min baby ble veldig veldig sint og, -jeg skylder på at det er nummer to, -hun bader ikke like ofte, og jeg klipper åpenbart ikke neglene like ofte. Det merktes. Oppskrapt hals, nakke, armer idag. (meg). Nyklipte negler (hun).
Da kan man håpe på at natt nummer to går noe bedre. Wish me good luck :)

“Min mammadag”

Det hender jeg leser mammablader. Mamma, Foreldre & Barn, Kamille sin mammavariant. Elsker å se på interiør, få tips og idèer, lese reportasjene, og ikke minst lese om mammadagene. Dere vet, «Min mammadag». Klart, det er kjendiser som figurerer i disse reportasjene, og jada, jeg SER at det også til tider er enkelte som har det jeg tror er normale mammadager (eksempel følger nedenfor), men det er mye som i mine ører låter som deilig musikk. Babyer som sover lenge, hvis det er et større søsken har den andre foreldren listet seg ut med det om morgenen, og det er mye «da sover Ludvig noen timer mens jeg svarer på mail og forsøker å designe/produsere/lage en låt». Vel, her er min mammadag, idag 16.september:

Kl. 0325: Våknet av at det var veldig vått i min umiddelbare nærhet. Poppy, jeg, og lakenet. Tiss. Mannen hadde knødd seg inntil veggen i en forvridd forsterstilling så han a) merket ikke at det var vått, eller b) hvis han merket det, lot han som han ikke gjorde det. Ned på badet og vaske/skifte, opp og bytte laken, altfor våken Poppy, som etterhvert roer seg med nattamming (ja, skal slutte. Må bare finne rett dag. Natt).

Kl. 0510: Ranger har drømt at storesøster Dadda, min eldste bonusdatter, har gått rundt i huset og låst alle dørene. Det var visst ingen god drøm. (Ehhhhhh hun bor ikke her, og skal jeg tolke drømmen?). Han kommer opp i sengen, og minner den neste halvtimen bemerkelsesverdig mye om en makk. Etterhvert går han med på å tisse, da er Poppy våken igjen, og når klokken nærmer seg 0600 sover alle. Før Mannen ti minutter senere står opp.

Kl. 0715: Ranger vil se på telefonen min, Poppy vil gjøre det samme som han. Jeg vil bare ha kaffe.

DSCN0433

Kl. 0730: Vi er på badet. Poppy er ikke i form. Mye hyling. Hylingen irettesettes av storebror. «Nei, ikke HYYYYYYYL SÅNN!!!!!!!» (unødvendig å si at volumet på irettesettelsen er noe høyere enn på hylingen?), etterfulgt av et klyp som er akkurat så hardt at hun hyler mer. Jeg gjør kardinaltabbe nummer èn; tar en dusj. Selvsagt bare en treminutters, men like fullt, en dusj. Da klatrer Ranger opp på dolokket for å få tak i nøkkelen som ligger oppå kontakten, for hun som bor hos oss annenhver uke, min yngste bonusdatter, tror ikke på oss når vi sier at vi ikke kommer inn på badet. Det må låses. Og nå vil Ranger låse. Jeg vil ikke det, og påfølgende diskusjon ender med at han tisser på gulvet. (Så ikke jeg nettopp noen som gjorde dette på Orange Is the New Black? Har han sett det samme?). Hvorfor gjorde du det? spør jeg. «Jeg måtte sånn, jeg rakk ikke doen». Nei, den er jo tre og en halv centimeter fra der du står. Han vasker gulvet. (Les: «vasker»). Jeg steller Poppy, og han vil bli kledd på. «Men det kan du jo selv». -NEI DU MÅ!!!!! «Når skal du begynne å kle på deg selv?» -»NOM (samlebetegnelse for «når» og «om») JEG BLIR TJUE ÅR!». Okei flott.

Kl: 0800: Det er litt for stille utenfor døra. Jeg gjør meg ferdig (mascara lagt på 7-8 sekunder, funker), og finner Ranger ved kjøkkenbenken. På benken: en bamse. I hånda: den største kjøkkenkniven vi har. (Nei vi har ikke barnesikring på noe som helst. Ansvarsløse, naive zombie-foreldre). Og nå innser jeg at det også var en saks der.

bilde-4

Han skal SKJÆRE i bamsen. For barnehagen skal på Bamsesykehus. (Førsteårs medisinstudenter arrangerer dette, det deles ut plaster til bamsene, resepter til….»de foresatte», som ved innlevering av resept får utlevert Bamsemums. (Ja jeg tror GARANTERT Bamsemums kan hjelpe mot mye, men holder det for meg selv). Populært? Ja). Så på Bamsesykehus må bamsene være syke. «Men kan du ikke late som?» spør jeg. Nei, for ALLE DE ANDRE har skjært i sine bamser. (Yeah right). Jeg henter en tusj. (-Skal liksom avverge et kutt i bamsen med å tegne på den, ingen av delene er lov). “Kanskje vi kan tegne litt rødt BLOD? Da er den jo skikkelig syk?” (-går av i vask tenker jeg. Å sy, -det blir det jeg som må gjøre, da jeg ikke tror dette regnes for et kirurgisk inngrep i kategorien som sys av studentene upon arrival Bamsesykehus). Nei……Ikke rødt blod. Skjære med kniv.

Frokost avstedstyrt, på tur ut. Siste stunt før avgang; tegne på bilen. Lyspunktet: det var med fingrene, ikke med en stein:)
Åja, navneendring på innlegget; «Min mammaMORGEN» :)

bilde-5

Service & tålmodighet……

Vi har en del prosjekter i hjemmet, noen planlagte og noen pågående. Blant annet er nytt rom til snart fireåringen under oppseiling (oppussing; mulig den rette betegnelsen). Det er også planer om å bygge ut/endre verandaen (planer vi har hatt et par år, så heller ikke denne sommeren ble det orden i blomsterbedene….). Og for karnappvinduet, der vi lenge har hatt en slags skinne med spotter, som gir et altfor skarpt lys, har det også eksistert latente idèer om lysbytte.

bilde-13

Som dere ser, i skarpeste laget, og ups! bare èn spot med lys i….hmmm!

Nå som høsten er her tok jeg tak i dette. Avsted til en lampebutikk. Der er det flinke folk, og god service. Ikke at vi har lagt igjen så avsindig mye penger der, men Oslo-lampa kommer derfra, og det samme gjør taklampa på barnerommet, som dere skal få se (både lampa og rommet) når det er klart. (Digresjon til Oslolampa, -det er ikke ofte Mannen og jeg har sammenfallende tanker om møbler og interiør, men da jeg viste han den og han var enig, sørget jeg for raskt og effektivt innkjøp). Med god hjelp av Kari (jeg kaller henne det) fant jeg en fin pendel, til en god pris. Se:

bilde-12

Nice? I like!

Jeg ville gjerne ha tre, men dette var en nyhet det bare var kommet èn av. Jeg kjøpte derfor den ene, og bestilte to til. Betalte kroner 800, dro hjem, og lot den ligge langt unna barnehender og potensiell knuse-risiko. Så trekker det noe lengere ut med levering av de to lampene, enn hva forespeilet, men det er jo ikke uvanlig. Vi endrer avtalen med elektriker, og venter litt til. Igår ringte de, og idag var det raske mammaføtter på vei til byen for å hente lamper. Fornøyd ved kassa, og med cash kontant i handa for uvanlighetens skyld, må jeg ha sett noe overrasket ut da selgeren (ikke Kari) (Vi kan kalle han Jan, det og Mohammed er jo relativt vanlige navn) ber om kroner 3320. (Hvorav 120 er for lyspærer). Ehhhhh nei, sier jeg, det kostet 800 for èn. (Har jeg kvitteringen, njaaaaaa, antagelig hjemme et sted). Jan og kollegaen, en mørkhåret mann det ikke gjorde vondt å se på, og som åpenbart ikke har like lang ansiennitet som Jan (min konklusjon baserer seg på at kjekkingen ikke på noe tidspunkt forsøkte å fortelle Jan at han var i ferd med å drive dårlig kundebehandling). (Jeg konkluderer fortsatt, -vil gjerne tro at èn av to medarbeidere tidlig ser at dette bærer uheldig avsted), iallefall, de bruker noen  minutter på å sjekke prisen på lampen i utstillingen, tror kanskje en tredje kollega har skrevet feil pris på, men det kan heller ikke stemme, for begge er åpenbare kvalitetskjennere av lamper og kan med neste blikk se at lampen umulig kan koste bare 800 kroner. (Hvis det da er et kvalitetstegn at den koster det dobbelte). På dette tidspunktet begynner Poppy, som nylig har sovnet i vogna som hun i utgangspunktet ikke er altfor glad i, å røre på seg. Vogna står utenfor så jeg ser den, jeg som står inne begynner å bli varm for det regner ute og jeg har kledd meg for godt og deretter gått for fort med tanke på kondis & påkledning.

bilde-11

Da kommer Jan på at det er Kari som har gjort en feil. Hun har nemlig tatt innkjøpspris. (Takk for den ekstra info`en, nå vet jeg nøyaktig hvor mye avanse det er på lampene). «Det er Kari si skyld» sier han. «Hun tok feil pris». Jaha, sier jeg, på dette tidspunktet er jeg fortsatt rolig, behersket og ved godt mot, og spør hva de har tenkt å gjøre med det? Svaret er at lampene jo koster det de koster. Jeg legger til at jeg ikke er en stor fan av å skylde på kolleger som ikke er tilstede. Totalen blir slått inn på kassa, og det ventes på at penger skal bytte hender. «Vel, jeg kommer jo hit i den tro at lampene koster 800 pr stk, jeg har jo heller ikke fått beskjed om noe annet?». Da tenker Jan fort, og tilbyr meg (kan ikke huske en gang, et latterlig avslag, som jeg rister på hodet til). Så tenker han LITT langsommere, og konkluderer med at 1200 pr lampe er hans siste offer, og passer samtidig på å informere meg om at dette er et generøst avslag. Jeg kjenner at det koker,  jeg regner med jeg hever stemmen en bitteliten smule, og spør hva han tror jeg skal gjøre? Vi har den ene pendelen hjemme, elektriker kommer neste dag, hva er alternativet mitt? Han skjønner jo at jeg vil ha lampene! Svaret hans på det er antagelig ment å muntre meg opp, men som dere hører, det har motsatt effekt; «Se lyst på det. (ka-ching! for et ordspill! -min anmerkning) -Du får en lampe til 1600 kroner for bare 1200. Ikke verst bare det!». Jeg holder på å gå i svart innvendig og spør om han kan legge de i en pose så jeg kan komme meg ut derfra. Han akkederer med seg selv og lurer antagelig på om han skal gå ned 50 kroner til. Jeg finner frem 2500 kroner (ser i ettertid at jeg ga meg selv 20 kroner avslag på lyspærene), og gjentar ønsket om lampene i en pose. Han fortsetter med dårlig underbygde påstander om hvor heldig jeg er, og jeg sier klart og tydelig fra at nå KJENNER jeg at jeg begynner å bli lei, og at jeg bare vil ha de lampene i en pose og gå. Situasjonen, kombinert med at Poppy våkner, jeg er klam av svette, gjør at jeg legger 2500 kroner på disken, og tar lampene med, uten pose, og uten et ord. Behersket rasende, med sinte tårer pressende på, er beskrivelsen jeg kan gi av meg selv. Lampene får jeg fettlet til under vogna og håper virkelig ikke jeg knuser de, Jan kommer etter meg med sedler i hånda og har ombestemt seg, han sier “vær så snill å ta pengene”, og jeg kjenner bare at det er dråpen, komme springene med penger som han har brukt et kvarter på å kjempe for skal komme firmaet tilgode, helt ærlig, hvem betaler hans lønn, er det en snill mann på lønningskontoret eller er det kundene. Så ja, jeg går bare. Og jeg ringer Mannen og ber han møte meg for å legge lampene uten pose i bilen, og legger til at stoltheta mi og irritasjonen over dårlig service har akkurat kostet oss tusen spenn.

1000 kroner edvard munch

Og face it, -jeg forstår det godt hvis de ikke kunne selges til den prisen jeg var forespeilet, jeg forstår at alle kan gjøre feil, gudene skal vite at jeg har noen blemmer fra tiden i serviceyrker (som egentlig fortsatt pågår, serviceyrket, som å jobbe i kriminalomsorgen jo også er) -men det som virkelig kan sette mitt piss i kok er bare den der nonchalante antagelsen om at jeg SELVSAGT skal ha lampene, til dobbel pris av hva jeg trodde, uten å heve et øyenbryn. Får man ikke synes det er en smule drøyt, det er jo dobbelt så mange penger som jeg trodde jeg skulle av med? Hadde han bare startet ut med LITT mere ydmykhet. (Ydmyk – en egenskap jeg setter veldig høyt!). Hadde han bare sagt noe i stil med «Jeg ser at dette ble en annen pris enn du trodde. Det er dessverre skjedd en feil, og vi har ikke mulighet til å selge lampene for 800». Og videre, hva med «Vi kan gi et lite avslag, er det aktuelt for deg?» eller «Vil du se på andre alternativ?» men neida, det var bare en himla selvfølge at jeg skulle betale. Og hvor kom den fra? Hadde jeg kommet inn med pels og Louis Vuitton og sett ut som penger ikke er et problem, men her står jeg i girafflue og joggesko med hull i, og jeg tror ikke jeg ser ut som om visakortet mitt tar fyr daglig. Er jeg urimelig? Lite tålmodighet? Eller hva synes dere? Puha, nå må jeg puste med magen og deretter få opp blodsukkeret. :) Ha en fin onsdag!

Hvor har du pistolen din?

I forrige innlegg skrev jeg om flyreisen(e) vi nylig hadde til min fine og gamle farfar. Ettersom jeg ikke hadde reist alene med begge ungene før, bestemte jeg meg tidlig for å nedjustere ambisjonsnivået. Det innebar blant annet at jeg la bort alle tvangstanker om at de for eksempel kunne reise i klær som matchet hverandre. Ja, bare sånn, litt match iallefall, det er jo så søtt? Og det kommer jo IKKE til å skje at den eldste søler og/eller den yngste gulper, så det likevel ender med klesskift…. Så ja, dere ser bildet, men nei, endte med å bortprioritere matchende barn…..

bilde-4

Vel, vi landet på Gardermoen, hadde et par timer til neste fly, og ettersom Poppy sovnet i Ergo-babyen, tenkte jeg at et blad til Ranger og en avis til meg var tingen. I den totalt overfylte bokhandelen står snart fireåringen ovenfor valgets kval om hvilket blad han skal ta. Her er det ikke så mye fokus på innhold av typen Bamse kontra Donald, men mere på de spennende greiene som følger MED….samtlige blad med barn som målgruppe hadde et eller annet «spennede» (altså billig drit) pakket inn med bladet, klistremerker, en caps, en leke….. (vårt bidrag, denne dagen,  til mer forsøpling av jordkloden var altså et faktum lenge før vi nærmet oss kassa). Han ender iallefall opp med et blad som kan friste med en gul frisbee, og en blå vannpistol. (Som dere hører, ingen av delene spesielt godt egnet for bruk på en flyplass).

bilde

Frisbee og vannpistol pakkes entusiastisk opp, og jeg tenker at når vi kommer frem, kan han og jeg kaste frisbee nede ved elva. Vannpistolen kan han kanskje bruke til en cowboy- og indianer lek med farfar, der farfar er indianer som er dårlig til beins. Mens jeg ser for meg hvordan det kan utarte seg, vil Ranger prøve frisbee`en. Han skjønner at jeg ikke deler behovet for å se ved hvilken gate, eller i hvem sitt hode, den kan ende opp, så han småspringer, lettere euforisk, foran meg, sovende Poppy, og den lille bagasjevognen vi gikk ca fjorten ganger frem og tilbake for å finne. Da oppdager jeg at vannpistolen er borte (good or bad? tenk fort! vi slipper krig i stua til farfar, men dumt å miste den, det er jo bare sju minutter siden den gikk seirende av med en nøye gjennomtenkt utvelgelsesprosess). Kanskje han har den i lomma. Jeg roper på han. Han ler, og tror antagelig jeg skal stoppe tidenes frisbee-kast. Jeg roper igjen, han ler mer, løper litt fortere mens han snur seg bakover mot meg, og kolliderer med et Widerøe-crew. «Hvor har du……» -ja det var det, -her kan man ikke kalle alt ved sitt rette navn. Vi er på Gardermoen en slutten av ferien-fredag i august, og vi ender ikke hos farfar samme kveld hvis jeg spør (les: roper, så han skal høre meg); «HVOR HAR DU PISTOLEN DIN????». Måten jeg ordlegger meg på er derfor; «Eh, hvor har du den NYE LEKEN din?????». Dette må gjentas noen ganger, og det viser seg at han har lagt den i sekken, og glidet igjen.
(altså utsikten til krig er fortsatt tilstede). (Det skal også sies at da vi senere stoppet med det store lekeflyet på gate 17-18 tror jeg,  var det ganske fullt av unger der, og en del såpass store unger at min goding ble en liten smule reluctant til å kaste seg inn i glad flylek. Han sto og avventet litt, og sa at han skulle leke når de andre var ferdige. Da tenkte jeg «Men du har jo en pistol, du kan jo bare kapre flyet». Meeeeen, det var bare i hodet mitt…..).

Avgang-utland-bry_tcm181-61751

Jeg kan lett se for meg turer med barn en bare ønsket aldri var bestilt, langt mindre reist på, og sender takknemlige tanker (til hvem? meg selv og ungene obviously) for at dette ble en av de fine reisene hvor ting gikk according to the plan. Det er likevel bemerkelsesverdig at jeg ikke hadde vett til å nyte det å reise med bare ett barn, mere. Det var jo SÅ lettvint! (eh, det var vel det?). Men visst var det? Det fortoner seg iallefall sånn. For ikke å snakke om den luksusen det after all er å reise alene. Det var jo en tid man gikk ombord i flyet kun med veske, gjerne en take away-latte, og en liten taxfree-pose. Jeg innser likevel at det blir såpass mange år til det kommer til å skje, -iallefall on a regular basis, -at jeg er ganske sikker på at når den tid kommer, vil jeg bare savne å reise med ungene mine. For hva gjør de da??? Shotter body-tequila på Ibiza? Da vil jeg heller ha vannpistoler, babygulp, og begge to på fanget :)

Du må puste på de

Så har vi vært hos farfar, som nærmer seg 96 år. Det tar to fly og en en biltur på 12-13 mil. «Å reise med barn» kommer i et senere innlegg (og som noen millioner treff hvis du googler det, vil jeg tro…). Farmor døde for tre år siden, og jeg tror det markerte orkidèens inntog i hjemmet. Check it out:

bilde-4

Og her er et eksempel på my kind of planter:

bilde kopi

«Farfar, hva gjør du med orkidèene?». -“Ka eg gjør med de? Eg puste på de». Og jeg tenkte bare ja særlig, men som han sa; «de vil jo ha CO2». Åpenbart.  Så viste han meg hvilken gjødsel han bruker, men ikke for ofte, og sa at han flytter de unna skarpt sollys, og at han rett og slett pusler litt rundt de. Og vanning da, vil jeg vite. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til, kjøper jeg en plante som pr bruksanvisning skal ha vann en gang per uke er det det den får. Nja, sier farfar, en liten skvett et par ganger i uka. Okei, sier jeg, det skal jeg klare. -Men det er klart, legger han til, er det veldig varmt må de ha mer. Jaaah, det er klart. En av mine åpenbare logiske brister. Som da jeg skulle lære å bake mandelbunn av farmor. «Ja hvor lenge skal den steke da?» -Nei det ser du. «Eh, NEI?????» (og så satt man der og nistirret inn i ovnen i trettifem sammenhengende minutter) (og resultatet kom ikke i nærheten av farmors). Vel, imorgen er det straka vegen til nærmeste blomsterbutikk. Orkidèer + Hege = vent å se:):)

Første innlegg

Jeg: «Jeg vurderer å begynne å blogge. Hva er din umiddelbare reaksjon på det?»
Søster: «Skriv heller en bok. Jeg forbinder blogging bare med tenåringer og fotballfruer»
Sturla: «Hvis det er ett menneske jeg kjenner som burde blogge, er det deg»
Judith: «Hva skal du blogge om, fotball? Isåfall kan det jo bli morsomt»
Mannen: «Det høres jo…..spennede ut. Det tror jeg godt du kan passe til» (Then again, Mannen og jeg bor jo under samme tak og har hele to ganger ført felles genmateriale videre, så svaret hans gir seg selv).

Så over til innhold. Ønsket mitt er å skrive om det som opptar meg, -livet og hverdagen. Jeg gleder meg til jul og til neste gang jeg skal reise bort, men jeg er mest glad i de vanlige dagene, rutiner, A4, ordning & reda. Elsker: ungene mine, stort sett også Mannen, samt Rolls Roycen av is; strawberry cheesecake (oh yes, Ben & Jerry). Liker: å lese, spille back gammon, drikke kaffe, trene, å lage mat (vel, liker det når det er tid nok). Liker å ha det koselig rundt meg, og i mitt control freak-hode betyr koselig også ryddig. Drømmer om og lengter etter: Afrika. (Rettelse: drømmer ikke om, og lengter ikke etter, de ca 50 landene i Afrika jeg aldri har besøkt, men kjæreste lille gode Kenya – er bestandig en del av meg).

Ettersom jeg er i permisjon (tusen takk A/S Norge, -kommer tilbake til med hvor stor glede jeg betaler skatten min på et senere tidspunkt) – er jeg p.t. ikke en del av det jobbfellesskapet som kan mene noe til hverandre on a daily basis. Ikke er jeg en flittig bruker av oppdateringsfeltet på Facebook heller, og selv om det er en stund til jeg klokker inn på jobb igjen, så jeg for meg at jeg da (i FB-oppdateringen) ville skrive noen fine ord om velferdsstaten, og samtidig oppsummere hva jeg IKKE hadde gjort i løpet av permisjonen; ikke startet egen bedrift, ikke begynt å blogge, ikke lært meg å strikke eller scrapbooke, ikke engang bakt cupcakes. Den statusen vil altså komme til å se annerledes ut, for her er minushonning.no, JUBIII!!!! Nå må jeg lære meg mer om denne for meg nye delen av cyberspace, så hører jeg av meg igjen innen nærmeste fremtid. Velkommen tilbake til minushonning!!