Skam dere

Her ser dere bilde av adventskalenderen:

IMG_3365

Og alle vi heldige jævler som har hatt en adventskalender vet at det ikke betyr så mye hva som er inni disse pakkene, fordi det beste med kalenderen er forventningene. Det er noe der neste morgen, kanskje en pakke tyggis, nye sokker, en sjokolade. Det er èn dag mindre til jul, det er en deilig desembermåned, det er trygt, og det er godt.

For noen av oss hvertfall.

Og idag skriver jeg ikke om de av oss som ikke fikk adventskalender og sliter med senvirkninger av det, men om det totalt usmakelige i at Fremskrittspartiets Ungdom har “Tvangsutsendelse” som sitt tema på luke nummer 18. Dette har fått flere til å reagere (ifølge VG 20.12.14 “til å rase”), og hva gjør stortingspolitikerne i moderpartiet, jo de går ut og støtter ungdomspartiet, og sier (Ellingsen, ifølge vg.no 20.12.14) at han oppfatter det som at en julekalender oftest handler om positive ting, og at man nå har brukt en julekalender til å vise det positive i at FrP`s politikk blir gjennomført.     ????? Unnskyld, jeg skal bare ut og SPY.

Ja men så er det vedtatt og bestemt at disse menneskene, uten lovlig opphold, skal tvangssendes ut av A/S Norge. Bortsett fra at den ene skyldte på den andre, helt til Anundsen kapitulerte og innrømmet at han ikke hadde lest brevet, så tar vi heller ikke her og nå stilling til innholdet, men har fokuset på den såkalte kalenderen. (Brevet:          “Justisministeren måtte fredag vedgå at han ikke har lest kopi av brevet fra Politidirektoratet som skulle sikre at nye politiske føringer når det gjelder lengeværende asylbarn, ble fulgt opp nedover i politiets rekker. Han ble først klar over tabben gjennom medienes dekning av saken”).  Ånei, du leste ikke brevet????? Så dumt at du rakk å beordre x antall mennesker sendt ut da, før du giddet å lese posten. Altså, før du gjorde jobben din!

Vel, se også bort fra dette, et lite minutt. Poenget mitt er, Fremskrittspartiets ungdom harselerer med mennesker i en ekstremt sårbar situasjon. De løfter dem opp på en måte som er alt annet enn positiv, viser dem frem, peker på mannen som blir fulgt av to semi-sivile politi, mot et fly som skal ta han bort fra trygge Norge. Og det er sikkert rett! Det er sikkert according to the plan, de menneskene vi har valgt til å styre landet har blitt enige om hvem som skal ut, det er de som har løyet, begått kriminalitet, de vil vi ikke ha her, usj og fysj, -og, NEIVEL, så vil vi kanskje ikke det? Så er vi heller fornøyd med kortere saksbehandlingstid og frekvensen folk sendes ut med. Men må vi juble? Må vi applaudere at de faktisk er på vei ut mot flyet? Må det frem i media, på facebooksiden til FpU, som en gladsak? Jeg finner det direkte uspiselig, og i min verden har det svært lite å gjøre med juleglede at man gleder seg over andres mindre lykkelige tilværelse.

Er det ikke mulig å glede seg over noen av de andre sakene? Hvor grunnleggende uenig jeg enn er med dette partiet, så er det klart at det er supert med enkeltsaker som flere studentboliger, flere politi, mindre /ingen arveavgift. Dette er fint nok. (Og jeg må i ærlighetens navn, mens jeg har spalteplass hos meg selv, få lov til å fundere på hva som er greia med Segway. Det ser latterlig ut, og spesielt fremmende for folkehelsen kan det umulig være. Og de helvetes snøscooterne, PLIIIIIS, skal de være overalt nå? Ut på tur, men aldri uten scooteren? Og så klart, lengere åpningstider på polet. Jah, så kan man handle sprit på valgdagen også, akkurat det jeg hadde savnet).

“Vi i FpU liker å tenke på desember som «FrP-måneden. Da halveres skatten og butikkene blir søndagsåpne. To tiltak som gir oss alle mer frihet og mulighet til å være gavmilde” – hentet fra FpU`s facebookside. Vel, hvis jeg tenker på måneder som politiske, slår det meg ikke at det er desember og FrP som går opp i en høyere enhet, og enda mindre etter luke nummer 18. Ikke bare luke nummer 18, men at de voksne i partiet ikke sier fra om hvor forkastelig det er.

Skam dere.

“Men hva vil du da?”

Dere vet hvordan det noen ganger bare er så irriterende at partneren ikke forstår hva man mener, -selv om man ikke sier det rett ut, men tenker at han kjenner meg så godt at….. Eller det burde han jo iallefall forstå…… (og jeg tar utgangspunkt i at den som vil forstås er kvinnen og den som ikke helt vet hvordan man best gjør det, er mannen). (For eksempel, det er fredag kveld og Mannen skal på butikken, jeg sier «kjøp meg noe godt?» og han spør hva da. Hva da, hva da, det vet jeg jo ikke helt, ikke is, og ikke smågodt, hmmm, men hva? Jeg har en vag idè om hva jeg vil ha, og hvilken mengde det er snakk om, men jeg tenker at han på en eller annen måte skjønner det, og finner akkurat det jeg ikke visste at jeg hadde lyst på.

Når han da kommer hjem med en 200 grams melkesjokolade, er det feil. Den er for stor. Jeg ville ha noe…..ja for eksempel IKKE en pose bamsemums, og ikke gele-godter, men, ja, en sjokolade i vanlig størrelse. En Smil? Melkerull? New energy? Sånn at jeg kan spise hele og fortsatt føle det som om jeg bare har spist litt godter. Jeg kunne jo også, når jeg tenker meg om, ha SAGT det, men jeg tenkte at han sikkert forsto at det ikke var idag jeg ville trykke i meg en 200 grams sjokolade (for det kan jeg, uten problem).

Vel.
Nå har jeg sett et eksempel på at dette fenomenet, å anta at andre forstår, starter i svært tidlig alder. Mens badet vårt nylig ble pusset opp, bodde vi en måned hos mine foreldre. (En måned minus en uke på Gran Canaria, ref forrige innlegg). (Og en måned minus en uke er akkurat nok tid til at man ikke slår hverandre ihjel, men likevel setter enormt stor pris på sitt eget hjem). Etter såpass lang tid var fireåringen og den ene nabojenta smått sjenerte, da hun kom og ville besøke han etter vår ankomst hjem. Vi hadde middagsgjester akkurat da, og skulle til å spise is til dessert. Med andre ord et godt tidspunkt for besøk.

Ranger og Knertis ved siden av hverandre på benken, is i IKEA-skålene, saft i plastkoppene. Livet er godt. Så sier Ranger: «Vi har is». Knertis svarer «Det har vi også». Ranger: «Men dere har ikke saft!» Knertis «Joho, det har vi!». Ranger tenker litt, så setter han inn nådestøtet; «Men dere har ikke nytt bad!!». Kombinasjonen av fakta og triumf parkerte henne litt, så da han tre sekunder etterpå spurte om han skulle vise henne hvordan man skylte ned (liten knapp tiss, stor knapp bæsj, ganske fascinerende i en viss alder), takket hun nei. Så var han på tilbudssiden, og lurte på om de skulle leke? «Nei!». Knertis litt snurt. Forståelig. Han spør om de skal kle seg ut, Knertis avviser. -»Vil du bli med på rommet mitt og leke da?» Knertis drar litt på det; «Neeeei», og Ranger, som antagelig føler han har prøvd de vennlige innfallsvinklene han kan, sier litt oppgitt «MEN HVA VIL DU DA???».

Og med tempoet hjernene våre utvikler seg i, tyder alt på at han kommer til å stille det spørsmålet noen ganger…… :)

Gran Canaria 3, og Palmitos Park (dessverre)

Palmitos Park – trasige greier Jeg burde ha skjønt det. Tross alt har jeg vært der. Som kommende plassjef i Playa Ingles, sommeren 99, var jeg og min Bahia Feliz-kollega innom denne parken, som siden da har ekspandert betraktelig, men er etter min oppfatning heller ned- enn oppgradert. Og joda, jeg var klar over at det var noen papegøyer der som syklet eller hoppet eller gjorde noe som papegøyer ikke skal gjøre. Men jeg mintes det til en viss grad som en «naturpark», som hadde rene stier, fargesterke sommerfugler, noen reptiler, og korallrevsfisker i et stort akvarium. Jeg mintes feil.
IMG_6148

IMG_6146
Seriøst, skal papegøyer SKLI her?

Ranger og jeg ankommer ca klokken 10.30. Første buss tilbake går 13.30, og jeg ser for meg at tre timer er nok i massevis. Vi ser på de stakkars papegøyene, og det knyter seg i magen, og jeg kan ikke fatte hva underholdningsverdien i dette er. Vi ser på reptiler, to krokodiller, flamingoer, flere typer stork deriblant min favorittstork, sadelbilled stork. Vi ser firfirsler suse over stien og inn i et steinkratt. Vi spiser en is, og går opp mot toppen der jeg innser at et «rovfuglshow» skal starte, og det kommer vi oss unna, men kan ikke unngå å se store ørner i altfor, altfor, altfor små bur. (Og dere hører jo, ørner i bur, hva er greia).

Fra toppen ser vi delfinariumet, og vi kan skimte et par av delfinene. Jeg tror ikke helt Ranger vet at det skal være et show, men det har han fått med seg. Vi spiser lunch (tragisk utvalg av mat, det mest næringsrike jeg kunne finne var kyllingburger (meg) og kylling nuggets (han), begge deler smakte plast), og jeg sier at vi skal ta bussen om en liten stund.
«Men mamma, vi skal jo se såuvve!», -og på dette tidspunket burde jeg tatt forelesningen om at dyrene der ikke har det bra og derfor skal ikke vi se på dette hverken nå eller senere, men DUM som jeg var, -det er ikke andre ord som beskriver det, så ser vi det. Det var tragisk. Tragisk tragisk tragisk. Det er forferdelig at dyr skal ha det på den måten, og at det er noe som tilsynelatende appelerer til folk. Vi er i 2014. Hva holder vi på med. Delfiner som «går», som hopper gjennom ringer, og som gjør ting som delfiner ikke skal gjøre? Og damen som snakket (les:ropte, «Come and take a picture with the dolphins, very nice memory, come and take a picture») tar jo også kaka når hun først sier at det er 400 millioner liter vann i delfinariumet (vel, det finnes bassenger for mennesker med langt mere), -og deretter påstår at grunnen til at de gjør dette er for å “skape en større forståelse mellom mennesker og definer”. Hva med at grunnen er så enkel som å tjene penger.

IMG_6169
Er det mulig?

Som tidligere Kenya-reiseleder er det udiskutabelt at ungene mine ikke skal på sirkus, og det er med tungt hjerte jeg i det hele tatt deler den idiotien det var å ta fireåringen med på dette. For å lette på samvittigheten har jeg snakket med han om at delfinene der ikke har det bra, de skal ha større plass å svømme på, og at det var unødvendig av meg å ta han med. Han svarte med å si at de fikk jo mat, (og jeg tenker på kommentaren til den ene tidligere Sea World-ansatte i dokumentaren «Blackfish», hun trodde båndet mellom henne og spekkhuggeren var basert på noe mer enn at hun ga han fisk. Godt sagt). -og jeg forklarte at det fikser de helst selv, i havet. Han ressonerte seg frem til at her ble de ikke tatt av hai, og jeg realitetsorienterte han på generelt grunnlag om naturens gang i naturen, deretter konkluderte vi med at det beste med turen var at vi reiste med buss, gjorde noe bare han og jeg, fikk se krokodiller, og fikk spise is.

IMG_6150
Med Roald Dahls “Den kjempestore krokodillen” friskt i minne passer det bra med et fysisk stengsel.

Samvittigheten, fortsetter: jeg har skrevet en lang mail til reisearrangøren, en av mine tidligere arbeidsgivere, som faktisk selger billetter til Palmitos Park, det kan dere lese etter blogginnleggets slutt. For ordens skyld har jeg utelatt navn på personer og operatør.  Og så poster jeg dette innlegget som en eye opener til de som føler at de trenger det. Gran Canaria som den turistmaskinen det er på godt og vondt, har SÅ mange andre ting å ta seg til, så jeg vil anbefale dere aldri å vurdere Palmitos Park som et sted å bruke tid og penger på. Sist men ikke minst, takk til Lotta, Mari og søster for anbefalinger om å se «Blackfish», den er helt for jævli, og svært god, og jeg kan bare oppfordre flest mulig til å se den.

 

——–

For de interesserte; brev til turoperatøren:

Hei!
Viser til mailkorrespendanse du/dere har hatt med (…….), takker for raskt svar vedrørende hvem som burde kontaktes. Jeg er tidligere kollega av dere, har jobbet i Øst-afrika noen år, og i Portugal og på Gran Canaria. LPA var jeg på sommer 99 og vinter 2000. Det er en stund siden, og det er nok derfor forestillingen min om Palmitos Park ikke stemte overens med virkeligheten.  I 1999 var jeg plassjef i Playa Inglès, og en kjapp tur innom Palmitos Park på stud. Jeg husket det som et velordnet sted, fine “stier”/veier å gå rundt på, sommerfulger, fugler, akvariefisk, og noen litt skarve papegøyer.

I forrige uke var jeg på Playa Feliz med familien. I mitt lille hode var Palmitos Park et fint utfluktsmål for fireåringen og meg. Selskapet deres kjører ikke egne utflukter dit, men selger billetter. Jeg kjøpte av en av guidene, fikk god info, og vi avsted.

Parken var fortsatt “velordnet”, hvis man ser på renhold og hvordan den fremstår. Sånn sett en del av den velfungerende turistmaskinen som LPA jo er. Men det var også alt. Jeg er rystet over at man driver “dyrehage” på måten det gjøres i Palmitos Park. I tillegg er jeg ubeskrivelig sint på meg selv som ikke bare har støttet de økonomisk, men også tatt med sønnen min, -jeg har i ettertid prøvd så godt jeg kan å forklare han at sånn som det, skal ikke delfiner leve. Og papegøyer som går på rulleskøyter, det er ikke så morsomt for papegøyene, men “kanskje disse var gamle og ikke hadde så lyst å være i papegøyeskogen”. Det er altså:

-PapegøyeSHOW!!!!! der noen stakkars forkvaklede papegøyer sparker sparkesykkel, “tegner” på en tavle, plinger på en bjelle antall ganger som “treneren” ber om, og ikke minst, “The star of the show”, papegøyen jeg har glemt navnet på, som legger seg i en mini-solseng med solbriller og et blad. Det er direkte kvalmt.

-Store rovfugler i små, små bur. Mine rovfugler fra Afrika har jeg jo aldri sett på så nært hold, så muligens de også har et DESPERAT og jaget blikk, men jeg tror det var verre hos disse. Heldigvis unngikk vi rovfugl-showet, men de reklamerte med at de hadde lært en jaktfalk å stupe fra 100 meter. Og man kan ikke unngå å spørre seg, hvordan gjør de det tro? Men det vil man ikke tenke på. -Generelt var plassen avsatt til dyr/fugler, liten. At to krokodiller ligger på 10 m2 og venter på neste gang det er mat, er til å leve med, de er tross alt evolusjonistisk overlegen og har ikke endret seg på noen millioner år, så at man viser frem et par eksemplerer er etter min mening ikke det verste.

-Delfinene. Det var for jævli. Og det er ikke andre måter å beskrive det på. Det var 6 eller 7 delfiner, i delfinariumet. Og det var ikke stort. Det finnes jo hoteller med mye større svømmebasseng for gjester. Delfinariumet var også avdelt, sånn at man kunne stenge 1-3 mindre deler av det. Den minste av disse delene var anslagsvis av en størrelse som kanskje kunne romme to av delfinene, men da kunne de bevege seg minimalt.
Som kommentar til mail fra (……) har jeg følgende;

-Jeg tror ikke det behøver å finnes et generelt forbud mot å anbefale utflukter som innbefatter dyr, men her er det ganske store variasjoner på hvordan dyrene har det og hva som er naturlig. -Jeg kjenner ikke policyen til dyrevernsorganisasjonen (……..), men jeg har vanskelig for å tro at det finnes dyrevernsorganisasjoner som ikke reagerer på delfinarium.

-Jeg forstår at det er et krav at regelverket følges, og det er jeg sånn sett heller ikke i tvil om, men man må kanskje se på om det er nok å si at “de driver innen det forsvarlige ref. spansk lov”, eller om dere som foretag vil assosieres med dette. Det å være bærekraftig, ha fokus på både fysisk og sosialt miljø, har etter min opfatning gått fra å være en “in-ting” i reisebranchen, til å bli en nødvendighet og også en selvfølgelighet. Seriøse og store aktører vil ses på som troverdige, og som ledende når det gjelder å ta ansvar de stedene man tross alt tjener inn sine lønninger, enten det er guidens eller produksjonssjefens. Dere har en rekke gode eksempler på samarbeid og utbildning som fungerer. Å støtte en “attraksjon” som Palmitos Park er ikke ett av de.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg står så høyt på barrikadene for dyrs rettigheter. Muligens bunner engasjementet i min svarte, elendige samvittighet for hva jeg har tatt sønnen min med på, -som dere skjønner kommer ungene mine aldri til å gå på tradisjonelt sirkus, det vil være utenkelig for en gammel Kenya-reiseleder. Men hit, hit dro vi altså. Jeg kjenner meg utrolig dum og ignorant, og det faktum at dere faktisk selger billetter til Palmitos Park kunne jo ideelt sett “ta vekk” litt av ansvaret fra meg. (“ja men guiden solgte det jo????? Og dere er jo miljøvennlige og tar  ansvar for bæredyktig turisme….?”).

I et moderne samfunn som vi jo i 2014 må sies å være, kan jeg ikke fatte og begripe at vi må ha dyr som underholdning. Nei, ikke alle har mulighet til å se dyr i sitt naturlige miljø, men er det reisebranchens ansvar å bidra til at flere får se dyr i et fullstendig unaturlig miljø? Det synes jeg ikke.  Jeg vil på det sterkeste anmode dere om ikke å la foretaget assosieres med Palmitos Park. Om det skulle finnes noen som helst form for samarbeid på tvers av arrangørene, vil jeg se det som en klar fordel hvis dere får konkurrenter med på samme idè. Dette er ikke verdig for noen, i særdeleshet ikke skandinaviske operatører. Skulle noen fortsatt være i tvil kan jeg bare anbefale å se dokumentaren “Blackfish”.

Med vennlig hilsen Hege Andrea Aamodt

Gran Canaria 2

Vi bestilte turen så sent at vi hverken fikk med mat på flyet eller transport, så det ble ordnet med taxi på nettet før avreise. Sånn hadde det seg at jeg ikke satt i en transferbuss og var smått kritisk til en eller annen 22-åring som snakker for mye/lite/utydelig/ikke kan selge utflukter – og som gjør dette på den klassiske reiseledermåten å snakke på, sitt eget språk men ca hvert tredje ord oversatt til et av de andre skandinaviske språkene, og det ordet som oversettes, uttales gjerne med ekstrem tydelighet (“Her på Gran Canaria skal man ikke drikke vannet fra springen, man skal INTE drikke vattnet från springen, altså fra VANDHANEN”).

(Som ex-reiseleder kjenner man seg i posisjon til å kritisere, samtidig som man kjenner seg igjen. Det skal sies at selv om jeg alltid finner noe å pirke på, gir jeg uten unntak topp karakter på spørreskjemaet (FRÅGEFORMULÄRET). Betegnelsen overworked and underpaid passer ganske godt på denne yrkesgruppa, og det er ingen grunn til å være kjipern på 5-tallet, hører dere? Før var det hvertfall 1 som var dårligst og 5 best, (nå tror jeg forresten det er 1-10), og mange har en tendens til, med mindre de har hatt en ferie som overgår ALLE forventninger, å gi 4 hvis de ellers er fornøyde, “for det kan sikkert bli bedre”. Jeg tror på at det er bra å være litt mer fornøyd i tilbakemeldingene, service-tallene stiger, plassjefen din blir happy, det samme som hjemmekontorene, og kanskje guidene blir inspirert til å gjøre det lille ekstra uken etter.
Mitt tips, hvis det er noe man er særs lite tilfreds med, er å skrive det i komentarfeltet. Da kan man rive kjeft uten at reiselederne blir pisket til å hoppe enda flere runder rundt bassenget (POOLEN) mens de smilende tar imot spørsmål og påmeldinger til Stor Øytur).

IMG_6145
Rute 45, fra Bahia Feliz og sørover. Bussutsikt!

Vel, det lille vi så til guidene (og at det var lite var selvvalgt) var også upåklagelig, helt til jeg en dag overhørte en av reiselederne si til gjester fra en ankommende transferbuss: «Om ni knölar in i receptionen, så kommer jag». Knölar in????? Riktignok har jeg noe begrensede svenskkunnskaper, men hallo. Og kommentaren fra min svenske venninne Tanja, da jeg beklaget meg på sms til henne; «Resebranschen är på väg utför….. man kan säga knö på svenska, det är mer talspråk och inte fint, “knö ihop er”.

Vel, hva kan man si annet enn at det er lenge siden jeg trødde mine guidesko på Gran Canaria.

Og ja, det ble topp karakter, men en kommentar om hvordan man snakker til voksne folk, og i tillegg en ganske lang mail som handler om Palmitos Park; stay tuned, neste innlegg blir et Gran Canaria 3.

Gran Canaria

26 grader, barnebasseng, babybasseng, en riktig høydare av en bok med (takk Tanja), god lunch, god tapas, god kaffe, nok is til alle, og mye fint på Zara. Med fireåringens ører fit for flight ble det en spontantur dit, og det gjorde godt:)

IMG_6072
Hibiscus
IMG_6100
Pappa-armer og Poppy-ben
IMG_0169
Våre foretrukne valg av drikke til lunchen, jeg: dobbel cappucino, Mannen: islatte med karamell, Ranger: eplejuice , og Poppy (nyter medbragt): en pose frukt for kids
IMG_6112
Daniel tiger på tysk i Spania
IMG_6137
“Americanah” av Chimamanda Ngozi Adichie. LOVE it!!!!

 

 

 

Flyredd

Det er helt utrolig. Jeg har blitt flyredd. Helt out of the blue. (Eller ikke. Kanskje heller helt out of etter jeg fikk barn). Og jeg er IKKE typen til å skulle bli flyredd. Jeg har til ganske nylig vært svært så komfortabel med å fly, fra å virkelig ha elsket det, -da somrene ble tilbragt hos farmor og farfar lengst sørvest i Rogaland, og man ikke fløy via Oslo, men via Bodø, Trondheim, Ålesund og Bergen (ja det tok hundre år og en krig), så digget jeg den høye farten, aksellerasjonen før løftet, turbulens var bare morsomt, og de få gangene jagerflypilotene som ikke var gode nok til å bli jagerflypiloter men endte i passasjertrafikk, fløy, og flyet nesten stupte ned i landingen, storkoste jeg meg.

Det var da.

I mellomtiden har jeg også jobbet der. Ombord i fly. Både i SAS Commuter og i SAS Airline. Nord-norge i vinterstormer, noe roligere på Europaflygninger. Og her jeg sitter og lurer på hva som fikk meg til frivillig å gjøre det. Jeg VET hva som gjør at et fly kan fly, jeg synes ikke det er merkelig og unaturlig, jeg kjenner også statistikken og er fullt klar over at sjangsen for å stryke med i trafikken (den på veiene), av sykdom, eller av et slangebitt, er laaaangt større enn at det tilstøter meg noe i et fly. Men, logikken har koblet ut. Frykten (for å bli revet bort fra mine barn) gjør seg gjeldende når jeg setter meg inn i et fly, -også sammen med barna, men enda mer når det bare er meg. (Sist gang jeg reiste i forbindelse med jobben, spurte den høflige mannen foran meg om det var greit at han tok ned setetryggen. «Ja, selvfølgelig» sa jeg, og hadde lyst å tillegge: «men vær rask å slå den opp igjen hvis vi skulle måtte nødlande». Jeg holdt det siste for meg selv så han ikke trodde jeg var et mental case).

(Jeg har èn gang opplevd å bli sett på som en halvgal weirdo på/etter en flytur. Hadde vært på New Zealand, og reisen derfra og hjem besto av så mange flygninger og bytter og land som hadde forskjellig tidssone så jeg endte opp med litt blondt å ikke forstå om jeg gikk inn på en fire- eller sjutimers flygning. Etter en del bytter, og lite søvn, gikk jeg ombord på et British Airways-fly fra Singapore til London. Jeg satt ved vinduet, og sovnet tre nanosekund etter avgang. Sov, sov, og sov. Og drømte. Jeg drømte at jeg var i Kenya, og at moren min var på besøk, og at løver var i ferd med å angripe henne. Ja, hun er irriterende, men ikke på nivået at hun kan bli løvemat. Jeg skulle prøve å redde henne men det viste seg vanskelig, og jeg har da, i halvsøvne, kommet med et lite skrik. Et slags hyl. Eller hva vet jeg, noe som gjorde at en flyvertinne lurte på om alt gikk bra (eh, tja), og mannen ved siden av meg SÅ på meg, og trakk seg litt nærmere motsatt sidemann. Da jeg senere satt på en buss mellom Heathrow-terminaler, og det eneste setet som var ledig var ved siden av meg (altså luktet jeg, eller det var bare passasjerer fra mitt fly der), og min medpassasjer kom inn, valgte han iallefall å bli stående fremfor igjen å ta sjangsen på at fem cm distanse fra meg var trygt…….)

Vel, jeg flyr, men det er heldigvis ikke jobben min lengere, -jeg elsket det den gangen, og visst er det en nødvendighet å ha steder innen mer enn gang- og bussavstand, men jeg vet altså om noen transportmidler som har en langt mer betryggende effekt på meg enn fly :)

Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.
Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.

Bangkok baby, Bangkok

Det var min planlagte overskrift. Det gikk ikke helt etter planen. Planen var: fly til Bangkok, bo på Peninsula (highly recommended by Anna (annaogbrian.blogspot.dk), og siden jeg vet hvor ofte facebook-oppdateringen hennes er fra et annet land enn det hun bor i, var jeg ganske sikker på at vi ikke ville bli skuffet).  Ja jeg vet at hun også er vilt begeistret for Anantara men gikk for hennes forrige anbefaling:) Videre hadde jeg noen ganske konkrete idèer om hva dagene i Bangkok skulle inneholde siden to av fire reisende er barn, og så for meg å dele litt opplevelser her på minushonning.no.

Etter Bangkok skulle turen gått til Hua Hin-området (nei, er ingen Thailand-ekspert, ja, vet at Langkawi og Koh Lipe/Koh Lanta er rost opp i skyene, men det må bli en annen gang, nå må det hvertfall det).

Meeeeen, lille 4-åringen fikk vondt i ørene. Vi hadde vært i kirka en søndag og fått fireårsboka og drukket kirkekaffe. Vi kan godt bli litt mer kirkevante så det var en fin formiddag. Transportmiddel sykkel (han) og bena (jeg). Han hadde veldig lav terskel for irritasjon når noe ikke gikk som han ønsket. Og han ble veeeeeeldig kald når vi stoppet opp for å gjøre noe med irritasjonsnivået. Deretter: feber, og ørebetennelse. Etter det igjen, nedsatt hørsel, og konstatert vann i mellomøret, på begge sider. Vi burde kanskje ha skjønt at han ikke var helt i sin egen verden, men faktisk ikke hørte, spesielt med tanke på at volumet på Kardemommeby eller Albert Åberg i lydbok-form på kveldstid totalt overdøvet nyhetene.

Uansett, fastlegen frarådet å fly, vi flyr ikke, og har tre uker i arktiske strøk, ikke tropiske, å se frem mot. Hmmmm, hvis man drar til det bassenget som holder høyest temperatur i byen, smører oss med solkrem, og spiser is etter bading, kan vi da late som det er strandliv i østen?

Kjøleskapsgrøt

Vinter er havregrøt-tid, store havregryn, helst kokt på melk, med banan og kanel, og gjeeeeerne blåbær. Nå har jeg, etter tips fra min søster (tips i matveien kommer enten fra henne eller Juksekokeboka til Susanne Kaluza) prøvd kjøleskapsgrøt. VELDIG enkelt. Og VELDIG godt! Så hvis du liker havregrøt, og hvis du i tillegg liker den kalde havregrøten i 14-serien, så burde dette bli en hit.

Ca like store deler havregryn, melk, og yoghurt. Jeg hadde 1 desiliter av hver, og det ble en stor og god porsjon. Store havregryn, skummet melk (dra litt inn på kaloriene), vaniljeyoghurt (slipp litt opp for kaloriene og skap balanse). Bittelitt salt. Og deretter litt hakkede mandler. Nå fikk jeg nylig, mens vi så nest siste episode av Orange Is The New Black (ukentlig aktivitet, vel særlig aktive er vi ikke men ukentlig happening må det sies å være, med nevnte søster) vite at hun hadde hatt mandlene i sammen med det andre, -altså rom for variasjon.  Ser også for meg raspet eple, alle sorters bær når det er sesong…… På med et lokk og i kjøleskapet over natten. Frokosten laget på null komme niks. Enjoy :)

IMG_6061
Havregryn & melk

 

IMG_6062
Jaddda, litt yummi yoghurt

 

IMG_6063
Etter en natt i kjøleskapet

 

IMG_6064
….og med litt hakkede mandler på.

Eventyr

“Mamma, kan du fortelle et eventyr?”
Det kan jeg, selv om jeg erfaringsmessig kan glemme å velge hvem det skal handle om selv. Det tar Ranger seg av. “Ehm, det skal være om en frosk, ei krokodille, ei ugle og et neshorm”. I kveld var det om to hunder og to katter, -“ei babykatt og det var lillesøster, ei mammakatt og det var du, en unge-hund og det var meg, og en pappa-hund og det var pappa”. Jeg prøver å få han til å fortelle eventyr til meg men det vil han ikke, men han kan godt dirigere hele settingen til mitt eventyr. I kveld intet unntak.

Jeg, etter de innledende opplysninger om bosted (ofte et telt eller en hule), og hva vi likte å gjøre (her kommer det gjerne noe med is, godteri, lekeplasser); “Og så syklet vi en tur med sykkelvogna. Jeg syklet, -“Nei, pappa syklet!” sier Ranger. Nei, sier jeg, jeg var kjempesterk og jeg syklet, og dere tre satt i sykkelvogna. “Men pappa var enda sterkere!” Ja, sier jeg, pappa var kjempesterk men han hadde skadet foten -“Nei du hadde skadet foten!” Nei, det er jeg som forteller, PAPPA hadde skadet foten, og jeg, verdens sterkeste mamma katt, syklet med deg, pappa og søster i vogna. Vi syklet veldig fort, og sa WIIIIIII nedover bakkene. “Også tippet vi” sa Ranger (og så stopper eventyret straks tenkte jeg, det var da fanden til dirigering). “Ja”, sa jeg, “og så tippet vi. Sykkelen veltet og sykkelvogna veltet. Og alle datt ut. Men heldigvis hadde vi hjelm på”. Ranger er kjapt på banen; “Og lillesøster slo seg, og…..det GIKK BRA med meg”. “Ja det gjorde det” sa jeg. Jeg så for meg hvilken bakke vi hadde syklet, det er rett ved siden av kirkegården. “Og så gikk vi på kirkegården der oldemoren din ligger” sa jeg, “altså mormoren min. Hun er død. Vi hadde med hyasinter og et lys”. -“Hva er sinter?” spør Ranger. “Hyasinter” sier jeg. “det er fine blomster. Og så sang vi en sang. Hvilken sang sang vi?”. Han tenker et par sekunder, bare han vet hva som forkastes, for å komme med en egenkomponert strofe som gjentas tre-fire ganger, og det er visst hele sangen, lyder: “Nå er du død. Nå er du død”….

Jeg forteller litt om oldemor, at tante og jeg brukte å få oboy når vi gikk dit etter skolen (“Gjorde jeg det?” -Nei, du var jo ikke født da. Du var bare en liten mollklump). (Og det var ikke oboy, det var nesquick, men jeg tror ikke han relaterer til akkurat varemerket nesquick), og at vi brukte å spille ti tusen og kort med henne, og at det skal han få lære seg. Hun brukte også å fortelle eventyr, men det var mer i kategorien Skrøner Som Barnebarna Lenge Trodde På, jeg får ta et eksempel på det i et annet innlegg.

Tilbake til eventyrene og dyrene han gjerne hører om, så er det veldig arti å høre når han begynner å fordele roller. Selvfølgelig vanskelig å holde styr på de gangene det er hele nabolaget eller barnehagen som skal være forskjellige dyr, men morsomt. Ikke like morsomt å bli flodhesten eller apekatta gang på gang, når man helst vil være en giraff, men men:)

GOD NATT!!!

 

 

 

 

Prosjekt rom

17-åringen vår, min yngste bonusdatter og husets tenåring, syntes rommet sitt var så stort (ja, et i-landsproblem), og flyttet derfor inn på storesøsterens gamle rom. (Og bare et lite apropos, når jeg sier tenåring så mener jeg tenåring. “HVA? Skal jeg vaske TV-stua IDAG?” -Ja, det gjør du jo hver fredag. “MEN! (alle vet at det som kommer etter “men” bare er piss) MEN jeg skal jo på TRENING! Og til (-navn på en av venninnene, alle ser like ut, de går fitnesslinja og skal bli PT hele gjengen, og hvis man er så uheldig å snuble innom Sats når de har trening så lurer man på hvordan de vet hvilken av Canada Goose-jakkene, Hunter-støvlene, og North Face-bagene som er hvem sine). (Også et i-landsproblem). Iallefall, 17-åringen bytter rom, og vi går igang med prosjekt oppussing. Her kommer litt bilder…..som dere vil se, er det ikke Poppy, ikke foreldrene, men 4-åringen som er den heldige vinner…..

IMG_5261
Vi begynner å rive panel. (“Vi” = Mannen)

IMG_5324

IMG_5343

IMG_5686

IMG_5741
“Vi” er igang med montering av Ikea-møbler. Vi kan si det sånn at han monterer, og jeg anviser plass.

Så begynner ting å komme seg:

IMG_5952

Stjerner i taket fra Etsy. Hengende stjerner + måne, laget av fireåringens tante, min søster. Ja, den kreative av oss.
Stjerner i taket fra Etsy. Hengende stjerner + måne, laget av fireåringens tante, min søster. Ja, den kreative av oss.

IMG_5953

IMG_5954

IMG_5955

IMG_5956

IMG_5957

IMG_5959
Her har vi litt 70-tall med oss. Dukkehuset var mitt, og laget av fireåringens morfar. Gyngehesten var Mannens, laget av hans gudfar, Arnulf, da han var 16 år. Impressing!

Og ja, jeg burde vært bedre å ta bilder, muligens hatt et ordentlig kamera. Når jeg blir en kjent superblogger, så er forbedring av bildene høyt prioritert! Er ellers fornøyd med rommet, og det er han som bor der også. Vi har brukt en mix av Ikea, loppemarked, og egne ting. Han fikk velge tapeten med roboter selv, men mammaen hadde minimert utvalget til tre, som var nøye gjennomtenkt…. Han er veldig glad i biler, prinsesser og dinosaurer, men jeg innbiller meg man blir lei av å ha det på veggen.. Vi har fortsatt litt å gjøre på bildefronten, og så skal det ordnes lister rundt en luke til kryploftet. Det betyr jo bare at det kan komme et senere innlegg med noe oppdaterte bilder:)

 

hverdagsbetraktninger