Å reise med barn

For noen uker siden var det tid for årets besøk til farfar/oldefar, nylig nevnt som snart 96, og over gjennomsnittet god med orkidèer. Denne gang skulle jeg reise uten Mannen, og med begge ungene. Det vil si en gutt som nærmer seg fire, og en jente som er under året. Det var første tur alene med to, og jeg skal innrømme at det knyttet seg en del spenning til om;
-jeg hadde 2 x 20 minutter (ca) med nå skal vi lande-vondt i ørene-hyling fremfor meg (noe jeg nok takler bedre på et fly uten medpassasjerer)
-det ikke ville bli soving at all på baby
-Fireårs-trassen (jada, «selvstendigheten») skulle slå til og jeg ble nødt til med makt å bære han bort fra noe, eller høylytt diskutere eventuelle forbud. I den grad man diskuterer med snart fireåringer. Men lykke på jord, det gikk strålende. Poppy spiste industrifremstilt frukt på pose, drakk vann og melk om hverandre, og den eneste gangen hun skrek var da jeg klemte øret hennes mellom flaska og lokket på flaska, auuuu. Talentløst, mommy!

bilde-3

En noe panikkslagen skriking som varte ca 12 sekunder. (Det er altså tempoet hjernen min bruker på å forstå at jeg påfører datteren min smerte). Hva Ranger angår så innser jeg at å nærme seg fire år, det betyr at han forstår at når han reiser bare med meg, så er det også bare meg han kan forholde seg til. Han hadde nok litt reisefeber, og da jeg hadde avkreftet at jeg kom til å glemme han og søsteren på flyet, var mye gjort. Jeg har tidligere innsett at cluet til en behagelig flytur fremfor alt er et stabilt blodsukker, så inntaket av hvitt brød og eplejuice fant derfor ikke sted (-har gjort den feilen før). Ipad`en hadde et nytt spill, og i den gule fjällräven-kånken hadde han sin egen pakke tyggis. Når man i tillegg får vindusplass, og vi har matpakke med, da er livet godt.

bilde

Vi hadde en minor misunderstanding på Gardermoen, der forvirringen dreide seg om en (vann)pistol…..den skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Når det gjelder medpassasjerer, så er jo de aller fleste mennesker man treffer på, enten normalt hyggelige eller ekstra hyggelige. (Ekstra hyggelige når man reiser med barn og de ikke skriker. Barnegråt på fly er visstnok den verste lyd man blir utsatt for, ettersom hjernen vår er programmert til å ville stoppe gråten, og man i tillegg er inne i et transportmiddel man ikke bare kan ringe av for neste stopp på). (Å høre på andre som spyr er visst den nest verste lyden).

Det var likevel lett å se se at enkelte håpet på andre enn oss trykt innenfor seg i treseter-raden. Etter første (og eneste) tur på toalettet (det krever sin kvinne å administrere seg selv og to barn på et flydo. Det er heller ikke alle besetninger som tillater det, da det visstnok bare er to oksygenmasker der (åja, så man KAN være to….) spurte den godt voksne mannen ved midtgangen om vi skulle bytte, så han fikk vindusplassen. Eh…..nei? Jeg hadde faktisk betalt ekstra for setevalg, og den av ungene mine som ikke sitter med vinduet er så liten at vi ikke er kommet dit at det blir krangling om hvem sin tur det er, og så skal Mister 60+ med alle papirene sine skyfle oss unna ved å legge tonefallet så det med ekstrem nøyaktighet forteller meg at det var slitsomt å flytte papirhaugen? (Nesten så det er bedre med busy businesskvinner og -menn som har hele livet sitt i den lille bærbare, den er lettere å flytte enn 25 håndskrevne A4-ark om tunnelbygging).

Amerikanerne som satt på alle kanter rundt oss til Stavanger, derimot, var jo bare søte og litt overkill-trivelige. Godt at man noen ganger kan føle seg som verdens best organiserte mamma, for det skjer ikke et sekund for ofte. «Your children behaved VEEEEERY well» sa den ene til meg da vi gikk ut av flyet. Jeg skjønte nesten at hun hadde forventet det motsatte. Men den gang ei. Jeg heiser flagget for en fin reise med ungene mine!

Du må puste på de

Så har vi vært hos farfar, som nærmer seg 96 år. Det tar to fly og en en biltur på 12-13 mil. «Å reise med barn» kommer i et senere innlegg (og som noen millioner treff hvis du googler det, vil jeg tro…). Farmor døde for tre år siden, og jeg tror det markerte orkidèens inntog i hjemmet. Check it out:

bilde-4

Og her er et eksempel på my kind of planter:

bilde kopi

«Farfar, hva gjør du med orkidèene?». -“Ka eg gjør med de? Eg puste på de». Og jeg tenkte bare ja særlig, men som han sa; «de vil jo ha CO2». Åpenbart.  Så viste han meg hvilken gjødsel han bruker, men ikke for ofte, og sa at han flytter de unna skarpt sollys, og at han rett og slett pusler litt rundt de. Og vanning da, vil jeg vite. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til, kjøper jeg en plante som pr bruksanvisning skal ha vann en gang per uke er det det den får. Nja, sier farfar, en liten skvett et par ganger i uka. Okei, sier jeg, det skal jeg klare. -Men det er klart, legger han til, er det veldig varmt må de ha mer. Jaaah, det er klart. En av mine åpenbare logiske brister. Som da jeg skulle lære å bake mandelbunn av farmor. «Ja hvor lenge skal den steke da?» -Nei det ser du. «Eh, NEI?????» (og så satt man der og nistirret inn i ovnen i trettifem sammenhengende minutter) (og resultatet kom ikke i nærheten av farmors). Vel, imorgen er det straka vegen til nærmeste blomsterbutikk. Orkidèer + Hege = vent å se:):)

Jeg kan anbefale alle…

… å ha en kollega fra Marokko, som reiser til Marokko ca èn gang pr år, og som har med DETTE tilbake:bilde-5

 

Jeg kan love dere at det smaker like godt som det ser ut, -og jeg måtte mobilisere all  viljestyrke for å nøye meg med et par (les: et par tre-fire) testbiter en vanlig mandag. CA-LO-RI-BOMB!!!! Og yummi sådan. Tusen takk familien Lekhal & Al Makam bakeri!

bilde-6

 

 

 

Første innlegg

Jeg: «Jeg vurderer å begynne å blogge. Hva er din umiddelbare reaksjon på det?»
Søster: «Skriv heller en bok. Jeg forbinder blogging bare med tenåringer og fotballfruer»
Sturla: «Hvis det er ett menneske jeg kjenner som burde blogge, er det deg»
Judith: «Hva skal du blogge om, fotball? Isåfall kan det jo bli morsomt»
Mannen: «Det høres jo…..spennede ut. Det tror jeg godt du kan passe til» (Then again, Mannen og jeg bor jo under samme tak og har hele to ganger ført felles genmateriale videre, så svaret hans gir seg selv).

Så over til innhold. Ønsket mitt er å skrive om det som opptar meg, -livet og hverdagen. Jeg gleder meg til jul og til neste gang jeg skal reise bort, men jeg er mest glad i de vanlige dagene, rutiner, A4, ordning & reda. Elsker: ungene mine, stort sett også Mannen, samt Rolls Roycen av is; strawberry cheesecake (oh yes, Ben & Jerry). Liker: å lese, spille back gammon, drikke kaffe, trene, å lage mat (vel, liker det når det er tid nok). Liker å ha det koselig rundt meg, og i mitt control freak-hode betyr koselig også ryddig. Drømmer om og lengter etter: Afrika. (Rettelse: drømmer ikke om, og lengter ikke etter, de ca 50 landene i Afrika jeg aldri har besøkt, men kjæreste lille gode Kenya – er bestandig en del av meg).

Ettersom jeg er i permisjon (tusen takk A/S Norge, -kommer tilbake til med hvor stor glede jeg betaler skatten min på et senere tidspunkt) – er jeg p.t. ikke en del av det jobbfellesskapet som kan mene noe til hverandre on a daily basis. Ikke er jeg en flittig bruker av oppdateringsfeltet på Facebook heller, og selv om det er en stund til jeg klokker inn på jobb igjen, så jeg for meg at jeg da (i FB-oppdateringen) ville skrive noen fine ord om velferdsstaten, og samtidig oppsummere hva jeg IKKE hadde gjort i løpet av permisjonen; ikke startet egen bedrift, ikke begynt å blogge, ikke lært meg å strikke eller scrapbooke, ikke engang bakt cupcakes. Den statusen vil altså komme til å se annerledes ut, for her er minushonning.no, JUBIII!!!! Nå må jeg lære meg mer om denne for meg nye delen av cyberspace, så hører jeg av meg igjen innen nærmeste fremtid. Velkommen tilbake til minushonning!!

hverdagsbetraktninger