Goodbye Ben, goodbye Jerry

Sad but true.
“Iskremgiganten Ben & Jerry’s grunnleggere skulle gjerne laget en iskremvariant med marihuana i de statene det er lovlig. – Hadde det vært opp til meg, hadde vi gjort det, sier Jerry Greenfield”. (http://www.aftenposten.no/okonomi/Grunnleggerne-av-Ben–Jerrys-ser-for-seg-marihuana-is-7930164.html).

Nei vet dere hva. Den er jo SÅ syyyyykt god, som i rolls roycen av iskrem. Men nei. Så får det heller være. Det finnes jo Haagen Dazs. Det finnes jo Môvenpick med karamell. Det finnes jo krokanis. Og man kan jo faktisk ta den beste vaniljeisen som er, og kombinere med peanøtter og masse melkesjokolade. Så det skal nok gå. Tror ikke jeg kommer til å GÅ GLIPP AV så mange kalorier. Kanskje is-budsjettet reduseres noe. Men det var det. Et langt og godt forhold. Nå er det slutt. Goodbye Ben. Goodbye Jerry.

IMG_0614

 

IMG_0616

 

IMG_0625

Lørdagsluksus

Stå opp med kids. (Hvis heldig: 07:00. Hvis ikke: 06:00).
(Min tur til å sove søndag).
Havregrøt.
Kaffe.
Lek/bøker/maling/dans.
Soving for minste, Lørdagsbarnetv eller iPad for største.
10:30: Bosu puls på Exolo. Ingen over, ingen ved siden.
Dusj.
Risø med søstersen.
Kan det finnes en bedre lørdagsformiddag?
IMG_0405

IMG_0406

 

IMG_0482

Sparkiade

For et år siden sa våre gode venner og naboer at vi måtte “hive oss med” på sparkiaden, og vi (som i Mannen og jeg) svarte at det måtte vi vel, uten at vi helt visste hvordan. I tillegg var Poppy fem-seks uker gammel, så sparking at all var en aktivitet som hverken ble bedrevet på kveldstid eller med alkohol i blodet.

I år tok et annet fint nabopar tak i oss og inviterte, og dermed innså jeg litt av konseptet. En til da ukjent begivenhet, men da fungerer det altså sånn at de som er vertshus velger hvem de inviterer til forrett. (NB, dette er ikke en oppskrift på sparkiade, dette er hvordan jeg tror det fungerer).

“Felles vorspiel, treretters matstafett til fremmede verter og felles avslutning er oppskriften på en vellykket sparkiade” (Nordlys 19.2.2013). Vorspiel var altså ikke et tema (og hvordan skal man få tid til det når forretten starter kl 1900 og det er leggerutiner en masse akkurat i den tiden). Anyway, vi gjør oss klar for vår første sparkiade, og tema er BALL. IMG_0567

 

IMG_0601
Eller skal jeg ta det rosa håret?

Angående tema: Ball = finstas. Men sparkiade er jo også litt “kle ut”. (Sa våre venner som i 2014 ville ha oss med, og som i år ikke kunne være med selv). Så Mannens outfit blir dress og hvitskjorte, og en bling-sløyfe fra billig-butikk i halsen. For å sprite opp: rosa hår.
Jeg: “hvilken av ballkjolene mine skal jeg ta…..?” Hmm, et problem jeg ikke har (du har rett, jeg har ingen ballkjoler), så jeg ender med en helt ordinær svart H&M-sak, kjøpt på Finn og godt brukt (-og godt brukende). Fiffer til med to meter svart tyll rundt skuldrene, og en boa som viste hva man får når man betaler 20 kroner for den. (Nok et bidrag til å forsøple verden, unnskyld, og unnskyld til de tre husene vi var i som alle har svarte boa-“fjær” hist og her….. Ellers, litt store smykker, en lekekrone, gullsko, ptja, vi var vel en god blanding av fin og utkledd.

IMG_0585Vi fikk litt bange anelser vedr påkledning, på forretten hos våre gode naboer som fikk oss med på dette. Samtlige var korrekt antrukket i kategori ball, og FINT ball. Lange kjoler, glitter-spray i håret, ingen tendenser til utkledning. Mannen så forferdet på de andre, takket ja da han som “Rosa på ball” ble tilbudt noe å drikke, men så snart en annen nabo, en artist som tar sin plass både fysisk og i overført betydning, dro igang med sine faktisk rett så treffende poeng og (to my surprise), morsomme vitser, var det rosa håret glemt og vi var igang.

IMG_0590

Vi fikk trekke lapper med kode på, og fikk adressen til dit vi skulle på hovedrett. (Og by the way, forretten, lakse-ruller, avocado/ruccola-salat, asparges med bacon, fantastisk godt!). Avsted på sparken, på et ekstremt dårlig sparkeføre (enten is, eller så godt strødd at sparken måtte bæres), med retning hovedrett.
IMG_0606

Entrada hovedrett: her holder vi på å drite oss ut begge to. Vi hilser på vertene, og i stua sitter det et ungt par. De har på seg vanlige klær (nei, det har de ikke, de har på seg fotball-klær og har tolket temaet i en retning Mannen kanskje ville gjort hvis ikke die Führerin tok avgjørelser i så måte), -og jeg tenker “den ene er vertenes sønn/datter, og den andre er datterens/sønnens kjæreste”. Mannen tenker nøyaktig det samme (bekreftet han en time og tjue minutter senere, pluss jeg så det på han). DET er det altså ikke, de er også deltagere på Sparkiaden, og de er som antatt rundt 20-ish. Og det må sies å være en positiv overraskelse. Jeg hadde mine litt forutinntatte idèer om hvem som var målgruppe på en slik happening, og jeg var ganske sikker på at det var aldersgruppen ca 35-55. Jeg tok feil. Derimot kan jeg ikke si å ha sett så mange innvandrere eller ikke-etnisk norske, hverken somaliere, svensker eller polakker. (Og foreleseren min på “Kunnskapsproduksjon og metode” foreslo Sparkiaden som mini-feltarbeid. Jeg vurderte det, men kom til at det muligens ble både den første og siste hvis jeg skulle begynne å intervjue deltagere, arrangere fokusgruppe-samtaler og så videre….Men hvis vi skal være vertshus, skal jeg invitere henne til å forske litt, eventuelt en av studentene hennes).
IMG_0589

Hovedrett: Ovnsbakt laks, ris, rømme- og urtedressing, salat. Godt!

IMG_0596

Så er det tid for ny lapp, og vi får navn og adresse til dessert-vertshuset. Et ungt par, som har satt fram et bord med “obligatorisk velkomstdrink” mellom gangen og stua. (Ja, du gjettet rett, tequila). Desserten var til min store glede som den is-junkie jeg er; bananasplitt. En stoooooor porsjon, bananer, gode gamle TRESS-isen, masse krem, og sjokoladesaus på toppen. “Åååååå guuuud for noen store porsjoner, jeg er sååååååå mett” hørte jeg et par av de andre (JA damene, hva er det med dere?!?!?) si, men no need to worry, denne dama spiste alt (seriøst, jeg kan spise to liter is på relativt kort tid, så dette var piece of cake). Det var god stemning og hyggelige mennesker alle stedene, og på desserten traff vi noen vi connected veldig bra med, og mannen i det paret sa, når vi snakket om konseptet Sparkiaden, “Ja, det er jo litt corny med ukjente folk i ca fem sekunder, men så møter man noen med rosa hår og så ordner det seg!”.IMG_0583Arti kveld! Skål for sparkiaden:)

Sorry, snart back on track

Fine lesere, beklager at jeg datt helt sammen etter utblåsningen over Per Sandberg. Jeg har vært altfor treg med å oppdatere bloggen. Altså hobbyen min. Kan skylde på andre presserende gjøremål, som alle kan relateres til en (u)jevn fordeling av tiden på; barn, jobb, studier og “hjem”. Ikke nødvendigvis hjem som i dukkeHJEM, -men hjem. Enten det er praktisk eller selvvalgt. I tillegg, noen uoffisielle små stikkere hit og dit, som her om dagen, morgenmøte med to venninner, (morgenmøte ja, du hørte riktig, vi hadde en agenda for treffet og den ble grundig diskutert). Mens dette ble spist:

IMG_6236Ikke vanskelig å definere dette som luksus i hverdagen nei. God kaffe, noe godt å spise, og med den bonusen det er å innta det i godt selskap, -heldig er man.

Målet hva publisering av innlegg angår, har så langt ikke vært et uttalt tema, men da jeg startet å skrive, så jeg for meg 1-2 pr uke. Og det er det jeg jeg ser som sannsynlig. (Klart, når jeg blir en kjent superblogger må jeg skrive oftere, det skjønner jeg). (Men det må være litt belastende, tenk på henne Mamma til Michelle for eksempel, som driver og foter (forkortelse for fotograferer, hørtes den rart ut kanskje? Foter? Fotograferer?), -vel, driver og tar bilder av dattteren sin, typ daily….. Såeh, jeg kan ikke si at vi snakkes imorgen, men jeg kan si at jeg kommer til å ha noe for bloggen etter imorgen, for da er det klart for min første Sparkiade. Spennende! God natt alle :)

Per Sandberg. No må du fan mæ bremse.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Jeg-kan-til-tider-kanskje-vare-en-belastning-for-Regjeringen-Pa-samme-mate-som-jeg-kanskje-er-befrielse-for-vare-velgere-7909876.html

Å, hadde jeg bare slått av maskinen etter Mesternes Mester. Hadde jeg ikke bare skullet sjekke Face, og lese siste nytt. Men det skulle jeg visst. Jeg gremmes. Here we go:

Aftenposten: -Mener du noen innvandrergrupper mangler demokratisk holdning?
Per Sandberg: “Det er behov for at vi oppdrar noen grupper innvandrere og hver generasjon i demokratibygging”.
Flott ordbruk, Sandberg. Vi skal “oppdra”? Jeg er stort sett vant med at de man oppdrar, er barna sine. Og du vil altså oppdra noen grupper innvandrere. Så tøff du er. Og så regner jeg med at du har fått din del av demokratisk trening siden du er vokst opp med at vi velger til elevrådet og vi venter på tur, vi rekker opp hånden og vi stemmer om vi skal ha dans eller fotball, og om vi skal på klassetur til Gøteborg eller Åre. Luuuuuuucky us! Siden ikke alle innvandrere er svenske 18-åringer, er det ikke alle som har samme erfaringsgrunnlag. Godt at du er her og viser vei med begrepsbruken da.

Aftenposten: Dette høres mest ut som om myndighetene skal gjøre mer av det samme?
Per Sandberg: Vi må gjennomføre en ideologisk kartlegging av moskeer.
Oisann. Mente du en SYSTEMATISK kartlegging av moskeer? Jeg går ut fra at du er interessert i ideologien til de ulike moskèene, hvem er mest konservativ og hvordan stiller de seg til ulike aspekter ved hverdagen sett i lys av religion, eller tar jeg feil? Eller er det, som du uttrykker det, selve kartleggingen som skal gjøres ideologisk? (Vet du hva. Jeg tror du har vært inne hos hun Hege Storhaug og klippet og limt litt. Hvis du leser intervjuet i Aftenposten, og så leser forsiden til www.rights.no, så er det forbausende mange likhetstrekk i ordvalg. Men akkurat her tror jeg du blandet sammen begrepet ideologi med noe annet du hadde tenkt på. Det gikk kanskje litt fort).

Per Sandberg: “De dårlige systemene i fattige land vedvarer fordi det delvis er en del av deres identitet og fordi det er innvevd i den lokale kulturen. Innvandrere rømmer fra konsekvensene av disse systemene, men bringer vanligvis kulturen med seg hit”.
What? Hva er en del av hvems identitet? Er de dårlige systemene en del av et lands identitet? Eller en del av alle innbyggernes identitet? Og hva er “dårlige systemer”? Ungt demokrati? Dårlig køsystem på supermarkedet? Ja det må jo være noe som for Sandberg fremstår som annerledes enn i Norge, og det virker i høyeste grad som at “annerledes” er dårlig. Og hva det enn er, så er det altså “innvevd i den lokale kulturen”. Og den bringer de “vanligvis” med seg hit. Det hadde vært utrolig spennende å se hvilken del av den “lokale kulturen” i Nigeria (folketall 173 millioner) du ville valgt å totalslutte deg til, Per Sandberg. Eller Polen, det er jo bare 38-39 millioner der, og ikke så mange svarte mennesker, de er ofte skumle. Hva tror du, Per, du hadde nok ikke gått inn i de ca 8 prosent arbeidsledige vel, jeg regner med du hadde lært polsk på rekordtid, funnet deg til rette i eller utenfor et trossamfunn, eksperimentert deg frem til hvilken av det polske kjøkkens retter som passer din gane best, og sikkert ikke hatt ønsker om å omgås andre nordmenn. 

Aftenposten: På hvilken måte er vilkårene for ytringsfriheten forandret med innvandringen?
Per Sandberg: ” Med det multikulturelle samfunnet er det kommet et nytt fenomen som ikke tjener et vitenskapsbasert samfunn som vårt; nemlig krenkelseskulturen. Her har – dessverre – særlig muslimer stilt seg selv i fremste rekke.
Åja, ja men da så. Ja, nei for VI står hvertfall ikke i fremste rekke for krenkelse. Vi er et vitenskapsbasert samfunn, ref Sandberg. Er vi også et så opplyst samfunn at vi vet at det å tegne profeten Mohammed oppfattes som en krenkelse? (Og hva synes du egentlig, når flagget vårt brennes, føler du deg krenket, eller skal vi bare skrive det på kontoen for ytringsfrihet?)

Aftenposten: Er det bare muslimer som står for denne kulturen?
Per Sandberg: “Nei. Det samme ser vi for eksempel i språkbruken. Såkalte krenkende ord tas ut av sin sammenheng og tillegges betydninger de aldri har hatt. “Negerkonge”, varemerket “Black Boy” og “hottentott” er alle ord som noen nå tar til inntekt for rasisme. Dette er små, små skritt i gal retning. Folk kan bli engstelig for å ytre seg i det offentlige rom, fordi de raskt kan ende opp med et rasiststempel”.
Vel. Martine Aurdal skrev om heltinnen Pippi og det faktum at enkelte ord fjernes fra språket. Vi reviderer språket, vi reviderer bøker, og “negerkonge” er et nedlatende og rasistisk ord. Lindgren har selv sagt at hun var glad for at det ble fjernet i en av filmene fra 1990-tallet, og hadde hun skrevet om Pippi idag, hadde pappaen vært pirat eller kaptein.(http://www.dagbladet.no/2014/10/02/kultur/meninger/kommentar/pippi_langstrompe/negerkonge/35541307/).
(Og hva er det man så gjerne vil beskrive med det?  Overhodet for et av de få kongedømmene i dagens Afrika? Mener Sandberg at det er belastende at han ikke kan omtale kongen av Swaziland som “negerkonge”, fordi han er redd for å bli oppfattet som rasist?)

Aftenposten: Hvilke land har klart integreringen bedre enn Norge?Per Sandberg: “Ingen land har lykkes som et multikulturelt samfunn. Det har også Tysklands Merkel, Frankrikes Sarkozy og Storbritannias Cameron hevdet”.
Amen, de voksne har snakket? Noe du har tatt ut av kontekst, eller skal man spørre hva du mener et multikulturelt samfunn er, Per Sandberg?

For er det sånn, at så lenge du kan konstruere et fellesskap ut fra likhetstanken, så er det i orden? Det er trygt når vi er like? Når du får være premissleverandør for hvilke forventninger disse innvandrerne skal imøtekomme? Det du oppfatter som “annerledeshet” er i orden så lenge det gjelder ufarlige ting som mat og musikk, men PASS PÅ når vi snakker kjønn, kanskje hun med tørklet er undertrykt og tvangsgiftet og kjønnslemlestet, kanskje har hun mindre valgfrihet enn din etnisk norske kvinnelige nabo, og det må vi gjøre noe med. Sjarmeres du også av de som har blitt så norske og passer så godt inn? At Shabana Rehman viste rumpa, løftet Krekar? Kadra som bidro til avsløringer i et muslimsk miljø, alle som helt eller delvis har en ikke-norsk bakgrunn men som likevel har klart dette med språk, tilpasning, og ikke minst å forstå VERDIENE våre, er det disse som er dine glad-historier blant innvandrere, Per Sandberg?

Eller er det dette som er gladhistorien, det som jeg velger å avslutte med, her setter vi stopp for idag, og jeg gjengir:

Aftenposten: Du ser altså noen av de samme utviklingstrekkene i Norge nå som i Tyskland på 1930-tallet under nazismens fremvekst?
Per Sandberg: “Ikke ennå”.

Ski-VM

VM på ski er godt igang, og jeg har en bemerkning av ikke-sportslig karakter.

Navn. Hør. FINN-HÅGEN KROGH. Hør hvor godt det er å si det?! Det er akkurat som det ligger så godt i munnen, det er så lett å uttale. Prøv! Si “Finn-Hågen Krogh” En gang til. Finn-Hågen Krogh. Alt må være med. Og jeg skal i ærlighetens navn innrømme at hverken Finn eller Hågen er på navnetopp hos meg, men kombinasjonen, og ikke minst sammen med etternavnet. Finn-Hågen Larsen, Finn-Hågen Sørlie, Finn-Hågen Dahl, Finn-Hågen Andreassen. Det blir noe helt annet. Men Finn-Hågen Krogh. Snakk om nice combination.  Hvis han vinner noe, eller hvis han “får gå lagsprinten” (som var case`n på saken jeg hentet bildet fra), så husker man navnet hans, og ingenting stokker seg. Prøv å si Ingvild Flugstad Østberg. Det blir fort til at “Ja hun Ingvild, (her ville jeg ha blandet med Caspersen Falla, Uhrenholt Jakobsen, kanskje ikke Størmer Steira (men det navnet passer jo også sammen, bare litt for mange r`er for min smak), og Ingvild Flugstad Østberg ville muligens endt med en annen sammensetning av etternavn.

Men Finn-Hågen Krogh altså. Ser at det også imorgen blir lagsprint på han. Nordthug og Finn-Hågen Krogh.

Og hvis flere enn meg var litt usikker på hvordan han ser ut, så har dere han her:

Bilde hentet fra Dagbladet
Bilde hentet fra Dagbladet

Stay tuned!

Takk, legesekretær

Takk, legesekretær som ikke har skills whatsoever til å ta blodprøver av barn. Takk for at du likevel vil ha mitt barn til prøvekanin, istedetfor å sende han dit de gjør dette hele dagen. Takk for at du ikke finner blodåren, når du finner, stikker du likevel feil, og etter å ha rotet litt rundt med nålen, finner du ut at du må ta den andre armen. Vet du hva, å ta blodprøver har barnet vårt gjort antagelig 9-10 ganger, uten et knyst. (Skrytestatus: SÅÅÅÅÅÅ flink å …….. (fyll i).) Det har handlet om å studere blodet nøye, stolt vise frem den hvite teipen over bomullsdotten, som indikerer hva som har skjedd, og tilfreds med seg selv velge ut en premie. Men du, premie-ku av en uforsiktig og ubehøvlet legesekretær, du spolerte dette, ødela for blodprøven din, og ødela for en fireårings velvilje til å brette opp genseren og gjøre seg klar for stikket. Jadajadajada hvor ille er det, et lite stikk, ja men for MEG er det ikke ille. For Ranger var det heller ikke ille. Men det er jo en grunn til at voksne folk har total og uovervinnelig sprøyteskrekk. Kunne du ikke bare innsett din begrensning? Du ville ikke bare ha bidratt til at min gutt fortsatte med å anse sprøyter, både de som henter noe ut fra kroppen og de som sprøyter noe inn, eksempelvis vaksiner, er ufarlige og noen ganger et must, og som til alt overmål avstedkommer premiering, -du ville I TILLEGG ha spart dine kolleger på sykehuset 45 minutters ekstra arbeid, og et studie i lirking og overtaling og fokusskift som enhver kan misunne dem. Det gikk til slutt. Og det var ikke takket være deg, det var på tross av deg.

GRRRRR hashtagg sintmammapådårliglegesekretær hashtagg ikkekultmedhysteriskbarn hashtagg ÅÅÅÅHHHH#$&%!?”

Hverdagsrot

Forrige innlegg så nesten i overkant harmonisk ut. Så her kommer litt for å balansere bildet. Hverdagsrot…..check it out!

IMG_5960
Kjøkkengulvrot. Alternative leker for Poppy.

 

 

IMG_5961
Kjøkkenbenkrot. (Hehe eller tittel på en bok jeg liker, “Kjøkkenbenkrealisme” av Olaug Nilsen).

 

 

IMG_5962
Mellomstasjonsrot. Koffert og kleshengere skal prekiveres etter salg på Fiinloppis. Ytterklær skal visst ut i gangen. Eske til uro som pakkes bort skal visst….pakkes bort. Våtservietter, -badet. Veske, -gangen.
IMG_5963
Hverdagslig leke-rot med tørkestativ OG kurv flott plassert midt i stua. Og bare så det er sagt, yogamatten dere ser sammenrullet brukes altså ikke til yoga….rett og slett litt usikker på hvorfor den er der. Men det er den.

Hvis det er andre hjem som en sjelden gang (…) er litt smått rotete, og noen føler seg bedre etter dette lille glimtet; vær så god! Det var min onsdagsgave til dere:)

 

 

 

Dos and don`ts i begravelser

Jeg har vært i åtte begravelser. Det er kanskje, heldigvis, ikke så mange. Eller ni er det, men den første var jeg 3-4 år i, og idèen til blogginnlegget kom ikke derfra akkurat. Jeg har vært i flere begravelser enn bryllup. Kanskje noen kunne gifte seg snart så kan jeg godt blogge om det. Men altså. Begravelser. Heavy stuff. Jeg tror at det verste, som jeg opplever det, er først og fremst å se de aller nærmeste. Kanskje noen man aldri har sett gråte før, noen av de løsningsorienterte, pragmatiske realistene, som ingen forskningsbasert vitenskap i verden kan trøste. Noen av salmene. Alltid freidig når du går. Deg være ære. Amazing grace. Blot en dag. Å leva det er å elska. Og når kista senkes ned. Det er en rar, trist, absolutthet over det. Den kommer ikke opp igjen.

Jeg har vært med å begrave to oldeforeldre (83 og 108 år), to tanter/gammeltanter (84 og 85 år), en gammelonkel (68 år), faren til en venninne (57 år), to besteforeldre (85 og 93 år), og bestevenninna mi. 31 år. Henne kommer jeg kanskje til å fortelle litt om, når tanken har blitt tenkt noen ganger, og hvis hennes nærmeste sier ja. Det var heller ikke da vi begravde henne, at idèen til å skrive om begravelser kom. Til det er det for lenge siden. Men derfra kommer en «don`t» til prestene.

DSC_0159

Påkledning
Må man gå i svart?Min mor sier nei. Hun mener visst man kan gå i hva som helst. Nesten. Men om hun ikke går i svart er det ikke akkurat gay parade-farger denne dagen. Hun ender jo med grått og brunt og mørkeblått. Jeg mener vel ikke at det SKAL være svart, men det kommer kanskje litt an på hvem som begraves. Er det en eldre dame så ville det sikkert vært naturlig for henne selv å gå i svart i begravelser, og da synes jeg man kan gjøre det samme. Påkledning ute; nå var jeg nylig en av de som bar tanten min. Jeg hadde tenkt at vi alle måtte ha mørke ytterklær. Faren min bar også og den varmeste jakken hans er turkis. Ute var det minus 14. Ved elva, der parkeringen til kirkegården er, var det minus 17. Kirkegården ligger enda litt lengere inn, og der var det enda noen grader lavere, det var så kaldt at tærne kjentes som de frøs fast i bakken, og jeg fikk ondt i setemusklene selv om jeg ikke satt, for jeg frøs sånn at jeg tror jeg strammet det lille jeg har av muskler. Da er det greit med turkis. Synes jeg. Jeg tror også at tante R heller ville at vi skulle fryse minst mulig, for hun brukte å si at vi måtte kle på oss og hvertfall ha et skjerf i halsen, «koss e det du går kledd?» (henvent til meg 14 år), og så til onkel S; «Hu ska vell gjøre seg til for nå` gutta» (dette er en slags sørlandsdialekt med nordnorske innslag i tonefallet), -enn at vi skulle stå der i svarte ytterklær som ikke varmet.

Inne i kirka
Når man kommer, og det later til at folk gjerne er tidlig ute, så er min oppfatning at det passer seg med minst mulig snikk-snakk. Man kan klemme eller hilse på den/de nærmeste etterlatte. Og man kan snakke lavmælt om avdøde. Men man kan ikke diskutere bankforbindelser, kursen på sveitserfranc, og hvor mange millioner som skal hit eller dit. Ikke engang med innestemme. Og ikke engang hvis det dreier seg om en bedrift som «flesteparten i denne familien er involvert i». Det er ikke sånn, skjønner dere små viktig-per`er, at bare det er snakk om store nok beløp så betyr det ingenting hvor man diskuterer det.

file0001053186625Inne i kirka 2
Syng. Jamen SYNG. Syng bare.

Bruk av Guds navn
Når man kommer ut av kirka, og har fått kista i bårebilen, og venter til blomster er dandert, og presten står ca en og en halv meter unna, prøv, bare prøv en liten, kort stund å unngå bruk av navnet til han (Han) vi skal overgi den døde til. Beste søsteren, til mor; «Å mor, du er så lei deg, Herregud, går det bra?» Fine exen til søskenebarn, til meg; «Ja, Herregud, tenk jeg har ikke fått sett lille Poppy enda!!» Kjekke ungdommen, uten lue og antagelig uten ullundertøy, til annen kjekk ungdom, også uten lue og antagelig uten ullundertøy; «Herregud så kaldt det er!!! HerreGUD så kaldt det er!!!»
Plis, eh?

På den samlingen man har etterpå hvis man har det, og er prest
Hvis du, prest, skal si til to av de nærmeste venninne til den 31-åringen man har begravet at det var veldig fint at de sa noe i kirka, og at de var flinke, så si det. Bare det. Ikke legg til at de egentlig skulle ha stått der oppe littegrann lengere, for det er vanlig å vise respekt ved å gjøre en såkalt bårehilsen, ja at man bare venter litt, som presten gjør når hun/han leser på båredekorasjonene, så venter de litt før de leser på neste. Til tross for at vi faktisk sa noe, så skulle vi altså ventet litt før vi satte oss tilbake på venstre sides nest fremste rad (fremste var tom) hos de andre venninnene. Skulle vi tenke på det til neste gang? Kanskje du, presten, skulle tenke på det til neste gang. Enten gir du beskjed på forhånd, eller så velger du dine kamper.

file4021285826512

På den samlingen man har etterpå hvis man heter Hege og hjelper til å servere i begravelsen til sin gode venninnes onkel
Ikke mist karbonaden på karbonadesmørbrødet. Ikke mist det så det NESTEN havner på fanget til den voksne mannen som antagelig var bygdas catch da han var yngre (og på godt voksne dager vil jeg satse mye på at han fortsatt har draget så det holder), men som heldigvis bare løftet papptallerkenen og sa «hold på hatten», og da KAKEspaden jeg hadde fått stukket til meg for bruk på karbonadesmørbrød ikke klarte å holde følge med hverkan karbonade eller papptallerken (jada, motorikken min, svikt), kunne jeg konstatere at den (karbonaden) havnet i en tom kaffekopp. Puh. Hadde det vært en annen setting ville jeg nok flirt av meg selv, etter å ha utbrutt «å satan!», men takk (Gud) for at jeg har åndsnærværelse nok til ikke å bannes så altfor mye rundt barn og de som er mere religiøse enn meg. Nå fikk jeg sagt «DET må du beklage, du fikk ikke noe på deg?» (nope), og resten av seansen på bedehuset foreløp uten fadeser fra min (eller andres) side.

Jeg kan jo avslutte med at jeg mailet venninnen hvis onkels begravelse jeg hjalp til i, og spurte samtidig om hun hadde innspill til ting som hadde gledet eller irritert henne i denne type tilstelninger. Hun hadde lite å bemerke, var «vant til at det er ganske fritt» (noe jeg må spørre henne ut om. Ganske fritt? Hmmm) og «husker at vi hadde en på min alder, (med adhd?) som nærmest i hver begravelse holdt på å ramle i grava».

Keep it tight! Og som sagt, bryllup, anyone…..?

hverdagsbetraktninger