Du må puste på de

Så har vi vært hos farfar, som nærmer seg 96 år. Det tar to fly og en en biltur på 12-13 mil. «Å reise med barn» kommer i et senere innlegg (og som noen millioner treff hvis du googler det, vil jeg tro…). Farmor døde for tre år siden, og jeg tror det markerte orkidèens inntog i hjemmet. Check it out:

bilde-4

Og her er et eksempel på my kind of planter:

bilde kopi

«Farfar, hva gjør du med orkidèene?». -“Ka eg gjør med de? Eg puste på de». Og jeg tenkte bare ja særlig, men som han sa; «de vil jo ha CO2». Åpenbart.  Så viste han meg hvilken gjødsel han bruker, men ikke for ofte, og sa at han flytter de unna skarpt sollys, og at han rett og slett pusler litt rundt de. Og vanning da, vil jeg vite. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til, kjøper jeg en plante som pr bruksanvisning skal ha vann en gang per uke er det det den får. Nja, sier farfar, en liten skvett et par ganger i uka. Okei, sier jeg, det skal jeg klare. -Men det er klart, legger han til, er det veldig varmt må de ha mer. Jaaah, det er klart. En av mine åpenbare logiske brister. Som da jeg skulle lære å bake mandelbunn av farmor. «Ja hvor lenge skal den steke da?» -Nei det ser du. «Eh, NEI?????» (og så satt man der og nistirret inn i ovnen i trettifem sammenhengende minutter) (og resultatet kom ikke i nærheten av farmors). Vel, imorgen er det straka vegen til nærmeste blomsterbutikk. Orkidèer + Hege = vent å se:):)

Jeg kan anbefale alle…

… å ha en kollega fra Marokko, som reiser til Marokko ca èn gang pr år, og som har med DETTE tilbake:bilde-5

 

Jeg kan love dere at det smaker like godt som det ser ut, -og jeg måtte mobilisere all  viljestyrke for å nøye meg med et par (les: et par tre-fire) testbiter en vanlig mandag. CA-LO-RI-BOMB!!!! Og yummi sådan. Tusen takk familien Lekhal & Al Makam bakeri!

bilde-6

 

 

 

Første innlegg

Jeg: «Jeg vurderer å begynne å blogge. Hva er din umiddelbare reaksjon på det?»
Søster: «Skriv heller en bok. Jeg forbinder blogging bare med tenåringer og fotballfruer»
Sturla: «Hvis det er ett menneske jeg kjenner som burde blogge, er det deg»
Judith: «Hva skal du blogge om, fotball? Isåfall kan det jo bli morsomt»
Mannen: «Det høres jo…..spennede ut. Det tror jeg godt du kan passe til» (Then again, Mannen og jeg bor jo under samme tak og har hele to ganger ført felles genmateriale videre, så svaret hans gir seg selv).

Så over til innhold. Ønsket mitt er å skrive om det som opptar meg, -livet og hverdagen. Jeg gleder meg til jul og til neste gang jeg skal reise bort, men jeg er mest glad i de vanlige dagene, rutiner, A4, ordning & reda. Elsker: ungene mine, stort sett også Mannen, samt Rolls Roycen av is; strawberry cheesecake (oh yes, Ben & Jerry). Liker: å lese, spille back gammon, drikke kaffe, trene, å lage mat (vel, liker det når det er tid nok). Liker å ha det koselig rundt meg, og i mitt control freak-hode betyr koselig også ryddig. Drømmer om og lengter etter: Afrika. (Rettelse: drømmer ikke om, og lengter ikke etter, de ca 50 landene i Afrika jeg aldri har besøkt, men kjæreste lille gode Kenya – er bestandig en del av meg).

Ettersom jeg er i permisjon (tusen takk A/S Norge, -kommer tilbake til med hvor stor glede jeg betaler skatten min på et senere tidspunkt) – er jeg p.t. ikke en del av det jobbfellesskapet som kan mene noe til hverandre on a daily basis. Ikke er jeg en flittig bruker av oppdateringsfeltet på Facebook heller, og selv om det er en stund til jeg klokker inn på jobb igjen, så jeg for meg at jeg da (i FB-oppdateringen) ville skrive noen fine ord om velferdsstaten, og samtidig oppsummere hva jeg IKKE hadde gjort i løpet av permisjonen; ikke startet egen bedrift, ikke begynt å blogge, ikke lært meg å strikke eller scrapbooke, ikke engang bakt cupcakes. Den statusen vil altså komme til å se annerledes ut, for her er minushonning.no, JUBIII!!!! Nå må jeg lære meg mer om denne for meg nye delen av cyberspace, så hører jeg av meg igjen innen nærmeste fremtid. Velkommen tilbake til minushonning!!

hverdagsbetraktninger