Siden sist (3)

Da kjører vi på med tredje og siste del:

Vi har vært på hyttetur, med store og små. Det var i en av vintermånedene her i nord (les: juni) så da må man gardere seg med klær for ethvert væromslag.

Men det gikk ikke lang tid, så kom sommerværet for fullt. Og med sommerværet, en salt/pepper-bøsse forkledt som fugl, på vei ned juvet fra fjellheisen:

Tursesongen er i gang:

Rødtinden, endelig:

Og så dro Marit meg med opp en ganske bratt start, til Tromsøs geografiske midtpunkt:

Fin utsikt på varm kveldstur:

Klokka ti-fjellet (Nattmålsfjellet), med påfølgende kaffe og is på Bryggejentene:

Et eller annet sted her ble det også tid til å bryte ned kroppen med noen enheter. Startet på T med beste jentene Lise og Kristine, tapas og rødvin. Avsluttet på Hildr med den som kjent veldig gode Espresso Martini, og den for meg første (men ikke siste) opplevelsen av Moscow mule…..very nice!

Så ble det nytt turmål med Judith, Sollidagsaksla:

Her er mann og barn på Senja (noen har ferie mens andre jobber), Judith henter meg på jobb, og vi har en fantastisk tur i sommerværet. Deretter en helaften med meg selv, bestående av Palak Paneer og Lady Gaga + Bradley Cooper:

<3 Nydelig nydelig og trist film. Og har fortsatt “Shallow” på repeat i hodet.

En annen trist nyhet, eller, det måtte komme, men det er veldig rart; huset til farfar er solgt. Eller, til farfar og farmor, men siden hun døde først ble det liksom farfar sitt de siste årene.













Så for å cheer it up, snap fra venninne:

Og svar fra meg:

Ha en fin sommerdag! :)

Siden sist (2)

Kanskje underordnet, men jeg hopper litt her på dato. Ser jeg hadde med 17. mai i forrige, mens dette starter med Spaniatur, som jo var i månedsskiftet april/mai. Så her kommer del to av “Siden sist”, om enn med mangel på nøyaktig kronologi:

Det var altså i slutten av april at det var klart for det årlige treffet med disse favorittjentene, og det var også dags for Espana por favor. Fem dager med sol, vin, god mat, litt shopping, ufiltrert snakk, i beste selskap. Lucky us!

#fishbowl

Og den gode stemningen fortsetter på snap:

Ja, vi blir eldre ….. og ser dårligere …. :

Og vi har alle våre særegenheter:

Ikke bare snap, men også gode gamle gul-lapper,

Låneklær fra venninne. “Ligger en parfyme også der”. So nice! Fra denne snuppa:

Ellers slipper man jo å lure på hvordan man hadde sett ut som mann, thank you very much Snapchat:

Meeeeeen jeg tror ikke det hadde vært noe for meg.

Feiret en master har vi også gjort #a#stoltbonusmamma
Senere, samme bonus:

Nå gleder jeg meg til ferie, med både små barn og store bonuser, og bonusenes kjærester. Handlet idag litt shampo, balsam, myggspray etc i den forbindelse:

Været har bare blitt bedre og bedre, og kjære Tromsø, no e du vakker! Enkelte begivenheter foregår nesten uten fucking unntak i 5-6 grader og varierende vindstyrke og nedbør (les: Midnight Sun Marathon, Hugos Tivoli, og Bukta) men der slo det til, ass. Unner alle Bukta-gjengere dette!

Og med sommer i nord, så er det hverken Mester Grønn eller Sonja blomster som står for helgebuketten. Fra fineste ungenes små hender og store hjerter:

God helg <3 <3

Siden sist (1)

HEI!
Da har det vært pause lenge nok. Etter å ha vært på offisiell avslutning for meg selv på min forrige arbeidsplass (som jeg hadde permisjon fra det siste året, og endte med -med tungt hjerte- å forlate) fikk jeg noen stikk om at det omtrent ikke hadde vært oppdateringer siden et innlegg om SAS med et toalettbilde involvert (vi snakker post Bangkok). Så her kommer del nummer en av det som heter “Siden sist”. En aldri så liten oppsummering:


Omsider ble vinter til vår, selv om enkelte tviholdt. “Han e lang vinteren men ikkje evig” (Halvdan Sivertsen)

Og tursesongen kunne begynne:

Det kom også en 17. mai:

Seriøst?! Jeg har SÅ FIN bunad. (Ja ja ja, de fleste bunader er veldig veldig fine, men jeg er så glad for at jeg endte med denne fantastiske (synes jeg) utgaven av Rogalandsbunad.

Også veldig glad for at vi blir invitert til mitt kjære opphav for å spise denne dagen:

Som alltid når en sesong nærmer seg slutten så er det veldig trivelige forestillinger og oppvisninger på diverse aktiviteter:

Og fra hyggelige fritidsaktiviteter til hyggelige politiske aktiviteter/nyheter:

Og så, over til de mindre hyggelige. Abortsaken: direkte uhyggelig.

t r a g i s k

Da er det ikke overraskende at valgomaten havner i det området den stort sett gjør:

Og så er det disse gjøkene:

Da er det godt det finnes andre nyheter:

Og andre veldig viktige ting å søke på…. :)

Og gode bøker å lese, her: “Den der lever stille” av Leonora Christina Skov

See you soon, sweeties!

Dagens antrekk

Ny spalte med andre ord. Nei, det er vel mest en ny overskrift, men her er det, skinnbukse og ullgenser. Det vil altså si at det enda ikke er “våren” som jeg leser om i “Anne + Jørgen = sant”, ved legging av barn. (Fantastisk bok).

En favorittveske ble også med på bildet, jeg vurderte den lenge på jentetur for to år siden, kostet rundt 1000 kroner på Massimo Dutti, og viste seg å være et kjøp jeg er veldig fornøyd med. Perfekt størrelse, kanskje den blir med på årets tur med girls`en også <3

Hva er de der jævlige klovne-reklamene? Jeg slår over på en annen kanal så har enda ikke funnet ut hva de skal selge. Har vært innom noe riktig søppel-TV, men nå brenner det i kjære Sokndal, og Erna Solberg endrer mening om IS-kvinner, så må få med meg litt news. Siste par bilder fra påsken:

Fine påsketreet!

Og Marit Bockelies fantastiske “Hanen”, Skandinavias største mosaikk, er heldigvis helårspynt, men den må være med:

Igår ble påsken avsluttet med middag med gode venner, og et siste sugar rush med denne påskekaka:

Signert meg selv :) Ha en fin uke, den er så kort så vips er det helg. Puss & kram!

God påske!

Starter med et stemningsbilde av denne årstiden som kalles vår:

Og når vi nå går inn i påsken……når begynte vi med påskekalender?

Det blir helt sikkert nok raffinert sukker uten kalender. Vi har hatt konditorfarge i vannet når vi kokte egg, med et alltid like fint resultat. (hadde også grønt men kom på at resultatet ikke ble så bra. Så det var bare såvidt det kun var de “insta-vennlige” som fikk bli med på bildet:

Ikke bare egg med dårlig grønnfarge som sliter, haha:

Fra humor på Rema1000 til lavmål fra VG:

Det er bare trist, og man hadde kanskje forventet litt mer fra et ledende mediehus.

Ellers pynter vi til påske:

Og idag drakk jeg kaffe på en nesten tom cafe, mens jeg leste en fire dager gammel avis, og så ut på en nesten tom gate. Deilig. God påske!

Og ellers …

… har vi som dere forsto av forrige innlegg, nylig kommet tilbake fra Thailand. Fin tid å reise på, selv om brøytekantene er like høye som da vi dro, om ikke høyere, har det skjedd noe med lyset på to uker. Det blir tidligere lyst på morgenen, og det er lyst lenger utover ettermiddagen. (Nesten utover kvelden. Snart!). Og bilder/info & update om Thailand kommer, soon to a blog near you!

Det har vært klimaprotester landet over, og det er for meg ubegripelig at det finnes oppegående voksne som ikke støtter dette.

Så har en av mine gode venninner vært på jobbkonferanse, der denne åttitalls-sjarmøren dukket opp:

Og ens sjarmerende selv fikk muligvis freshere hud etter denne:

Men man så jo ikke klok ut mens den virket:

Ha en fin onsdag!

Hei, SAS

Idag ble jeg satt ut. Jeg ble snakket til av et voksent menneske, på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd. Grunnen til at jeg ble satt så kraftig på plass at jeg holdt på å ta til tårene foran fire unger (når skjer DET, liksom?), var at jeg hadde vært så ufin at jeg trykket på en kølapp hvis kategori jeg IKKE tilhørte.

Her var reiseruten vår hjem. Vi = to familier på tilsammen 9 personer. I Bangkok ble bagasjen merket til Tromsø. Som dere ser, var det 1 time og 15 minutter mellom ankomst og avgang. Da vi landet på Gardermoen (ett minutt for tidtabell) gikk det ganske raskt gjennom passkontroll. Vi var på tur gjennom transit-sikkerhetskontrollen, men der ble vi bedt om å gå til ankomsthallen. Vi spurte om vi måtte ta ut bagasjen, men hun som jobbet i sikkerhetskontrollen sa at “det kan de svare på nede, det vet ikke jeg”.

Tiden begynte å bli knapp, og mens noen ventet ved bagasjebånd 9, gikk jeg og snakket med ankomstservice. Klokken var nå ca 0730, så vi skjønte jo at det hastet. På ankomstservice denne fredagsmorgenen, ble jeg fortalt at vi “nok ikke” kom til å rekke det flyet. Hun sa noe jeg gikk helt forstår logikken i, at hvis vi hadde reist inn i landet med SAS, hadde de sendt bagasjen hele veien, men siden vi kom inn med Thai, måtte vi fortolle den selv. (? Kan noen forklare? Er det mindre sannsynlig at det ligger smuglervarer eller dop eller hva man enn kunne tenkes å ville/ikke ville tolldeklarere, i en koffert som SAS har fraktet?). Anyway, dette var ingen problem sa hun, for vi ville bli boket om. Det var bare å gå opp i avgangshallen og ta kontakt med billettkontoret. Hun forsto at det hastet, og sa at vi kunne skynde oss til innsjekk i nummer 5, og “be om prioritet”.

Vi sprang opp, med kofferter og unger, og det sedvanlige kaoset barn, diverse håndbagasje, og en lang reise medfører. Vi fikk komme rett bort til en av de på innsjekk, men siden klokken var 0740 sa hun at det var ingen sjanse for at vi kom med det flyet, så vi måtte gå og boke om.

Neste stopp: billettkontoret. Jeg trekker en kølapp for “Andre tjenester”, og venter. Det som må nevnes her, er at familien vi reiser sammen med har kjøpt nytt hus, og har frist på å signere lånedokumentene denne fredagen. Lise begynner å bli smått stresset på grunn av dette, og utsikten til fulle fly utover dagen. Vi ble enige om at hun, mannen, og deres ene barn, skulle springe gjennom sikkerhetskontrollen og reise med det flyet, og så skulle vi ta med de to andre barna deres, våre egne barn, syv kofferter og èn rullestol, og komme oss med neste ledige fly.

Det som også må nevnes, er at jeg har HØY terskel for å “bølle i køen”, eller be om en tjeneste jeg gikk har betalt for. Men uten synlig progresjon i køen for “Andre tjenester”, velger jeg altså likevel å trykke på en kølapp som heter “Star Alliance Gold”. Det var ingen andre i den køen, så jeg tok på ingen måte tiden til en av gullkundene, men selvsagt, så var ikke tjenesten jeg skulle ha i kategorien gull. Så damen som kom ut og trekte frem nummer 2006 denne fredagsmorgen, gjorde kanskje bare hun var opplært til. Og det hørtes slik ut:

Meg: “Hei. Kollegaen din på ankomstservice sa jeg skulle be om prioritet. Vi …”
SAS-damen: “BE OM PRIORITET? Jaha???”
Meg: “Ja, vi kommer fra Bangkok og rekker visst ikke forbindelsen til Tromsø. Jeg lurte på om – -“
SAS-damen: “Men du sier PRIORITET????? Hva betyr det?????”
Meg: “Ehm, vi må bokes om, men kanskje noen av oss kunne reist nå om et kvarter, men..”
SAS-damen: “Har du BUSINESSBILLETT????”
Meg: “Nei, det har jeg ikke”
SAS-damen: “Du har IKKE businessbillet??? Og du tenker at JEG skal hjelpe deg???”. Hun rister på hodet, himler med øynene, og ser på meg som om jeg helt seriøst skulle vært mindre begavet, i tillegg til selvsagt å være en fullstendig uønsket, pain in the ass-kunde. Jeg har selv jobbet i SAS, og jeg vet at safety og punchtuality kommer først, men service er visserlig på tredje plass, og helt ærlig; SAS eksisterer jo ikke fordi folk behøver å fly. De eksisterer jo fordi de skal tjene penger. Men du jobber jo med Star Alliance Gold, pissesure kvinnemenneske, så hvorfor bry seg med at lønnen din kommer fra alle som velger å reise med dere.

Det høres ut som om jeg har bestilt hummer, men bare har penger til en burger. Hvilket jo stemmer, vi har jo ikke dyre billetter. Men vi har gjennomgående billetter, og hun eller en kollega må uansett boke oss om, nå eller om en time. Men det blir visst IKKE hennes problem. Jeg har jo rakt henne ombordstigningskortene, som hun ikke tar imot, men ser på de som om katta har dratt de med. Jeg har seriøst ikke følt meg så liten og dum på jeg vet ikke hvor lenge. Og jeg kan ikke huske at et voksent menneske har snakket til meg på en sånn måte før. Og hvis det er sånn at man virkelig ikke KAN hjelpe monkey-class når man kun jobber med gullkunder, så der det jo ikke verre enn at man sier “Vet du hva, jeg har faktisk ikke mulighet til å hjelpe deg. Beklager.” Og det er SÅ MYE BEDRE SERVICE.

Jeg trakk hånden til meg og sa “Beklager. Jeg skal vente i rett kø til det blir min tur”.

Der fikk jeg hjelp, og vi kom oss hjem. Med neste fly.

Ikke imponert, SAS-damen. Ikke imponert.

Om å være tjukk og om å være tynn

Jeg leste en artikkel i danske Alt for damerne, som min favorittblogger Emily Salomon nylig delte. Jeg kan varmt anbefale bloggen, og jeg kan også varmt anbefale artikkelen, som jeg i det korte oppsummerer med Hella Joofs: “Vi får mere ros for vekttap av andre kvinner, enn vi får for en Ph.d”. Salomon spør: “Hvorfor er det, at kvinder straks roser et vægttab, mens der i andre sammenhænge er langt mellem hyldester, komplimenter og godt gammeldags søstersind?” og her er link til artikkelen.

Jeg etterlyser ikke hyllester og komplimenter som sådan, men jeg kjenner meg godt igjen i det å rose vektnedgang, og det å selv føle mestring når man får skryt for at man har klart å gå ned noen etterlengtede kilo. I den sammenheng vil jeg dele noe fra Kenya, som skjedde på slutten av 90-tallet.

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen, jobbet jeg i Kenya fra 1997 til 2004, avbrutt av noen kortere opphold i Europa. Safarigjestene til Kenya fløy til JKIA (Nairobi), og derfra bar det ut på tur. I mange år tilbragte man siste natten før man enten reiste hjem, eller reiste til Mombasa for sol og bad, på The Stanley. (Som nå ser ut til å hete Sarova Stanley). Veldig fint hotell, hursomhelst. Èn av de som jobbet i resepsjonen, var en ung dame som jeg ikke klarer å huske navnet på, kanskje var det Sheila, eller Njeri, jeg husker ikke om hun brukte kikuyu (etnisk gruppe-tilhørighet)-navnet, eller et engelsk. Vi sier hun het Njeri.

Njeri var ikke tykk og ikke tynn. Hun hadde smilehull, var skinnenede flott, hadde rumpe, pene øyne, og det som mang en afrikansk mann ville kalt “childbearing hips”. (Jada, har hørt den). Hun var livlig, flink i jobben, veldig…..veldig pålogget. Veldig tilstede.

Vi reiseledere jobbet jo noen uker med safaris, og noen uker i Mombasa. Det vil si at de som jobbet på hoteller og lodger rundt omkring, kunne vi treffe ofte i en periode, og så kunne det gå litt lengre tid. Jeg husker så godt at jeg traff Njeri etter at jeg ikke hadde sett henne på lenge. Hun var mye tynnere. Hun hadde jo som sagt ikke vært TJUKK, men hun var altså mye tynnere. Og hva sa jeg. “Wow, you look so nice!”. Skikkelig latterlig vestlig måte å komplimentere på. Det verste var, da jeg tenkte på det senere, var at hun hadde ikke den samme gløden, det samme lyset i øynene, den samme gnisten.

Neste gang jeg kom fra Mombasa var hun ikke på jobb. Jeg dro ut med en gruppe, to dager Shaba, en i Nakuru, så to i Masai Mara, og så avgårde mot Nairobi, stoppe på Karen Blixen-musèet, og så inn til storbyen. Innsjekk på Stanley. Ingen Njeri. Gjestene til Mombasa neste dag. Fortsatt ingen Njeri. Jeg spurte en av de andre som jobbet der. Hun så trist ut. “No, Njeri did not make it. You know she was so sick”. Var hun? Syk? Hva da syk? “She struggeled. But no …. She passed away last week”.

Hun ble ansiktet til AIDS for meg. Den første jeg møtte, som var AIDS-syk. Som jeg visste om, vel og merke. Selv jeg ikke skjønte en puck. Selv om om dumme, overfladiske meg til og med var så jævli kokt i hodet ay jeg sa hun var FIN (fordi hun var TYNN!!!!) når jeg burde spurt hvordan hun hadde det. Djises. Hva skjedde med å bruke hodet? Hva skjedde med “Før jeg ble reiseleder var jeg redd for å legge på meg fem kilo. Nå er jeg redd for at noen skal dø i bussen min”.
(Sitat Hege).

Kanskje det er dit man skal spole tilbake. Jeg overså det viktige, og så bare det som er fullstendig uten betydning. Unnskyld, Njeri.

Fra Giske til 8. mars. Ytterpunkter, altså.

Da er VM på ski over for denne gang, og selv om enkelte mener Norge er for dominerende, får vi jo del av fantastiske idrettsprestasjoner:

Så er det kamp- og festdagen 8. mars. Interessant observasjon, dette:

Åja, akkurat, MENN mener det. Selv om kvinnekampen etter min mening absolutt skal gjenspeile og fremme solidaritet med medsøstre verden over, så kan man, som Susanne Kaluza, spørre seg hvilket jævla år dette egentlig er. Retten til å bestemme over egen kropp er en del av menneskerettighetene. For kvinner over store deler av verden utgjør manglende tilgang til kontroll med reproduktiv helse, en stor trussel. Her på berget er det ingen tvil om hvordan konservative krefter, med blant andre Ropstad i førersetet, jobber mot kvinners rettigheter.

Og mens vi snakker kvinnekamp, så må jeg bare (dessverre) nevne denne mannen, som visstnok er AP`s ordførerkandidat i Tromsø, Gunnar Wilhelmsen, og hans “Gutteklubben Kuken”.

Altså, man tror jo det er en spøk. Tredje ordfører fra en klubb, som ikke består av hverken fjortenåringer, russ, eller mannlige rekrutter på en overdose testosteron. Hadde noen i det hele tatt sett konturene av at nåværende ordfører Kristin Røymo, hadde tilsvarende klubbtilhørighet? “Første Tromsø-ordfører fra kvinneklubben Fitta” ???. Ser ikke den komme. Men for all del, tidligere ordfører, også medlem i “Kuken”, beroliger jo med at det de snakker minst om i denne klubben, er politikk.

For å si det mildt: i k k e i m p o n e r t.

Da kan jeg bære over med Christer Johnsgård. Føles helt sikkert som fødsel, Christer. Så søtt!

Til alle som kjemper og til alle som har kjempet: Takk. Og gratulerer med dagen!!!

“Fritt vilt”? Really?

Trond Giske har igjen “utvist dårlig dømmekraft”. Unnskyld meg men hvor jævla dum kan man være. Hvis du har så lyst til å drive med politikk, Trond Giske, så burde du kanskje nedprioritere selfies og dansing.

Hva med å la 2019 bli året du lærer deg å si nei. Det er èn bokstav mer enn i ja, så kanskje det er litt tyngre å si, men prøv! Du kan klare det. Flere av kvinnene du har trakassert, har prøvd å si det. “Jeg skulle sikkert ha sagt nei, men det synes jeg var uhøflig”, sier Giske. Så bra at du tidligere har utvist en så utrolig høflig adferd da, sånn at det har avstedkommet metoo-varsler, som inntil nå likevel ikke var til hinder for din fulle deltakelse i partiet. But not any more. Nå er Jonas Gahr Støre lei. Det synes visst Nordlys-journalist Skjalg Fjellheim er synd. Han skriver at det virker som om sikringen har gått i norsk presse, og man utrolig nok har formeninger om hvorvidt Giske burde holde seg hjemme, eller om han kan gå ut og danse kl 02 om natten, og ha kroppskontakt med andre mennesker”.

Mener du dette i fullt alvor, Skjalg Fjellheim, at det er helt uproblematisk at Trond Giske ikke har et mere bevisst forhold til å danse. På byen. Klokken 0200. Med en ung dame. Og med alkohol innabords. Jeg vet ikke, Skjalg Fjellheim, men jeg tenker at vi kan forvente mer. Jeg registrerer at også Sara Berge Økland i Bergens Tidende mener at VG plasserer en mann “som er i ferd med å reise seg fra rennesteinen, i gapestokk, uten å ha belegg for det”. (Hva med “En mann som er i ferd med å riste av seg de der irriterende metoo-varslene, men som ikke klarer å utvise en adferd som tilsier at han er kapabel til å gå videre og opptre profesjonelt). Og så mener hun Giske bør fortsette med å takke ja til å danse. Hva med å takke ja til en rådgiver?

For å si det sånn, den eneste som antagelig er en liten smule lettet idag, er Ørjan Burøe. Dansegulvet er ditt.


hverdagsbetraktninger