Category Archives: Reiser

Gran Canaria 2

Vi bestilte turen så sent at vi hverken fikk med mat på flyet eller transport, så det ble ordnet med taxi på nettet før avreise. Sånn hadde det seg at jeg ikke satt i en transferbuss og var smått kritisk til en eller annen 22-åring som snakker for mye/lite/utydelig/ikke kan selge utflukter – og som gjør dette på den klassiske reiseledermåten å snakke på, sitt eget språk men ca hvert tredje ord oversatt til et av de andre skandinaviske språkene, og det ordet som oversettes, uttales gjerne med ekstrem tydelighet (“Her på Gran Canaria skal man ikke drikke vannet fra springen, man skal INTE drikke vattnet från springen, altså fra VANDHANEN”).

(Som ex-reiseleder kjenner man seg i posisjon til å kritisere, samtidig som man kjenner seg igjen. Det skal sies at selv om jeg alltid finner noe å pirke på, gir jeg uten unntak topp karakter på spørreskjemaet (FRÅGEFORMULÄRET). Betegnelsen overworked and underpaid passer ganske godt på denne yrkesgruppa, og det er ingen grunn til å være kjipern på 5-tallet, hører dere? Før var det hvertfall 1 som var dårligst og 5 best, (nå tror jeg forresten det er 1-10), og mange har en tendens til, med mindre de har hatt en ferie som overgår ALLE forventninger, å gi 4 hvis de ellers er fornøyde, “for det kan sikkert bli bedre”. Jeg tror på at det er bra å være litt mer fornøyd i tilbakemeldingene, service-tallene stiger, plassjefen din blir happy, det samme som hjemmekontorene, og kanskje guidene blir inspirert til å gjøre det lille ekstra uken etter.
Mitt tips, hvis det er noe man er særs lite tilfreds med, er å skrive det i komentarfeltet. Da kan man rive kjeft uten at reiselederne blir pisket til å hoppe enda flere runder rundt bassenget (POOLEN) mens de smilende tar imot spørsmål og påmeldinger til Stor Øytur).

IMG_6145
Rute 45, fra Bahia Feliz og sørover. Bussutsikt!

Vel, det lille vi så til guidene (og at det var lite var selvvalgt) var også upåklagelig, helt til jeg en dag overhørte en av reiselederne si til gjester fra en ankommende transferbuss: «Om ni knölar in i receptionen, så kommer jag». Knölar in????? Riktignok har jeg noe begrensede svenskkunnskaper, men hallo. Og kommentaren fra min svenske venninne Tanja, da jeg beklaget meg på sms til henne; «Resebranschen är på väg utför….. man kan säga knö på svenska, det är mer talspråk och inte fint, “knö ihop er”.

Vel, hva kan man si annet enn at det er lenge siden jeg trødde mine guidesko på Gran Canaria.

Og ja, det ble topp karakter, men en kommentar om hvordan man snakker til voksne folk, og i tillegg en ganske lang mail som handler om Palmitos Park; stay tuned, neste innlegg blir et Gran Canaria 3.

Gran Canaria

26 grader, barnebasseng, babybasseng, en riktig høydare av en bok med (takk Tanja), god lunch, god tapas, god kaffe, nok is til alle, og mye fint på Zara. Med fireåringens ører fit for flight ble det en spontantur dit, og det gjorde godt:)

IMG_6072
Hibiscus
IMG_6100
Pappa-armer og Poppy-ben
IMG_0169
Våre foretrukne valg av drikke til lunchen, jeg: dobbel cappucino, Mannen: islatte med karamell, Ranger: eplejuice , og Poppy (nyter medbragt): en pose frukt for kids
IMG_6112
Daniel tiger på tysk i Spania
IMG_6137
“Americanah” av Chimamanda Ngozi Adichie. LOVE it!!!!

 

 

 

Flyredd

Det er helt utrolig. Jeg har blitt flyredd. Helt out of the blue. (Eller ikke. Kanskje heller helt out of etter jeg fikk barn). Og jeg er IKKE typen til å skulle bli flyredd. Jeg har til ganske nylig vært svært så komfortabel med å fly, fra å virkelig ha elsket det, -da somrene ble tilbragt hos farmor og farfar lengst sørvest i Rogaland, og man ikke fløy via Oslo, men via Bodø, Trondheim, Ålesund og Bergen (ja det tok hundre år og en krig), så digget jeg den høye farten, aksellerasjonen før løftet, turbulens var bare morsomt, og de få gangene jagerflypilotene som ikke var gode nok til å bli jagerflypiloter men endte i passasjertrafikk, fløy, og flyet nesten stupte ned i landingen, storkoste jeg meg.

Det var da.

I mellomtiden har jeg også jobbet der. Ombord i fly. Både i SAS Commuter og i SAS Airline. Nord-norge i vinterstormer, noe roligere på Europaflygninger. Og her jeg sitter og lurer på hva som fikk meg til frivillig å gjøre det. Jeg VET hva som gjør at et fly kan fly, jeg synes ikke det er merkelig og unaturlig, jeg kjenner også statistikken og er fullt klar over at sjangsen for å stryke med i trafikken (den på veiene), av sykdom, eller av et slangebitt, er laaaangt større enn at det tilstøter meg noe i et fly. Men, logikken har koblet ut. Frykten (for å bli revet bort fra mine barn) gjør seg gjeldende når jeg setter meg inn i et fly, -også sammen med barna, men enda mer når det bare er meg. (Sist gang jeg reiste i forbindelse med jobben, spurte den høflige mannen foran meg om det var greit at han tok ned setetryggen. «Ja, selvfølgelig» sa jeg, og hadde lyst å tillegge: «men vær rask å slå den opp igjen hvis vi skulle måtte nødlande». Jeg holdt det siste for meg selv så han ikke trodde jeg var et mental case).

(Jeg har èn gang opplevd å bli sett på som en halvgal weirdo på/etter en flytur. Hadde vært på New Zealand, og reisen derfra og hjem besto av så mange flygninger og bytter og land som hadde forskjellig tidssone så jeg endte opp med litt blondt å ikke forstå om jeg gikk inn på en fire- eller sjutimers flygning. Etter en del bytter, og lite søvn, gikk jeg ombord på et British Airways-fly fra Singapore til London. Jeg satt ved vinduet, og sovnet tre nanosekund etter avgang. Sov, sov, og sov. Og drømte. Jeg drømte at jeg var i Kenya, og at moren min var på besøk, og at løver var i ferd med å angripe henne. Ja, hun er irriterende, men ikke på nivået at hun kan bli løvemat. Jeg skulle prøve å redde henne men det viste seg vanskelig, og jeg har da, i halvsøvne, kommet med et lite skrik. Et slags hyl. Eller hva vet jeg, noe som gjorde at en flyvertinne lurte på om alt gikk bra (eh, tja), og mannen ved siden av meg SÅ på meg, og trakk seg litt nærmere motsatt sidemann. Da jeg senere satt på en buss mellom Heathrow-terminaler, og det eneste setet som var ledig var ved siden av meg (altså luktet jeg, eller det var bare passasjerer fra mitt fly der), og min medpassasjer kom inn, valgte han iallefall å bli stående fremfor igjen å ta sjangsen på at fem cm distanse fra meg var trygt…….)

Vel, jeg flyr, men det er heldigvis ikke jobben min lengere, -jeg elsket det den gangen, og visst er det en nødvendighet å ha steder innen mer enn gang- og bussavstand, men jeg vet altså om noen transportmidler som har en langt mer betryggende effekt på meg enn fly :)

Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.
Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.

Bangkok baby, Bangkok

Det var min planlagte overskrift. Det gikk ikke helt etter planen. Planen var: fly til Bangkok, bo på Peninsula (highly recommended by Anna (annaogbrian.blogspot.dk), og siden jeg vet hvor ofte facebook-oppdateringen hennes er fra et annet land enn det hun bor i, var jeg ganske sikker på at vi ikke ville bli skuffet).  Ja jeg vet at hun også er vilt begeistret for Anantara men gikk for hennes forrige anbefaling:) Videre hadde jeg noen ganske konkrete idèer om hva dagene i Bangkok skulle inneholde siden to av fire reisende er barn, og så for meg å dele litt opplevelser her på minushonning.no.

Etter Bangkok skulle turen gått til Hua Hin-området (nei, er ingen Thailand-ekspert, ja, vet at Langkawi og Koh Lipe/Koh Lanta er rost opp i skyene, men det må bli en annen gang, nå må det hvertfall det).

Meeeeen, lille 4-åringen fikk vondt i ørene. Vi hadde vært i kirka en søndag og fått fireårsboka og drukket kirkekaffe. Vi kan godt bli litt mer kirkevante så det var en fin formiddag. Transportmiddel sykkel (han) og bena (jeg). Han hadde veldig lav terskel for irritasjon når noe ikke gikk som han ønsket. Og han ble veeeeeeldig kald når vi stoppet opp for å gjøre noe med irritasjonsnivået. Deretter: feber, og ørebetennelse. Etter det igjen, nedsatt hørsel, og konstatert vann i mellomøret, på begge sider. Vi burde kanskje ha skjønt at han ikke var helt i sin egen verden, men faktisk ikke hørte, spesielt med tanke på at volumet på Kardemommeby eller Albert Åberg i lydbok-form på kveldstid totalt overdøvet nyhetene.

Uansett, fastlegen frarådet å fly, vi flyr ikke, og har tre uker i arktiske strøk, ikke tropiske, å se frem mot. Hmmmm, hvis man drar til det bassenget som holder høyest temperatur i byen, smører oss med solkrem, og spiser is etter bading, kan vi da late som det er strandliv i østen?

27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH

Hvor har du pistolen din?

I forrige innlegg skrev jeg om flyreisen(e) vi nylig hadde til min fine og gamle farfar. Ettersom jeg ikke hadde reist alene med begge ungene før, bestemte jeg meg tidlig for å nedjustere ambisjonsnivået. Det innebar blant annet at jeg la bort alle tvangstanker om at de for eksempel kunne reise i klær som matchet hverandre. Ja, bare sånn, litt match iallefall, det er jo så søtt? Og det kommer jo IKKE til å skje at den eldste søler og/eller den yngste gulper, så det likevel ender med klesskift…. Så ja, dere ser bildet, men nei, endte med å bortprioritere matchende barn…..

bilde-4

Vel, vi landet på Gardermoen, hadde et par timer til neste fly, og ettersom Poppy sovnet i Ergo-babyen, tenkte jeg at et blad til Ranger og en avis til meg var tingen. I den totalt overfylte bokhandelen står snart fireåringen ovenfor valgets kval om hvilket blad han skal ta. Her er det ikke så mye fokus på innhold av typen Bamse kontra Donald, men mere på de spennende greiene som følger MED….samtlige blad med barn som målgruppe hadde et eller annet «spennede» (altså billig drit) pakket inn med bladet, klistremerker, en caps, en leke….. (vårt bidrag, denne dagen,  til mer forsøpling av jordkloden var altså et faktum lenge før vi nærmet oss kassa). Han ender iallefall opp med et blad som kan friste med en gul frisbee, og en blå vannpistol. (Som dere hører, ingen av delene spesielt godt egnet for bruk på en flyplass).

bilde

Frisbee og vannpistol pakkes entusiastisk opp, og jeg tenker at når vi kommer frem, kan han og jeg kaste frisbee nede ved elva. Vannpistolen kan han kanskje bruke til en cowboy- og indianer lek med farfar, der farfar er indianer som er dårlig til beins. Mens jeg ser for meg hvordan det kan utarte seg, vil Ranger prøve frisbee`en. Han skjønner at jeg ikke deler behovet for å se ved hvilken gate, eller i hvem sitt hode, den kan ende opp, så han småspringer, lettere euforisk, foran meg, sovende Poppy, og den lille bagasjevognen vi gikk ca fjorten ganger frem og tilbake for å finne. Da oppdager jeg at vannpistolen er borte (good or bad? tenk fort! vi slipper krig i stua til farfar, men dumt å miste den, det er jo bare sju minutter siden den gikk seirende av med en nøye gjennomtenkt utvelgelsesprosess). Kanskje han har den i lomma. Jeg roper på han. Han ler, og tror antagelig jeg skal stoppe tidenes frisbee-kast. Jeg roper igjen, han ler mer, løper litt fortere mens han snur seg bakover mot meg, og kolliderer med et Widerøe-crew. «Hvor har du……» -ja det var det, -her kan man ikke kalle alt ved sitt rette navn. Vi er på Gardermoen en slutten av ferien-fredag i august, og vi ender ikke hos farfar samme kveld hvis jeg spør (les: roper, så han skal høre meg); «HVOR HAR DU PISTOLEN DIN????». Måten jeg ordlegger meg på er derfor; «Eh, hvor har du den NYE LEKEN din?????». Dette må gjentas noen ganger, og det viser seg at han har lagt den i sekken, og glidet igjen.
(altså utsikten til krig er fortsatt tilstede). (Det skal også sies at da vi senere stoppet med det store lekeflyet på gate 17-18 tror jeg,  var det ganske fullt av unger der, og en del såpass store unger at min goding ble en liten smule reluctant til å kaste seg inn i glad flylek. Han sto og avventet litt, og sa at han skulle leke når de andre var ferdige. Da tenkte jeg «Men du har jo en pistol, du kan jo bare kapre flyet». Meeeeen, det var bare i hodet mitt…..).

Avgang-utland-bry_tcm181-61751

Jeg kan lett se for meg turer med barn en bare ønsket aldri var bestilt, langt mindre reist på, og sender takknemlige tanker (til hvem? meg selv og ungene obviously) for at dette ble en av de fine reisene hvor ting gikk according to the plan. Det er likevel bemerkelsesverdig at jeg ikke hadde vett til å nyte det å reise med bare ett barn, mere. Det var jo SÅ lettvint! (eh, det var vel det?). Men visst var det? Det fortoner seg iallefall sånn. For ikke å snakke om den luksusen det after all er å reise alene. Det var jo en tid man gikk ombord i flyet kun med veske, gjerne en take away-latte, og en liten taxfree-pose. Jeg innser likevel at det blir såpass mange år til det kommer til å skje, -iallefall on a regular basis, -at jeg er ganske sikker på at når den tid kommer, vil jeg bare savne å reise med ungene mine. For hva gjør de da??? Shotter body-tequila på Ibiza? Da vil jeg heller ha vannpistoler, babygulp, og begge to på fanget :)

Å reise med barn

For noen uker siden var det tid for årets besøk til farfar/oldefar, nylig nevnt som snart 96, og over gjennomsnittet god med orkidèer. Denne gang skulle jeg reise uten Mannen, og med begge ungene. Det vil si en gutt som nærmer seg fire, og en jente som er under året. Det var første tur alene med to, og jeg skal innrømme at det knyttet seg en del spenning til om;
-jeg hadde 2 x 20 minutter (ca) med nå skal vi lande-vondt i ørene-hyling fremfor meg (noe jeg nok takler bedre på et fly uten medpassasjerer)
-det ikke ville bli soving at all på baby
-Fireårs-trassen (jada, «selvstendigheten») skulle slå til og jeg ble nødt til med makt å bære han bort fra noe, eller høylytt diskutere eventuelle forbud. I den grad man diskuterer med snart fireåringer. Men lykke på jord, det gikk strålende. Poppy spiste industrifremstilt frukt på pose, drakk vann og melk om hverandre, og den eneste gangen hun skrek var da jeg klemte øret hennes mellom flaska og lokket på flaska, auuuu. Talentløst, mommy!

bilde-3

En noe panikkslagen skriking som varte ca 12 sekunder. (Det er altså tempoet hjernen min bruker på å forstå at jeg påfører datteren min smerte). Hva Ranger angår så innser jeg at å nærme seg fire år, det betyr at han forstår at når han reiser bare med meg, så er det også bare meg han kan forholde seg til. Han hadde nok litt reisefeber, og da jeg hadde avkreftet at jeg kom til å glemme han og søsteren på flyet, var mye gjort. Jeg har tidligere innsett at cluet til en behagelig flytur fremfor alt er et stabilt blodsukker, så inntaket av hvitt brød og eplejuice fant derfor ikke sted (-har gjort den feilen før). Ipad`en hadde et nytt spill, og i den gule fjällräven-kånken hadde han sin egen pakke tyggis. Når man i tillegg får vindusplass, og vi har matpakke med, da er livet godt.

bilde

Vi hadde en minor misunderstanding på Gardermoen, der forvirringen dreide seg om en (vann)pistol…..den skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Når det gjelder medpassasjerer, så er jo de aller fleste mennesker man treffer på, enten normalt hyggelige eller ekstra hyggelige. (Ekstra hyggelige når man reiser med barn og de ikke skriker. Barnegråt på fly er visstnok den verste lyd man blir utsatt for, ettersom hjernen vår er programmert til å ville stoppe gråten, og man i tillegg er inne i et transportmiddel man ikke bare kan ringe av for neste stopp på). (Å høre på andre som spyr er visst den nest verste lyden).

Det var likevel lett å se se at enkelte håpet på andre enn oss trykt innenfor seg i treseter-raden. Etter første (og eneste) tur på toalettet (det krever sin kvinne å administrere seg selv og to barn på et flydo. Det er heller ikke alle besetninger som tillater det, da det visstnok bare er to oksygenmasker der (åja, så man KAN være to….) spurte den godt voksne mannen ved midtgangen om vi skulle bytte, så han fikk vindusplassen. Eh…..nei? Jeg hadde faktisk betalt ekstra for setevalg, og den av ungene mine som ikke sitter med vinduet er så liten at vi ikke er kommet dit at det blir krangling om hvem sin tur det er, og så skal Mister 60+ med alle papirene sine skyfle oss unna ved å legge tonefallet så det med ekstrem nøyaktighet forteller meg at det var slitsomt å flytte papirhaugen? (Nesten så det er bedre med busy businesskvinner og -menn som har hele livet sitt i den lille bærbare, den er lettere å flytte enn 25 håndskrevne A4-ark om tunnelbygging).

Amerikanerne som satt på alle kanter rundt oss til Stavanger, derimot, var jo bare søte og litt overkill-trivelige. Godt at man noen ganger kan føle seg som verdens best organiserte mamma, for det skjer ikke et sekund for ofte. «Your children behaved VEEEEERY well» sa den ene til meg da vi gikk ut av flyet. Jeg skjønte nesten at hun hadde forventet det motsatte. Men den gang ei. Jeg heiser flagget for en fin reise med ungene mine!