Farfar | minushonning

Mars 2015, på tur fra Sola flyplass til Stavanger, for å prøve bunad. Deretter on the road for å besøke farfar.

På dette tidspunktet er farfar nylig flyttet fra hjemmet sitt og til en omsorgsleilighet. Etter å ha tilbragt ettermiddagen/kvelden med han, skal jeg sove i huset hans. Det er altså første gang jeg er der alene i mer enn en halvtime. Merkelig. Huset bærer også preg av at noen av tingene har blitt med farfar til hans nye bolig.

Det mangler bilde(r) på veggen, og en skjenk. eller, det mangler jo ikke, for farfar har de jo med. Men egentlig skal jo både han og de være her.

På høyre side av klokka hang selvfølgelig bilde av farmor som ung. :) Klokka slo “ding-dong” hver halve time, og fulle slag hver time. Vi ble glad hver gang vi kom og hørte den gjenkjennelige “ding-dong”-ingen, den har vært der så lenge jeg kan huske. (Og dagen vi kom hørte vi den sjelden etter kl 21.00, -“det er lufta” sa farmor, om hvorfor vi var så trøtte).

Orkidèene taklet ikke farfars fravær så bra. Utsikten her er over elva, og fra venstre (i bildet) kommer bilene fra Flekkefjord.

Gangen. På bordet under speilet sto telefonen, -helt til mobilen gjorde sitt inntog også her.

Så kjære farfar. Du fikk oppleve å bli 97 år gammel. Kroppen var sliten men hodet var klart. Du har hatt et rikt liv. Har levd med farmor siden dere ble gift i 1944, og til hun døde i 2011. Du har barn, barnebarn, oldebarn, og tippoldebarn. Du var den siste gjenlevende av konfirmantene av 1932. Fra du var 7 til du var 14 år bodde du i Brooklyn, New York. Du spiste ikke lutefisk, for det sto på menyen på Knaben under krigen en dag, og midt i middagen gikk flyalarmen. Da dere kom tilbake var den kalde og dissende lutefisken ikke så innbydende, og du kom alltid til å forbinde den med krigen. Du var enebarn, og en gang du overnattet hos besteforeldrene dine, savnet du mamma Oline sånn at du gikk hjem, de femten kilometrene fra Myssa, tidlig om morgenen før mormor Anna og morfar Reinert hadde stått opp. Da var du fem år gammel.

Nå er du ikke lengere her. Ikke til å fortelle historier, ikke til å slå opp i bygdebøkene, ikke til å vise oss bilder. Ikke til å besøke. Ikke til å spørre om alle de mer eller mindre fjerne slektningene vi ikke har koll på. Du var så rak. Du var en høvding. Og det blir tomt nå.

”Og når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting
Og det høres.” (Nils-Aslak Valkeapää)

Du har ikke blitt spurt, men jeg tillater meg en selfie med deg, farfar, på slutten. Denne er fra sommeren 2014.

Det var det. Vi skal alle dit.

Så har vi vært hos farfar, som nærmer seg 96 år. Det tar to fly og en en biltur på 12-13 mil. «Å reise med barn» kommer i et senere innlegg (og som noen millioner treff hvis du googler det, vil jeg tro…). Farmor døde for tre år siden, og jeg tror det markerte orkidèens inntog i hjemmet. Check it out:

Og her er et eksempel på my kind of planter:

«Farfar, hva gjør du med orkidèene?». -“Ka eg gjør med de? Eg puste på de». Og jeg tenkte bare ja særlig, men som han sa; «de vil jo ha CO2». Åpenbart. Så viste han meg hvilken gjødsel han bruker, men ikke for ofte, og sa at han flytter de unna skarpt sollys, og at han rett og slett pusler litt rundt de. Og vanning da, vil jeg vite. Jeg liker å ha noe konkret å forholde meg til, kjøper jeg en plante som pr bruksanvisning skal ha vann en gang per uke er det det den får. Nja, sier farfar, en liten skvett et par ganger i uka. Okei, sier jeg, det skal jeg klare. -Men det er klart, legger han til, er det veldig varmt må de ha mer. Jaaah, det er klart. En av mine åpenbare logiske brister. Som da jeg skulle lære å bake mandelbunn av farmor. «Ja hvor lenge skal den steke da?» -Nei det ser du. «Eh, NEI?????» (og så satt man der og nistirret inn i ovnen i trettifem sammenhengende minutter) (og resultatet kom ikke i nærheten av farmors). Vel, imorgen er det straka vegen til nærmeste blomsterbutikk. Orkidèer + Hege = vent å se:):)

minushonning

Tag Archives: Farfar

En epoke er over

Du må puste på de

hverdagsbetraktninger