Mars 2015, på tur fra Sola flyplass til Stavanger, for å prøve bunad. Deretter on the road for å besøke farfar.
På dette tidspunktet er farfar nylig flyttet fra hjemmet sitt og til en omsorgsleilighet. Etter å ha tilbragt ettermiddagen/kvelden med han, skal jeg sove i huset hans. Det er altså første gang jeg er der alene i mer enn en halvtime. Merkelig. Huset bærer også preg av at noen av tingene har blitt med farfar til hans nye bolig.




Så kjære farfar. Du fikk oppleve å bli 97 år gammel. Kroppen var sliten men hodet var klart. Du har hatt et rikt liv. Har levd med farmor siden dere ble gift i 1944, og til hun døde i 2011. Du har barn, barnebarn, oldebarn, og tippoldebarn. Du var den siste gjenlevende av konfirmantene av 1932. Fra du var 7 til du var 14 år bodde du i Brooklyn, New York. Du spiste ikke lutefisk, for det sto på menyen på Knaben under krigen en dag, og midt i middagen gikk flyalarmen. Da dere kom tilbake var den kalde og dissende lutefisken ikke så innbydende, og du kom alltid til å forbinde den med krigen. Du var enebarn, og en gang du overnattet hos besteforeldrene dine, savnet du mamma Oline sånn at du gikk hjem, de femten kilometrene fra Myssa, tidlig om morgenen før mormor Anna og morfar Reinert hadde stått opp. Da var du fem år gammel.
Nå er du ikke lengere her. Ikke til å fortelle historier, ikke til å slå opp i bygdebøkene, ikke til å vise oss bilder. Ikke til å besøke. Ikke til å spørre om alle de mer eller mindre fjerne slektningene vi ikke har koll på. Du var så rak. Du var en høvding. Og det blir tomt nå.
”Og når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting
Og det høres.” (Nils-Aslak Valkeapää)

Du har ikke blitt spurt, men jeg tillater meg en selfie med deg, farfar, på slutten. Denne er fra sommeren 2014.
Det var det. Vi skal alle dit.