Tag Archives: Flyplass

Hvor har du pistolen din?

I forrige innlegg skrev jeg om flyreisen(e) vi nylig hadde til min fine og gamle farfar. Ettersom jeg ikke hadde reist alene med begge ungene før, bestemte jeg meg tidlig for å nedjustere ambisjonsnivået. Det innebar blant annet at jeg la bort alle tvangstanker om at de for eksempel kunne reise i klær som matchet hverandre. Ja, bare sånn, litt match iallefall, det er jo så søtt? Og det kommer jo IKKE til å skje at den eldste søler og/eller den yngste gulper, så det likevel ender med klesskift…. Så ja, dere ser bildet, men nei, endte med å bortprioritere matchende barn…..

bilde-4

Vel, vi landet på Gardermoen, hadde et par timer til neste fly, og ettersom Poppy sovnet i Ergo-babyen, tenkte jeg at et blad til Ranger og en avis til meg var tingen. I den totalt overfylte bokhandelen står snart fireåringen ovenfor valgets kval om hvilket blad han skal ta. Her er det ikke så mye fokus på innhold av typen Bamse kontra Donald, men mere på de spennende greiene som følger MED….samtlige blad med barn som målgruppe hadde et eller annet «spennede» (altså billig drit) pakket inn med bladet, klistremerker, en caps, en leke….. (vårt bidrag, denne dagen,  til mer forsøpling av jordkloden var altså et faktum lenge før vi nærmet oss kassa). Han ender iallefall opp med et blad som kan friste med en gul frisbee, og en blå vannpistol. (Som dere hører, ingen av delene spesielt godt egnet for bruk på en flyplass).

bilde

Frisbee og vannpistol pakkes entusiastisk opp, og jeg tenker at når vi kommer frem, kan han og jeg kaste frisbee nede ved elva. Vannpistolen kan han kanskje bruke til en cowboy- og indianer lek med farfar, der farfar er indianer som er dårlig til beins. Mens jeg ser for meg hvordan det kan utarte seg, vil Ranger prøve frisbee`en. Han skjønner at jeg ikke deler behovet for å se ved hvilken gate, eller i hvem sitt hode, den kan ende opp, så han småspringer, lettere euforisk, foran meg, sovende Poppy, og den lille bagasjevognen vi gikk ca fjorten ganger frem og tilbake for å finne. Da oppdager jeg at vannpistolen er borte (good or bad? tenk fort! vi slipper krig i stua til farfar, men dumt å miste den, det er jo bare sju minutter siden den gikk seirende av med en nøye gjennomtenkt utvelgelsesprosess). Kanskje han har den i lomma. Jeg roper på han. Han ler, og tror antagelig jeg skal stoppe tidenes frisbee-kast. Jeg roper igjen, han ler mer, løper litt fortere mens han snur seg bakover mot meg, og kolliderer med et Widerøe-crew. «Hvor har du……» -ja det var det, -her kan man ikke kalle alt ved sitt rette navn. Vi er på Gardermoen en slutten av ferien-fredag i august, og vi ender ikke hos farfar samme kveld hvis jeg spør (les: roper, så han skal høre meg); «HVOR HAR DU PISTOLEN DIN????». Måten jeg ordlegger meg på er derfor; «Eh, hvor har du den NYE LEKEN din?????». Dette må gjentas noen ganger, og det viser seg at han har lagt den i sekken, og glidet igjen.
(altså utsikten til krig er fortsatt tilstede). (Det skal også sies at da vi senere stoppet med det store lekeflyet på gate 17-18 tror jeg,  var det ganske fullt av unger der, og en del såpass store unger at min goding ble en liten smule reluctant til å kaste seg inn i glad flylek. Han sto og avventet litt, og sa at han skulle leke når de andre var ferdige. Da tenkte jeg «Men du har jo en pistol, du kan jo bare kapre flyet». Meeeeen, det var bare i hodet mitt…..).

Avgang-utland-bry_tcm181-61751

Jeg kan lett se for meg turer med barn en bare ønsket aldri var bestilt, langt mindre reist på, og sender takknemlige tanker (til hvem? meg selv og ungene obviously) for at dette ble en av de fine reisene hvor ting gikk according to the plan. Det er likevel bemerkelsesverdig at jeg ikke hadde vett til å nyte det å reise med bare ett barn, mere. Det var jo SÅ lettvint! (eh, det var vel det?). Men visst var det? Det fortoner seg iallefall sånn. For ikke å snakke om den luksusen det after all er å reise alene. Det var jo en tid man gikk ombord i flyet kun med veske, gjerne en take away-latte, og en liten taxfree-pose. Jeg innser likevel at det blir såpass mange år til det kommer til å skje, -iallefall on a regular basis, -at jeg er ganske sikker på at når den tid kommer, vil jeg bare savne å reise med ungene mine. For hva gjør de da??? Shotter body-tequila på Ibiza? Da vil jeg heller ha vannpistoler, babygulp, og begge to på fanget :)