Tag Archives: Før & Etter

Flyredd

Det er helt utrolig. Jeg har blitt flyredd. Helt out of the blue. (Eller ikke. Kanskje heller helt out of etter jeg fikk barn). Og jeg er IKKE typen til å skulle bli flyredd. Jeg har til ganske nylig vært svært så komfortabel med å fly, fra å virkelig ha elsket det, -da somrene ble tilbragt hos farmor og farfar lengst sørvest i Rogaland, og man ikke fløy via Oslo, men via Bodø, Trondheim, Ålesund og Bergen (ja det tok hundre år og en krig), så digget jeg den høye farten, aksellerasjonen før løftet, turbulens var bare morsomt, og de få gangene jagerflypilotene som ikke var gode nok til å bli jagerflypiloter men endte i passasjertrafikk, fløy, og flyet nesten stupte ned i landingen, storkoste jeg meg.

Det var da.

I mellomtiden har jeg også jobbet der. Ombord i fly. Både i SAS Commuter og i SAS Airline. Nord-norge i vinterstormer, noe roligere på Europaflygninger. Og her jeg sitter og lurer på hva som fikk meg til frivillig å gjøre det. Jeg VET hva som gjør at et fly kan fly, jeg synes ikke det er merkelig og unaturlig, jeg kjenner også statistikken og er fullt klar over at sjangsen for å stryke med i trafikken (den på veiene), av sykdom, eller av et slangebitt, er laaaangt større enn at det tilstøter meg noe i et fly. Men, logikken har koblet ut. Frykten (for å bli revet bort fra mine barn) gjør seg gjeldende når jeg setter meg inn i et fly, -også sammen med barna, men enda mer når det bare er meg. (Sist gang jeg reiste i forbindelse med jobben, spurte den høflige mannen foran meg om det var greit at han tok ned setetryggen. «Ja, selvfølgelig» sa jeg, og hadde lyst å tillegge: «men vær rask å slå den opp igjen hvis vi skulle måtte nødlande». Jeg holdt det siste for meg selv så han ikke trodde jeg var et mental case).

(Jeg har èn gang opplevd å bli sett på som en halvgal weirdo på/etter en flytur. Hadde vært på New Zealand, og reisen derfra og hjem besto av så mange flygninger og bytter og land som hadde forskjellig tidssone så jeg endte opp med litt blondt å ikke forstå om jeg gikk inn på en fire- eller sjutimers flygning. Etter en del bytter, og lite søvn, gikk jeg ombord på et British Airways-fly fra Singapore til London. Jeg satt ved vinduet, og sovnet tre nanosekund etter avgang. Sov, sov, og sov. Og drømte. Jeg drømte at jeg var i Kenya, og at moren min var på besøk, og at løver var i ferd med å angripe henne. Ja, hun er irriterende, men ikke på nivået at hun kan bli løvemat. Jeg skulle prøve å redde henne men det viste seg vanskelig, og jeg har da, i halvsøvne, kommet med et lite skrik. Et slags hyl. Eller hva vet jeg, noe som gjorde at en flyvertinne lurte på om alt gikk bra (eh, tja), og mannen ved siden av meg SÅ på meg, og trakk seg litt nærmere motsatt sidemann. Da jeg senere satt på en buss mellom Heathrow-terminaler, og det eneste setet som var ledig var ved siden av meg (altså luktet jeg, eller det var bare passasjerer fra mitt fly der), og min medpassasjer kom inn, valgte han iallefall å bli stående fremfor igjen å ta sjangsen på at fem cm distanse fra meg var trygt…….)

Vel, jeg flyr, men det er heldigvis ikke jobben min lengere, -jeg elsket det den gangen, og visst er det en nødvendighet å ha steder innen mer enn gang- og bussavstand, men jeg vet altså om noen transportmidler som har en langt mer betryggende effekt på meg enn fly :)

Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.
Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.

27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH