Tag Archives: Livet

Ærlige barn

«Mamma, hvorfor er den damen der så tjukk? Har hun baby i magen?». Dette er typen spørsmål jeg innser at vil komme, i en eller annen form, og antagelig med utestemme. In public. Jeg har til nå bare vært med på et par tilfeller. Og her er det snakk om «avvik» fra det vi kaller normalt som ikke er selvpåført, hvilket jo underletter litt. Innbiller jeg meg? Da vi møtte en hjerneskadet gutt i svømmehallen, var det vanskelig for snart fireåringen å holde blikket andre steder enn på han, og vel hjemme igjen gjenga han sin versjon av møtet til pappaen. «Det var en gutt som hadde SÅ MASSE SNØRR (joda, mye hosting og påfølgende snørring), og som ropte HELE tiden (stemte ikke), og han trengte IKKE å gå på do før han skulle bade (stemte). Og han var der med, hmmm, (han tenker seg om), mammaen sin, og ….. storesøsteren sin» (hvilket muligens stemmer, eller som jeg tror, «storesøsteren» var en assistent, -men det kan jo storesøstre også være….). Mens han observerte, i den grad at han glemte av frukt og rosiner (obligatorisk etter svømming-goodies), sa jeg at det var ikke sikkert den gutten syntes det var greit at vi så sånn på han. Det hjalp bare få sekunder.

november 2012 093

Før jul var vi på cafè, godingen, da tre år, og jeg. Latte til meg, godterikakao til han. (Godterikakao=kakao med mini-marshmellows. Needless to say, populært). Inn kommer en flott dame, som jeg vet har stått frem i media med brystkreft, og setter seg med venninnen, bord ved siden av oss. Han ser stadig bort mot damen. Hun har nesten ikke hår. Hun kommenterer noe om sugerøret hans (man får sugerør i godterikakao). Etter at han for fjortende gang har sett på de (henne), sier jeg «ser du sånn på de, ja det var to flotte damer». Jeg ser umiddelbart forvirringen hans, bare til han skjønner at han må belære mammaen sin, som åpenbart har tungt for det, og sier «nei mamma, det er en dame og en mann!». Og snaisne bryskreftdamen, jeg ser at han definerer according to typiske kjønnsrolle-indikatorer, og med manglende hår må det være en mann, jeg skjønner at han ser håret som ikke er der før han ser den fine sminken, at han ser manglende hår før han hører den feminine stemmen, at han ser hodet hennes før han hører en latter som bare kan være en kvinnes. Jeg prøvde meg med nok et forsøk på at det er to damer, og den ene har vært syk og mistet håret, og la til at man også KAN klippe det av, ja, så mye av det, men det ble avfeid som ignorant mamma-vrøvl.

bilde-3

Jeg må avslutte med å gjengi en historie som frisøren min fortalte (ironisk nok frisøren, ref hår/ikke hår). Den handler ikke om barns ærlighet, men om voksnes ubetenksomme «vær varsom»-forhåndsregler. Goes like this: En mamma og hennes ca femårige sønn skulle hente multebær hos et par. Location Finnmark. Paret som selger multene er svært overvektige, som i svært svært overvektige. Mammaen tenker det vil være lurt å forberede sønnen på at de er «store», så det gjør hun, og legger til noe om at det er ikke noe merkelig med det. De kommer frem, og de setter seg ned og får en kopp kaffe, og mammaen betaler multebærene. Alt går fint, ingen lange blikk på store kropper eller kommentarer som ikke passer seg. Helt til de skal dra. Da spør sønnen; «Mamma, når skal de reise seg opp så vi kan se hvor tjukke de er?»

multebaerlandet_001_-_kopi

 

NB! Det bemerkes at jeg har vært i kontakt med nevnte dame, ref. cafedelen og fått tillatelse til å skrive om ovenstående.

27. oktober 1997

Ankomst JKIA – Jomo Kenyatta International Airport. Kenya Airways, som den gangen fløy direkte København-Nairobi, har pådratt seg en noe lei forsinkelse. Vi skulle vært fremme den 25. To døgn altså. En del opprørte safarigjester som går glipp av (noe, -som de ikke helt vet hva er enda), safari drivers som er like blide, for hva kan man gjøre? Senke skuldrene, ikke stress, smil, nyt, be happy.

Ekvator

Afrika – det er før og etter. Før, så visste jeg ikke at tiden ikke går, den kommer, altså det kommer bare mer av den. «If you were so busy, you should have travelled yesterday».

Før, så visste jeg ikke at man kunne lengte seg syk etter bare én til solnedgang i Masai Mara.

Før, så visste jeg ikke hvor fascinerende det er å se på menneskene som går av og på Likonifergen, uten stans, hele dagen, frem og tilbake, av, på. Jeg visste ikke at man snakker med alle, hele tiden. Jeg snakker med folk jeg aldri har snakket med og aldri kommer til å snakke med igjen, men vi snakker. Vi setter oss ved siden av hverandre på bussen, for det er fullt og det er folk overalt, og selv om det plutselig en dag ikke er fullt er man så vant til å sitte ved siden av noen at man gjør heller det enn å sette seg alene. Det visste jeg ikke.

Jeg visste ikke hvor jævli det er å se den fineste lille seksåring du kan tenke deg, med skitne klær, nakne føtter, og lillesøster på ryggen, begge sniffer lim, og mammaen selger kroppen sin for rabbatert minuttpris, til vakten som skal passe på at akkurat disse tre får sove i fred i rundkjøringen midt på Moi Avenue.

Jeg visste ikke at Nairobi hadde heftigere utesteder enn Oslo eller København. Jeg visste ikke at svarte mennesker, etter bare en kort tid, kan minne så utrolig masse om noen som er hvit og bor i en annen del av verden, fordi ansiktstrekkene eller humoren er lik. Jeg visste ikke om korrupsjon, jeg visste ikke hvor rosa flamingoene er, jeg visste ikke at man blir lykkelig av å se elven Ewaso Nyiri og Shaba. Store Afrika, lille Kenya, takk for at jeg har fått vært en del av dere. Fortsettelse følger :)

Flamingos

 

Ma3

 

Autosave-File vom d-lab2/3 der AgfaPhoto GmbH