Tag Archives: Mammadag

Ærlige barn

«Mamma, hvorfor er den damen der så tjukk? Har hun baby i magen?». Dette er typen spørsmål jeg innser at vil komme, i en eller annen form, og antagelig med utestemme. In public. Jeg har til nå bare vært med på et par tilfeller. Og her er det snakk om «avvik» fra det vi kaller normalt som ikke er selvpåført, hvilket jo underletter litt. Innbiller jeg meg? Da vi møtte en hjerneskadet gutt i svømmehallen, var det vanskelig for snart fireåringen å holde blikket andre steder enn på han, og vel hjemme igjen gjenga han sin versjon av møtet til pappaen. «Det var en gutt som hadde SÅ MASSE SNØRR (joda, mye hosting og påfølgende snørring), og som ropte HELE tiden (stemte ikke), og han trengte IKKE å gå på do før han skulle bade (stemte). Og han var der med, hmmm, (han tenker seg om), mammaen sin, og ….. storesøsteren sin» (hvilket muligens stemmer, eller som jeg tror, «storesøsteren» var en assistent, -men det kan jo storesøstre også være….). Mens han observerte, i den grad at han glemte av frukt og rosiner (obligatorisk etter svømming-goodies), sa jeg at det var ikke sikkert den gutten syntes det var greit at vi så sånn på han. Det hjalp bare få sekunder.

november 2012 093

Før jul var vi på cafè, godingen, da tre år, og jeg. Latte til meg, godterikakao til han. (Godterikakao=kakao med mini-marshmellows. Needless to say, populært). Inn kommer en flott dame, som jeg vet har stått frem i media med brystkreft, og setter seg med venninnen, bord ved siden av oss. Han ser stadig bort mot damen. Hun har nesten ikke hår. Hun kommenterer noe om sugerøret hans (man får sugerør i godterikakao). Etter at han for fjortende gang har sett på de (henne), sier jeg «ser du sånn på de, ja det var to flotte damer». Jeg ser umiddelbart forvirringen hans, bare til han skjønner at han må belære mammaen sin, som åpenbart har tungt for det, og sier «nei mamma, det er en dame og en mann!». Og snaisne bryskreftdamen, jeg ser at han definerer according to typiske kjønnsrolle-indikatorer, og med manglende hår må det være en mann, jeg skjønner at han ser håret som ikke er der før han ser den fine sminken, at han ser manglende hår før han hører den feminine stemmen, at han ser hodet hennes før han hører en latter som bare kan være en kvinnes. Jeg prøvde meg med nok et forsøk på at det er to damer, og den ene har vært syk og mistet håret, og la til at man også KAN klippe det av, ja, så mye av det, men det ble avfeid som ignorant mamma-vrøvl.

bilde-3

Jeg må avslutte med å gjengi en historie som frisøren min fortalte (ironisk nok frisøren, ref hår/ikke hår). Den handler ikke om barns ærlighet, men om voksnes ubetenksomme «vær varsom»-forhåndsregler. Goes like this: En mamma og hennes ca femårige sønn skulle hente multebær hos et par. Location Finnmark. Paret som selger multene er svært overvektige, som i svært svært overvektige. Mammaen tenker det vil være lurt å forberede sønnen på at de er «store», så det gjør hun, og legger til noe om at det er ikke noe merkelig med det. De kommer frem, og de setter seg ned og får en kopp kaffe, og mammaen betaler multebærene. Alt går fint, ingen lange blikk på store kropper eller kommentarer som ikke passer seg. Helt til de skal dra. Da spør sønnen; «Mamma, når skal de reise seg opp så vi kan se hvor tjukke de er?»

multebaerlandet_001_-_kopi

 

NB! Det bemerkes at jeg har vært i kontakt med nevnte dame, ref. cafedelen og fått tillatelse til å skrive om ovenstående.

“Min mammadag”

Det hender jeg leser mammablader. Mamma, Foreldre & Barn, Kamille sin mammavariant. Elsker å se på interiør, få tips og idèer, lese reportasjene, og ikke minst lese om mammadagene. Dere vet, «Min mammadag». Klart, det er kjendiser som figurerer i disse reportasjene, og jada, jeg SER at det også til tider er enkelte som har det jeg tror er normale mammadager (eksempel følger nedenfor), men det er mye som i mine ører låter som deilig musikk. Babyer som sover lenge, hvis det er et større søsken har den andre foreldren listet seg ut med det om morgenen, og det er mye «da sover Ludvig noen timer mens jeg svarer på mail og forsøker å designe/produsere/lage en låt». Vel, her er min mammadag, idag 16.september:

Kl. 0325: Våknet av at det var veldig vått i min umiddelbare nærhet. Poppy, jeg, og lakenet. Tiss. Mannen hadde knødd seg inntil veggen i en forvridd forsterstilling så han a) merket ikke at det var vått, eller b) hvis han merket det, lot han som han ikke gjorde det. Ned på badet og vaske/skifte, opp og bytte laken, altfor våken Poppy, som etterhvert roer seg med nattamming (ja, skal slutte. Må bare finne rett dag. Natt).

Kl. 0510: Ranger har drømt at storesøster Dadda, min eldste bonusdatter, har gått rundt i huset og låst alle dørene. Det var visst ingen god drøm. (Ehhhhhh hun bor ikke her, og skal jeg tolke drømmen?). Han kommer opp i sengen, og minner den neste halvtimen bemerkelsesverdig mye om en makk. Etterhvert går han med på å tisse, da er Poppy våken igjen, og når klokken nærmer seg 0600 sover alle. Før Mannen ti minutter senere står opp.

Kl. 0715: Ranger vil se på telefonen min, Poppy vil gjøre det samme som han. Jeg vil bare ha kaffe.

DSCN0433

Kl. 0730: Vi er på badet. Poppy er ikke i form. Mye hyling. Hylingen irettesettes av storebror. «Nei, ikke HYYYYYYYL SÅNN!!!!!!!» (unødvendig å si at volumet på irettesettelsen er noe høyere enn på hylingen?), etterfulgt av et klyp som er akkurat så hardt at hun hyler mer. Jeg gjør kardinaltabbe nummer èn; tar en dusj. Selvsagt bare en treminutters, men like fullt, en dusj. Da klatrer Ranger opp på dolokket for å få tak i nøkkelen som ligger oppå kontakten, for hun som bor hos oss annenhver uke, min yngste bonusdatter, tror ikke på oss når vi sier at vi ikke kommer inn på badet. Det må låses. Og nå vil Ranger låse. Jeg vil ikke det, og påfølgende diskusjon ender med at han tisser på gulvet. (Så ikke jeg nettopp noen som gjorde dette på Orange Is the New Black? Har han sett det samme?). Hvorfor gjorde du det? spør jeg. «Jeg måtte sånn, jeg rakk ikke doen». Nei, den er jo tre og en halv centimeter fra der du står. Han vasker gulvet. (Les: «vasker»). Jeg steller Poppy, og han vil bli kledd på. «Men det kan du jo selv». -NEI DU MÅ!!!!! «Når skal du begynne å kle på deg selv?» -»NOM (samlebetegnelse for «når» og «om») JEG BLIR TJUE ÅR!». Okei flott.

Kl: 0800: Det er litt for stille utenfor døra. Jeg gjør meg ferdig (mascara lagt på 7-8 sekunder, funker), og finner Ranger ved kjøkkenbenken. På benken: en bamse. I hånda: den største kjøkkenkniven vi har. (Nei vi har ikke barnesikring på noe som helst. Ansvarsløse, naive zombie-foreldre). Og nå innser jeg at det også var en saks der.

bilde-4

Han skal SKJÆRE i bamsen. For barnehagen skal på Bamsesykehus. (Førsteårs medisinstudenter arrangerer dette, det deles ut plaster til bamsene, resepter til….»de foresatte», som ved innlevering av resept får utlevert Bamsemums. (Ja jeg tror GARANTERT Bamsemums kan hjelpe mot mye, men holder det for meg selv). Populært? Ja). Så på Bamsesykehus må bamsene være syke. «Men kan du ikke late som?» spør jeg. Nei, for ALLE DE ANDRE har skjært i sine bamser. (Yeah right). Jeg henter en tusj. (-Skal liksom avverge et kutt i bamsen med å tegne på den, ingen av delene er lov). “Kanskje vi kan tegne litt rødt BLOD? Da er den jo skikkelig syk?” (-går av i vask tenker jeg. Å sy, -det blir det jeg som må gjøre, da jeg ikke tror dette regnes for et kirurgisk inngrep i kategorien som sys av studentene upon arrival Bamsesykehus). Nei……Ikke rødt blod. Skjære med kniv.

Frokost avstedstyrt, på tur ut. Siste stunt før avgang; tegne på bilen. Lyspunktet: det var med fingrene, ikke med en stein:)
Åja, navneendring på innlegget; «Min mammaMORGEN» :)

bilde-5