Tag Archives: Medpassasjerer

Flyredd

Det er helt utrolig. Jeg har blitt flyredd. Helt out of the blue. (Eller ikke. Kanskje heller helt out of etter jeg fikk barn). Og jeg er IKKE typen til å skulle bli flyredd. Jeg har til ganske nylig vært svært så komfortabel med å fly, fra å virkelig ha elsket det, -da somrene ble tilbragt hos farmor og farfar lengst sørvest i Rogaland, og man ikke fløy via Oslo, men via Bodø, Trondheim, Ålesund og Bergen (ja det tok hundre år og en krig), så digget jeg den høye farten, aksellerasjonen før løftet, turbulens var bare morsomt, og de få gangene jagerflypilotene som ikke var gode nok til å bli jagerflypiloter men endte i passasjertrafikk, fløy, og flyet nesten stupte ned i landingen, storkoste jeg meg.

Det var da.

I mellomtiden har jeg også jobbet der. Ombord i fly. Både i SAS Commuter og i SAS Airline. Nord-norge i vinterstormer, noe roligere på Europaflygninger. Og her jeg sitter og lurer på hva som fikk meg til frivillig å gjøre det. Jeg VET hva som gjør at et fly kan fly, jeg synes ikke det er merkelig og unaturlig, jeg kjenner også statistikken og er fullt klar over at sjangsen for å stryke med i trafikken (den på veiene), av sykdom, eller av et slangebitt, er laaaangt større enn at det tilstøter meg noe i et fly. Men, logikken har koblet ut. Frykten (for å bli revet bort fra mine barn) gjør seg gjeldende når jeg setter meg inn i et fly, -også sammen med barna, men enda mer når det bare er meg. (Sist gang jeg reiste i forbindelse med jobben, spurte den høflige mannen foran meg om det var greit at han tok ned setetryggen. «Ja, selvfølgelig» sa jeg, og hadde lyst å tillegge: «men vær rask å slå den opp igjen hvis vi skulle måtte nødlande». Jeg holdt det siste for meg selv så han ikke trodde jeg var et mental case).

(Jeg har èn gang opplevd å bli sett på som en halvgal weirdo på/etter en flytur. Hadde vært på New Zealand, og reisen derfra og hjem besto av så mange flygninger og bytter og land som hadde forskjellig tidssone så jeg endte opp med litt blondt å ikke forstå om jeg gikk inn på en fire- eller sjutimers flygning. Etter en del bytter, og lite søvn, gikk jeg ombord på et British Airways-fly fra Singapore til London. Jeg satt ved vinduet, og sovnet tre nanosekund etter avgang. Sov, sov, og sov. Og drømte. Jeg drømte at jeg var i Kenya, og at moren min var på besøk, og at løver var i ferd med å angripe henne. Ja, hun er irriterende, men ikke på nivået at hun kan bli løvemat. Jeg skulle prøve å redde henne men det viste seg vanskelig, og jeg har da, i halvsøvne, kommet med et lite skrik. Et slags hyl. Eller hva vet jeg, noe som gjorde at en flyvertinne lurte på om alt gikk bra (eh, tja), og mannen ved siden av meg SÅ på meg, og trakk seg litt nærmere motsatt sidemann. Da jeg senere satt på en buss mellom Heathrow-terminaler, og det eneste setet som var ledig var ved siden av meg (altså luktet jeg, eller det var bare passasjerer fra mitt fly der), og min medpassasjer kom inn, valgte han iallefall å bli stående fremfor igjen å ta sjangsen på at fem cm distanse fra meg var trygt…….)

Vel, jeg flyr, men det er heldigvis ikke jobben min lengere, -jeg elsket det den gangen, og visst er det en nødvendighet å ha steder innen mer enn gang- og bussavstand, men jeg vet altså om noen transportmidler som har en langt mer betryggende effekt på meg enn fly :)

Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.
Amager 2001. Sykkelen og jeg på tur til Kastrup.

Å reise med barn

For noen uker siden var det tid for årets besøk til farfar/oldefar, nylig nevnt som snart 96, og over gjennomsnittet god med orkidèer. Denne gang skulle jeg reise uten Mannen, og med begge ungene. Det vil si en gutt som nærmer seg fire, og en jente som er under året. Det var første tur alene med to, og jeg skal innrømme at det knyttet seg en del spenning til om;
-jeg hadde 2 x 20 minutter (ca) med nå skal vi lande-vondt i ørene-hyling fremfor meg (noe jeg nok takler bedre på et fly uten medpassasjerer)
-det ikke ville bli soving at all på baby
-Fireårs-trassen (jada, «selvstendigheten») skulle slå til og jeg ble nødt til med makt å bære han bort fra noe, eller høylytt diskutere eventuelle forbud. I den grad man diskuterer med snart fireåringer. Men lykke på jord, det gikk strålende. Poppy spiste industrifremstilt frukt på pose, drakk vann og melk om hverandre, og den eneste gangen hun skrek var da jeg klemte øret hennes mellom flaska og lokket på flaska, auuuu. Talentløst, mommy!

bilde-3

En noe panikkslagen skriking som varte ca 12 sekunder. (Det er altså tempoet hjernen min bruker på å forstå at jeg påfører datteren min smerte). Hva Ranger angår så innser jeg at å nærme seg fire år, det betyr at han forstår at når han reiser bare med meg, så er det også bare meg han kan forholde seg til. Han hadde nok litt reisefeber, og da jeg hadde avkreftet at jeg kom til å glemme han og søsteren på flyet, var mye gjort. Jeg har tidligere innsett at cluet til en behagelig flytur fremfor alt er et stabilt blodsukker, så inntaket av hvitt brød og eplejuice fant derfor ikke sted (-har gjort den feilen før). Ipad`en hadde et nytt spill, og i den gule fjällräven-kånken hadde han sin egen pakke tyggis. Når man i tillegg får vindusplass, og vi har matpakke med, da er livet godt.

bilde

Vi hadde en minor misunderstanding på Gardermoen, der forvirringen dreide seg om en (vann)pistol…..den skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. Når det gjelder medpassasjerer, så er jo de aller fleste mennesker man treffer på, enten normalt hyggelige eller ekstra hyggelige. (Ekstra hyggelige når man reiser med barn og de ikke skriker. Barnegråt på fly er visstnok den verste lyd man blir utsatt for, ettersom hjernen vår er programmert til å ville stoppe gråten, og man i tillegg er inne i et transportmiddel man ikke bare kan ringe av for neste stopp på). (Å høre på andre som spyr er visst den nest verste lyden).

Det var likevel lett å se se at enkelte håpet på andre enn oss trykt innenfor seg i treseter-raden. Etter første (og eneste) tur på toalettet (det krever sin kvinne å administrere seg selv og to barn på et flydo. Det er heller ikke alle besetninger som tillater det, da det visstnok bare er to oksygenmasker der (åja, så man KAN være to….) spurte den godt voksne mannen ved midtgangen om vi skulle bytte, så han fikk vindusplassen. Eh…..nei? Jeg hadde faktisk betalt ekstra for setevalg, og den av ungene mine som ikke sitter med vinduet er så liten at vi ikke er kommet dit at det blir krangling om hvem sin tur det er, og så skal Mister 60+ med alle papirene sine skyfle oss unna ved å legge tonefallet så det med ekstrem nøyaktighet forteller meg at det var slitsomt å flytte papirhaugen? (Nesten så det er bedre med busy businesskvinner og -menn som har hele livet sitt i den lille bærbare, den er lettere å flytte enn 25 håndskrevne A4-ark om tunnelbygging).

Amerikanerne som satt på alle kanter rundt oss til Stavanger, derimot, var jo bare søte og litt overkill-trivelige. Godt at man noen ganger kan føle seg som verdens best organiserte mamma, for det skjer ikke et sekund for ofte. «Your children behaved VEEEEERY well» sa den ene til meg da vi gikk ut av flyet. Jeg skjønte nesten at hun hadde forventet det motsatte. Men den gang ei. Jeg heiser flagget for en fin reise med ungene mine!