Tag Archives: Tur

UT PÅ TUR

Et av sommerens prosjekter er Ti på topp.

Siste uka i barnehagen, på tur dit, sa jeg til fireåringen at vi tenkte han kunne ha fri neste dag. «Jeg vet!!! Pappa har sagt det!». -Så bra, sa jeg, sa han også at vi tenkte å gå på en fjelltur? -»Ååååååå, jeg HATER å gå på fjelltur!» sukket han, og ettersom jeg sjelden har hørt han si det første verbet i setningen, måtte jeg flire. Vel, han hatet det ikke mere enn at det ble en høydare av en tur, spesielt siden begge storesøstrene var med. Vi har gått samme turen både i fjor og i forfjor, og i år var vi, i motsetning til tidligere, nesten oppe før vi måtte ha første motivasjonsstopp. (Motivasjonen ligger i sekken, rosiner, jordbær, halstabletter).
IMG_1770

Et par dager senere pakket vi for ny ekspedisjon. Ingen big deal, to voksne og to barn med 283 høydemeter som mål, men likevel kan man bli rape gal av hvor vanskelig det kan være bare å pakke seg i bilen. Det starter med påkledning. «Nei, mamma, ikke den, den klør!». Nei, det gjør den ikke, det er en helt glatt tights som umulig kan klø. Argumentasjonen nytter ikke. «Men den er så RAR, den STIKKER! Og den er for lang!» Nei, den er helt passelig, og den har sånne chic`e glidelåser som gjør at man kan brette den opp hvis det blir varmt. (Noe vi ikke trenger bekymre oss for, det er 7 grader og lavt skydekke, nysnø i fjellene, sommer i nord). Omsider kapitulerer han og tar den på.

Klør?? Stikker??? Plis, eh?
Klør?? Stikker??? Plis, eh?

«Kan du ta med vannflaska di og kle på uteklær?». Det kan han. Bare at lillesøster har puttet fingeren oppi drikke»stykket», så det er skjøvet ned, lekker, og fireåringen søler vann på den GLATTE tightsen som ikke klør, som han nettopp har tatt på, og må bytte. Nåh. I sekken har jeg: matpakker, drikke, frukt, motivasjons-remedier i spisende form, bleier til lillesøster, solkrem (det er lov å håpe), myggstift. Mannen vil at vi tar med Ti på topp-heftet, ettersom det er et kart i det. Han tror visst ikke jeg klarer å administrere det, så han sier han skal ta det selv. Idet jeg setter nøkkelen i låsen, begynner han å lete. «Hæ? Hvor kan jeg ha lagt det? Du har ikke sett det?» (eh, nei…….). «Hm, må ha lagt det i bilen. Vent litt, jeg sjekker». (Jeg venter. Det var ikke i bilen). Mer leting inne. Jeg: «Skal vi ikke bare dra, vi vet jo hvor fjellet er?». Det skulle jeg ikke ha sagt. Kart-freaken. Klart kartet må med. Det er halve turen for han, å studere kartet mens han spiser matpakken. Neida, nå vil han gjerne at jeg får ungene ut i bilen, så kommer han. Ungene i bilen. Fireåringen: «Jeg er sulten». Jeg finner en banan, deler den i to. Setter på musikk. Rasmus og verdens beste band. «Fyllikan sole sæ i bakgården». «Mamma, hva er en fyllik?». Jeg forklarer så godt jeg kan om hva man blir tommelomsk i hodet av (les dritings), men prøver å ha mitt og kriminalomsorgens humanistiske menneskesyn med i forklaringen (dere vet, -er det en narkoman, eller er det en kvinne som har noen utfordringer knyttet til rus? Er det en drapsmann, eller er det en mann som i tillegg til sine mange gode egenskaper, også har drept?). Har jeg klart å fremstille fylliker på en ok måte, tenker jeg, og der kommer Mannen, kartet er funnet. Han sier ikke hvor. (Altså på do). I samme sekund skal fireåringen lukke bildøra, og selvfølgefuckinglig er bananen gone with the wind/manglende simultankapasitet,

Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist.....
Der havnet den. Og til tross for at jeg etterlever femminutters-regelen mer enn fem-sekunders, så ble den ikke tørket av og spist…..

«Neeeeeei, bananen min! Jeg vil ha en ny!!!» (-“Det har vi ikke, smak hos søster, hadde du vært gatebarn i Nairobi hadde du holdt litt bedre i den”). Men vi kom oss på tur. Opp og ned. Lekte at vi var bjørner, telte hunder (tre), spiste matpakke og skrev ned turkoden. Fin dag. Fin tur.
IMG_1859