Tag Archives: Ydmykhet

Service & tålmodighet……

Vi har en del prosjekter i hjemmet, noen planlagte og noen pågående. Blant annet er nytt rom til snart fireåringen under oppseiling (oppussing; mulig den rette betegnelsen). Det er også planer om å bygge ut/endre verandaen (planer vi har hatt et par år, så heller ikke denne sommeren ble det orden i blomsterbedene….). Og for karnappvinduet, der vi lenge har hatt en slags skinne med spotter, som gir et altfor skarpt lys, har det også eksistert latente idèer om lysbytte.

bilde-13

Som dere ser, i skarpeste laget, og ups! bare èn spot med lys i….hmmm!

Nå som høsten er her tok jeg tak i dette. Avsted til en lampebutikk. Der er det flinke folk, og god service. Ikke at vi har lagt igjen så avsindig mye penger der, men Oslo-lampa kommer derfra, og det samme gjør taklampa på barnerommet, som dere skal få se (både lampa og rommet) når det er klart. (Digresjon til Oslolampa, -det er ikke ofte Mannen og jeg har sammenfallende tanker om møbler og interiør, men da jeg viste han den og han var enig, sørget jeg for raskt og effektivt innkjøp). Med god hjelp av Kari (jeg kaller henne det) fant jeg en fin pendel, til en god pris. Se:

bilde-12

Nice? I like!

Jeg ville gjerne ha tre, men dette var en nyhet det bare var kommet èn av. Jeg kjøpte derfor den ene, og bestilte to til. Betalte kroner 800, dro hjem, og lot den ligge langt unna barnehender og potensiell knuse-risiko. Så trekker det noe lengere ut med levering av de to lampene, enn hva forespeilet, men det er jo ikke uvanlig. Vi endrer avtalen med elektriker, og venter litt til. Igår ringte de, og idag var det raske mammaføtter på vei til byen for å hente lamper. Fornøyd ved kassa, og med cash kontant i handa for uvanlighetens skyld, må jeg ha sett noe overrasket ut da selgeren (ikke Kari) (Vi kan kalle han Jan, det og Mohammed er jo relativt vanlige navn) ber om kroner 3320. (Hvorav 120 er for lyspærer). Ehhhhh nei, sier jeg, det kostet 800 for èn. (Har jeg kvitteringen, njaaaaaa, antagelig hjemme et sted). Jan og kollegaen, en mørkhåret mann det ikke gjorde vondt å se på, og som åpenbart ikke har like lang ansiennitet som Jan (min konklusjon baserer seg på at kjekkingen ikke på noe tidspunkt forsøkte å fortelle Jan at han var i ferd med å drive dårlig kundebehandling). (Jeg konkluderer fortsatt, -vil gjerne tro at èn av to medarbeidere tidlig ser at dette bærer uheldig avsted), iallefall, de bruker noen  minutter på å sjekke prisen på lampen i utstillingen, tror kanskje en tredje kollega har skrevet feil pris på, men det kan heller ikke stemme, for begge er åpenbare kvalitetskjennere av lamper og kan med neste blikk se at lampen umulig kan koste bare 800 kroner. (Hvis det da er et kvalitetstegn at den koster det dobbelte). På dette tidspunktet begynner Poppy, som nylig har sovnet i vogna som hun i utgangspunktet ikke er altfor glad i, å røre på seg. Vogna står utenfor så jeg ser den, jeg som står inne begynner å bli varm for det regner ute og jeg har kledd meg for godt og deretter gått for fort med tanke på kondis & påkledning.

bilde-11

Da kommer Jan på at det er Kari som har gjort en feil. Hun har nemlig tatt innkjøpspris. (Takk for den ekstra info`en, nå vet jeg nøyaktig hvor mye avanse det er på lampene). «Det er Kari si skyld» sier han. «Hun tok feil pris». Jaha, sier jeg, på dette tidspunktet er jeg fortsatt rolig, behersket og ved godt mot, og spør hva de har tenkt å gjøre med det? Svaret er at lampene jo koster det de koster. Jeg legger til at jeg ikke er en stor fan av å skylde på kolleger som ikke er tilstede. Totalen blir slått inn på kassa, og det ventes på at penger skal bytte hender. «Vel, jeg kommer jo hit i den tro at lampene koster 800 pr stk, jeg har jo heller ikke fått beskjed om noe annet?». Da tenker Jan fort, og tilbyr meg (kan ikke huske en gang, et latterlig avslag, som jeg rister på hodet til). Så tenker han LITT langsommere, og konkluderer med at 1200 pr lampe er hans siste offer, og passer samtidig på å informere meg om at dette er et generøst avslag. Jeg kjenner at det koker,  jeg regner med jeg hever stemmen en bitteliten smule, og spør hva han tror jeg skal gjøre? Vi har den ene pendelen hjemme, elektriker kommer neste dag, hva er alternativet mitt? Han skjønner jo at jeg vil ha lampene! Svaret hans på det er antagelig ment å muntre meg opp, men som dere hører, det har motsatt effekt; «Se lyst på det. (ka-ching! for et ordspill! -min anmerkning) -Du får en lampe til 1600 kroner for bare 1200. Ikke verst bare det!». Jeg holder på å gå i svart innvendig og spør om han kan legge de i en pose så jeg kan komme meg ut derfra. Han akkederer med seg selv og lurer antagelig på om han skal gå ned 50 kroner til. Jeg finner frem 2500 kroner (ser i ettertid at jeg ga meg selv 20 kroner avslag på lyspærene), og gjentar ønsket om lampene i en pose. Han fortsetter med dårlig underbygde påstander om hvor heldig jeg er, og jeg sier klart og tydelig fra at nå KJENNER jeg at jeg begynner å bli lei, og at jeg bare vil ha de lampene i en pose og gå. Situasjonen, kombinert med at Poppy våkner, jeg er klam av svette, gjør at jeg legger 2500 kroner på disken, og tar lampene med, uten pose, og uten et ord. Behersket rasende, med sinte tårer pressende på, er beskrivelsen jeg kan gi av meg selv. Lampene får jeg fettlet til under vogna og håper virkelig ikke jeg knuser de, Jan kommer etter meg med sedler i hånda og har ombestemt seg, han sier “vær så snill å ta pengene”, og jeg kjenner bare at det er dråpen, komme springene med penger som han har brukt et kvarter på å kjempe for skal komme firmaet tilgode, helt ærlig, hvem betaler hans lønn, er det en snill mann på lønningskontoret eller er det kundene. Så ja, jeg går bare. Og jeg ringer Mannen og ber han møte meg for å legge lampene uten pose i bilen, og legger til at stoltheta mi og irritasjonen over dårlig service har akkurat kostet oss tusen spenn.

1000 kroner edvard munch

Og face it, -jeg forstår det godt hvis de ikke kunne selges til den prisen jeg var forespeilet, jeg forstår at alle kan gjøre feil, gudene skal vite at jeg har noen blemmer fra tiden i serviceyrker (som egentlig fortsatt pågår, serviceyrket, som å jobbe i kriminalomsorgen jo også er) -men det som virkelig kan sette mitt piss i kok er bare den der nonchalante antagelsen om at jeg SELVSAGT skal ha lampene, til dobbel pris av hva jeg trodde, uten å heve et øyenbryn. Får man ikke synes det er en smule drøyt, det er jo dobbelt så mange penger som jeg trodde jeg skulle av med? Hadde han bare startet ut med LITT mere ydmykhet. (Ydmyk – en egenskap jeg setter veldig høyt!). Hadde han bare sagt noe i stil med «Jeg ser at dette ble en annen pris enn du trodde. Det er dessverre skjedd en feil, og vi har ikke mulighet til å selge lampene for 800». Og videre, hva med «Vi kan gi et lite avslag, er det aktuelt for deg?» eller «Vil du se på andre alternativ?» men neida, det var bare en himla selvfølge at jeg skulle betale. Og hvor kom den fra? Hadde jeg kommet inn med pels og Louis Vuitton og sett ut som penger ikke er et problem, men her står jeg i girafflue og joggesko med hull i, og jeg tror ikke jeg ser ut som om visakortet mitt tar fyr daglig. Er jeg urimelig? Lite tålmodighet? Eller hva synes dere? Puha, nå må jeg puste med magen og deretter få opp blodsukkeret. :) Ha en fin onsdag!